---

1      2. juli.Vi reiste fra Oslo 27. juni middag
etter en fantastisk slitsom tid: møter om formiddagen,
selskaper ute eller noen hos oss om ettermiddagen hver
dag. Og jeg var nærmest fortvilet over å skulle reise:
Jon-Hjalmar som kommer hjem. En følelse av at
det kunne bli deilig fikk jeg først da vi var gjennom
pass- og bagasjevisitasjonen, og det bare var å gå
om bord på "Blenheim" - Det var masse mennesker som
reiste på annen klasse; vi kjente bare Ernst Sinding og
frue, og dem ville vi unngå mest mulig. Det lyktes også.
Trass i alle menneskene var det god plass: et herlig pro-
menadedekk og et stort røkeværelse med bar (der var
jeg overhodet ikke) og en nydelig liten lys salong
hvor det var godt å være. Spisesalen var kolossal og be-
kvem, maten meget god. Det er ingensomhelst grunn
til å reise på 1. klasse, det er sikkert. lugarene er ikke
store, men svært godt innredet. - Vi hadde en deilig
reise over Nordsjøen; sjøen var helt rolig bortsett
fra ørlite vugging den siste kvelden. Folk oppsøkte
oss (Lillemohr, Wasmuth Seiersted, kapteinen flere ganger
(han inviterte oss på en drink om formiddagen, og han og
fru Haldis Setre oppsøkte oss forgjeves den siste kvelden,

---

2
vi hadde gått og lagt oss). Turen til London fra New-
castle var grei, men kjedelig; det engelske landskapet viste
seg å være utrolig flatt, men ellers omtrent som vi tenkte
oss det; byer og landsbyer besto av helt uniforme to-etasjes
rekkehus, mest i rød murstein. London virket håpløst
forvurrende med én gang, og vi bilte lenge før vi kom
til Duchy Hotel ved Lancaster Gate. Men da var vi i
et nydelig strøk av byen. Hyde Park strakte seg uendelig
på den ene siden av hovedgaten; på den andre var det
distingverte gamle bygninger, nokså store; omtrent alt så
ut til å være hoteller. Vårt hotell var også en slik byg-
ning, men ikke egentlig distingvert; lobbyen var for
mye preget av delvis fulle sjømenn. Og det var en
svært pedagogisk tone der - og en mangel på service:
jeg måtte selv bære opp på værelset en kopp kaffe en
ettermiddag, og frokost kunne vi først få kl. 8 1/2;
for betjeningen spiste først. Frokosten (inkludert i prisen)
var ikke rare greiene. men det var morsomt å bo der, og
vi traff flere norske: Carl Hambro, byråsjef Hove. Den
lille plassen ved kirken var vakker og fredelig, og
utsikten fra vårt værelse helt landlig: smale haver
med lave rektangulære murer rundt - og vakre blomster

---

3
og store trær; ikke det minste storbylarm. Forunderlig!
Vi spiste som eneste gjester i en kvasi-gentil restaurant
i nærheten; den spesielle formen for snyteri vi var utsatt
for av den levantinske vertinnen vil jeg kunne huske
uten å skrive det opp. - Hyde Park virket uendelig på
meg da vi om kvelden vasset gjennom det høye gresset
henimot "the Serpentine", men den var impnerende.
Og da vi fikk tak i en bil på den andre siden av
broen og den først kjørte oss gjennom parken helt
mot vest (Kensington Gardens) med det praktfulle
blomsterfloret der, og vi bakefter kjørte forbi Marble
Arch og bortover Oxford Street og nedover Bond
Street, begyndte jeg å skjønne litt; James Palace
i fullkommen Tudor-stil, The Mall og Buckingham
Palace med alle de grønne trærne var en skjønn-
hetsåbenbaring i den milde, bløte kvelden; min
refleksjon måtte bli at det var smått stell vi hadde
kunnet by dronning Elizabeth. Vi bilte opp igjen
Park Lane som jeg kjenner fra min ungdoms
ungpikebøker - og rundet parken ved den evindelige
Marble Arch, som jeg har sett for mange ganger de
to dagene i London; men nå om kvelden var det

---

4
morsomt å se talerne og folkemengden ved Hyde
Park Corner. - Neste dag, 30. juni, reiste vi med
buss til British Museum; vi kom litt tidlig, så
vi fikk se en fornem og stilren (og stille) gate
med tudor-hus (hoteller nå) like ved - og en vakker
liten park som i vest ble dominert av den
funksjonalistiske kolossalbygningen University of
London. Museet var enormt; der kunne man gå
i måneder. Vi konstaterte en herlig samling greske
vaser, en ditto kinesiske, gikk gjennom en prakt-
full samling egyptisk skulptur, delvis i kolossal-
format og kom til det vi skulle se "The Elgin Marbles".
Opprinnelig har jeg vært rasende over at Lord Elgin
tok med seg metoper, frise og gavlskulpturer - og
karyatiden fra Erechteion til England; da jeg
var i Grekenland siste høst, tenkte jeg: han har red-
det det fra ødeleggelse (hva han kanskje faktisk gjorde
delvis for urolighetene under befrielseskrigen), og i
England er det så mange fler som får se den. Men
jeg tror ikke at folk virkelig vil kunne vurdere
dem (jo, kunsthistorikere naturligvis) i England; lyset
var vanvittig galt. De virker mørke; og det overjor-

---

5
diske myke og klare og levende som betok meg
så kolossalt ved de få platene av frisen som jeg
så i Akropolismuseet for 22 år siden, var borte
her; men jeg kunne forestille meg hvordan f. eks.
"die Tauschwestern" ville virke in situ. Heste-
hodene virket storartet, og det gjorde også den
skjønne "Dionysos og den fabelaktige liggende
elveguden. Men frisen ble bare et mangfoldig
bånd. - Nå var jeg der altfor kort tid; E. og jeg
tok en bil ned til Trafalgar Square - som er en
riktig vakker plass (som Kongens Nytorv), og der
gikk vi på en kino, som var riktig kjedelig, bortsett
fra ukerevy med Elizabeths besøk i Norge og avsløring
av en sittende statue av Churchill, med ham selv
eldsgammel, men klar på talerstolen og en Eden
med tårer strømmende ned av kinnene. Etter lunch
(billig og nærende) på en "Paviljong"restaurant på
Strand (Lyons Corner) spaserte vi ned den vakre
gamle Whitehall-gaten og så på Whitehall (med
ridende utkledte skiltvakter) og mange ærverdige
og vakre hus, hvit kalksten og sortfarve; nydelige
i den fuktige engelske luften og med grønne trær

---

6
her og der. Og vi møtte citymannen i mørk
dress, sort skalk og blyant-tynn paraply; han
virket storartet riktig. Vi lokaliserte Westminister
Abbey og Parlamentsbygningen og spaserte over
Westminister Bridge. Tilbake til hotellet med
buss. Om ettermiddagen tok vi buss (2. etasje denne
gangen) gjennom Oxford Street som var den rene
maurtue med alle menneskene som strømmet inn
og ut av utsalgsforretningene, og videre østover
mot St. Paulskirken. Forretnings-London er ikke
vakkert, men særdeles levende. Etterhvert så vi mer
og mer av bobede hus og kvartaler; jeg hadde lest
at det er blitt ganske luftig omkring St. Paul. Kirken
hvit - og sort, denne farveforbindelsen som jeg
synes er så sjarmerende i London. Den er imponerende
veldig, og den må være fantastisk harmonisk i di-
mensjonene; hvorfor skulle jeg ellers synes at den er så
vakker? Teoretisk sett liker jeg jo ikke stilen. Kirke-
rommet var ikke egentlg vakkert, synes jeg; men
det var gudstjeneste derinne; etter en preken som jeg
overhodet ikke hørte på, kom en salme med orgelled-
sagelse, sikkert en alminnelig menighetssalme med en

---

7helt enkel, men vakker melodi, og det var himmelsk
skjønt. Orgelet og sangen (av menigheten) klang
sammen i en harmoni som jeg aldri har hørt maken
til. Det ble min største opplevelse i London
     Etterpåtok vi en buss vestover og fra Strand en
bil ned til Westminster abbey hvor det nettopp
hadde vært aftengudstjeneste; en eksaltert engelsk
dame som overtok vår bil, fortalte henrykt at
"the queen mother" var der. Vi kom så vidt inn
et øyeblikk så ble kirken lukket; men her var
i alle fall enkelte partier en skjønnhetsåpenbaring:
høyalteret med purpur, gull og prakt stemt sammen,
selv de grå stenhvelvingene og vestfronten med
solen inn av rosevinduet og de andre kanskje
nokså sparsomme glassmaleriene. Jeg håper at jeg
får se Westminster Abbey en gang til - og ordentlig.
Vi bilte opp til Soho og spiste i en liten søtsak
av en dukkerestaurant "the Goya restaurant"; Emil
var redd for opptrekkeri og lovløshet, men hele strøket
virket som en småborgerlig fornøyelsesidyll; det var
bare så sluttet i seg selv at vi brukte tid på å finne
ut igjen - til Regent Street. - 1. juli ved frokosttid

---

8fikk vi beskjed om at vi skulle være ombord på
"Bohemund" kl. 16; så det gjaldt å nytte tiden.
Vi tok buss ti Trafalgar Square og gikk i
National Gallery. - Vi hadde meningsløs dårlig
tid, og det ble bare et lite glimt, men det var stor-
artet; her var det ikke noe i veien med lyset. Jeg
skulle gjerne ha sett mye mer på Gainsborough,
Reynolds, Turner og Constable; jeg må se dem
igjen. Også en sal med fransk kunst ga mersmak
i høy grad. Men det jeg så etter var de italienske
renessansemalerne og de hollandske, og det som
jeg faktisk opplevde var Rubens "Paris dom",
"Venus ved toilettet (for et gyllent hår Hélène Fourment
hadde) og fremforalt det vidunderlige portrettet av
Suzanne Fourment - han er lysende herlig i farvene.
Jeg ble imponert over et par av Van Dycks portretter.
Og Rembrandt'ene må jeg huske: det fine portrettet
av den gamle jøden, selvportrettene (jeg kjenner
dem jo fra illustrasjoner), det av den badende
kvinnen i serk, det vidunderlige: gjeternes tilbedelse
av Kristusbarnet i en alminnelig stall, Saskia som
Flora i lysende gylne og grønne farver - og med et

---

9(litt) stumpt og uutviklet barneansikt. Og så
fant jeg to bilder av Vermeer; motivet var begge
ganger en kvinne ved et spinett i et helt stille
lukket rom, så enkelt og fullkomment som en egen
verden. Og et par, et gårdsrom og et interiør av
Hooch. Italienerne (Veronese, Tintoretto, Titian etc)
løp jeg faktisk bare forbi; det jeg husker er en
doge av Bellini - Spanierne var også nydelig
representert: Velasques "Venus ved toilettet" (samme
motiv som Rubens) hadde en vidunderrygg, et
par El Greco-er var gripende - og et par portretter
av Goya. - Emil var engleaktig og lot meg få
bruke den tid jeg ville. Men den hadde jeg jo
ikke; og vi bilte til Tower. Det så jeg i virke-
ligheten ikke; men jeg fikk i all fall et bilde av
arkitekturen og beliggenheten - i folkevrim-
melen derute. Vi spiste lunch i den lille Tower-
restauranen, og den var riktig tiltalende. Og
så reiste vi tilbake med båt på Themsen til
Westminister, og busset tilbake til hotellet vårt.
Det var synd at vi måtte forlate London etter
dette lynglimtet bare; jeg håper at jeg får se den

---

10byen igjen. - Vi bilte sammen med Wasmuth-
Seiersteds ned til "Bohemund", og nå er vi her
og lever et fullkommen slaraffenliv.
     Bohemund er en av de nye Fred Olsen lastebåtene,
den er tre år gammel, og som alle Fred Olsen båtene
er den utstyrt med gallionsfigur: en særdeles munter
og farverik Bohemund av Tarent, modellert av Per(?) Hurum.
Jeg visste nok (jeg i motsetning til E.) at båten skulle
være godt utstyrt; men at den var så fullkommen
nydelig - og så komfortabel for de ti passasjerene den
har plass til - ante jeg ikke. Jeg ble overveldet med
én gang vi fikk se hvor vi skulle holde til: to
nabolugarer med skyvedør mellom, hver av dem
omtrent så stor som mitt værelse hjemme. Fra køyen,
som er en deilig seng, går det et mahogny skrivebord
langs med vinduet bort til den motsatte veggen; en
del av bordet har skuffer under til alle våre tilhørig-
heter, så jeg har pakket ut og ordnet alt. Hvert værelse
har også klesskap, så alle klærne er hengt opp. Og så
har vi hver sin porselensvask, med varmt og koldt vann.
Og en vakker og god stol hver. Det kunne ikke være
bedre. Passasjerleiligheten inneholder ellers en nydelig

---

11dagligstue med x teak-paneling, antar jeg, Erling
Enger-malerier på veggene (ett av dem betar meg
virkelig), gode og vakre kvalitetsmøbler og tepper
på gulvet. Dessuten har vi en vakker spisestue,
der vi alle spiser rundt et ovalt bord. Dette rommet
har to Lie-Jørgensen malerier. Vi har w.c.-er,
et bad, som jeg bruker hver morgen, og to styrtbad-
rom. Passasjerene er Wasmuth Seiersted og kone,
som reiser med til Beirut, to unge mennesker som
reiser sammen, kontordame Ruth Carlsen i Frukt-
fordelingen, hennes forlovede (?), Rosenberg, ansatt i Statistisk sentralbyrå, en fin og kultivert engelskmann,
Coleman, som i sin tid har bodd på Kypros og kapteinens
datter og svigersønn, Madame og Monsieur Donnard. Alle
foruten W.S's og vi skal følge skipet på hele turen.
Alle er søte og snille, ingen egentlig interessante
uten kanskje M. Donnard, som er lektor ved Lycée
Corneille i Rouen og virker som en ung humanist.
Hans kone virker i alle deler som en yndig ung
norsk pike - trass i at hun er halvt fransk, taler
fransk som norsk og er fransk smart. Vi har
faste måltider: frokost, middag, te, aftens, og lever

---

12storartet; og ellers soler vi oss på dekket, leser,
hviler, snakker og lar dagene gå. Dette er den
fullkomne ferie; så komfortabelt trodde jeg aldri
jeg noensinne kunne få det. Og sjøen er fin;
vi har ikke hatt noen rulling, bare vugging, selv
over Biskaya. I ettermiddag (4. juli) har vi hatt
nordvestkysten av Spania (skjønne fjell) og
litt Portugal på siden av oss; for øyeblikket (kl 17¹/₂)
ser vi bare hav. Tiden glir altfor fort.

     8. juli. Jeg har nettopp tatt sjøbad (for 2. gang i dag)
i en nokså liten avskjæring forut, kledd med seilduk;
vannet sirkulerer stadig og er storartet forfriskende; vi
kan ta et par svømmetak. I ettermiddag kl. 4¹/₂ da
jeg badet (og like etter teen) hadde vi øya Pantelleria
(midt mellom Bizerte i Tunis og Sicilien) på siden av oss;
etterat vi hadde sett den svakt i soldisen foran oss.
Emil har altså helt rett i at fjerne utsikter blir disige
på disse breddegrader. Øya var av form som en
litt flat høysåte; den virket naken og gold, men vi så
en by me enkelte svære blokker, vinhaver i terrasser
og spredt bebyggelse. Tidligere i dag hadde vi syd for oss

---

13noen enorme stenblokker; navnet har jeg glemt.
I går (7. juli) lå vi en times tid ved en brygge i
Alger for å ta inn olje; vi var ikke i land, jeg tror
den langstrakte hvite byen var mye penere fra sjøen.
Det morsomste var en stor, rotet hvit (haug) flekk av hus et-
steds, tydeligvis den gamle byen; foran så vi moderne,
store bygninger, en trikk på kaien svært lik Oslo-typen
og en kjempesvær fransk turistbåt (elegant) ved kajen.
Den het Claude Bernard. Etterat vi hadde gått ut
igjen, så vi stadig Afrika-kyst syd for oss i hele går
og i formiddag. Særlig i formiddag var fjellene plastisk
vakre. De tok en brå slutt ved Bizerte, som rimelig
er. Og nå har vi minsket farten for ikke å komme for
tidlig til Malta; det er meningen at vi skal drive litt
utenfor der i natt og så gå inn i morgen tidlig (9. juli.
Skjønnhetsinntrykk? Ja, Middelhavet i det hele,
lysende blått. Vuggingen på nokså store dønninger
like til i dag; nå er sjøen helt i ro. - Natten forbi
Gibraltar naturligvis; E. og jeg våknet ved halvtretiden
og gikk opp på dekket. Det var stille og mildt; vi
skjelnet lave fjellrygger på begge sider og så et
skarpt signallys på Gibraltarsiden. Og lysrekker nede

---

14ved vannet i nærheten, formodentlig bebyggelse.
Det mest betagende var en båt i ærheten av oss,
med nattbelysning; det var skjønt å se den gli
fremover på siden av oss
     Livet om bord: et fantastisk slaraffenliv. Frokosten
er heldigvis enkel: grapefrukt (deilig), bløtkokt egg (men
det er de minst flinke til) eller egg og bacon - eller omelett -
eller i dag eggerøre. Alle former er gode. Ellers er det bare
som hjemme osten på bordet og noe sild - og marmelade.
Jeg er gla over at vi slipper det kjempemessige kolde bordet
fra våre hoteller - og fra "Blenheim. Kaffen er god.
Middagen: etter vår smak for tidlig, kl. 12,30. Men
alltid deilig, med suppe, kjøtt, dessert, og alltid med
rødvin til. Kokken skal ha gremmet seg over en kylling
fra forleden dag, og den var seig; men jeg tror råstoffet
har skylden. Ellers har alt vært deilig: fårekoteletter, svine-
stek med tilbehør, en skjønn roastbeef (rosenrød) med
remuladesaus og i dag den beste wienerschnitzel jeg
noen gang har smakt. Og dessertene er storartet; men
nå er det visst slutt med den søte fløten. - Te kl. 4,
et par dager på dekket og alltid med gode ting til; i dag
fikk vi fløtevafler. - Aftens kl 18.30: et overdådig

---

15koldt bord, en varmrett (skinkeomelett, blomkål reker og
fiskeboller, spaghetti med nyrer, små pølser med potetpuré
etc. (alltid godt, alltid nydelig anrettet), så ost og kjeks,
så frukt. Og med te og rødvin til. Jeg har skrevet opp
dette for å mine meg selv om vår sybaritt-tilværelse.
I går var et vår bryllupsdag, og E. hadde naturligvis
ikke kunnet tie stille med det. Følgen var: gratula-
sjoner fra morgenen av, en praktfull kake med marsi-
panglasur med to hjerter, sammenslynget, og "Det er så yndig
å følges ad", skrevet på overflaten, til teen. Og ferskener rundt. E.
bestilte så en flaske sherry. Men dagens clou var kl. 6:
kapteinen (som er et elskelig menneske) inviterte oss alle
på champagne og små skjønne iskjeks i salongen. Jeg
var litt fortvilet på forhånd; men jeg tror alle nød stunden.
Og kapteinens datter, Madame Donnard, var nydelig i
hvit kniplingsbluse og skinnende violblått foldeskjørt;
fru W. S. hadde kledd seg i blomstret, sid silkekjole.
Og de to enkle unge menneskene (frøken Carlsen og Rosenberg nød den festlige stun-
den. - I aften skal vi spise resten av kaken på dekket
med sherryen til - sammen med de to unge og stuerten,
som også er en elskelig mann og sammen med
kapteinen skaper den nydelige atmosfæren her ombord.

---

16Det er for tiden ingen og intet som skurrer.
     9/7 Tidlig i dag gikk "Bohemund" inn på havnen i
Valetta. E. var som vanlig ved slike leiligheter oppe kl.
5; slikt må han oppleve. Jeg ble liggende, men sto straks
opp da E. kom inn og ba meg om det; jeg kom opp på
dekk kl 6; men da var vi inne, og E. var ergerlig på meg
fordi jeg ikke hadde vært fort nok. Dette har i grunnen ødelagt
dagen for meg, dette og én ting til: jeg var så bunnløst skuffet
fordi vi ikke fikk brev fra J. Hj.; det hjalp ikke noe i dag med
et helt gjennom yndig brev fra Anken. Og så én ting til: at E.
da vi reiste om bord ved middagstid kategorisk sa at han ikke
ville i land mer i dag. For jeg måtte i land en gang til, så
forstyrrer som den ellers på mange måter bra guiden gjorde meg
med alt snakket sitt i formiddag. - Men så var det Valletta.
Vi ble satt i land i en gondol like etter frokost; fra
kaien spaserte vi opp en intenst solbeskinnet aveny med
skjønne oleandertrær; blomstene var delvis røde, delvis hvite.
Vi tok en hestedrosje (en gammeldags kalesjevogn) opp til
byporten; og vollgravene, dype slukter med forholds-
vis frodig parkanlegg nedi (som i Iraklion) og selve porten
inn til Valetta (navnet eg. på en av Malteserriddernes

---

17stormestre) gjorde dypt inntrykk på meg. Utsikten fra
den brede avenyen utenfor porten ned mot havnen var
også praktfull. - Den vakreste bygningen i byen var
Auberge d'Italie i St. Paul Street vis à vis posthuset; det
var en rolig og stilren renessansebygning, kanskje råd-
hus(?) i Malteserriddernes tid (nå museum). Det vi så på, Donnards, E.
og jeg (under et fosseveld av ord fra guidens side) var
katedralen og palasset. Jeg har gått gjennom disse to
severdighetene i byen i dag (søndag 10. juli) også; så nå
har jeg fått et inntrykk av dem. Katedralen (jeg tenker på
interiøret, det gulgrå eksteriøret var det umulig å få noe inn-
trykk av) er vakker og stor, men overlesset; dette gjelder formodent-
lig de fleste italienske kirker. Gulvet var innlagt mosaikk
i vakre farver og urolige mønstre, taket var buer i gull-
stukk med malerier mellom; det nedre av veggene var grønn-
grått marmor med rene arabesker imellom, det øvre var dekket
av håndverksmessig sett storartete gobeliner i klare røde
og blå og sølvgrå farver, motivene var Kristi liv. (Vi fikk
høre at farvene holder seg så klare fordi kirken aldri blir
oppvarmet. På venstre side av midtskipet var det en rekke
kapeller: for de tyske, de franske, de italienske, de provensal-
ske etc. malteserriddere, og altertavlene og maleriene ellers

---

18var utført av kunstnere fra de forskjellige landene. Vi
så (i dag) en kryptkirke med enkelte stormester-graver under
høyalteret; den ble dominert av en enorm sarkofag som til-
hørte den maltesiske rikmannen som begynte å bygge kate-
dralen over krypten. Høyalteret var kostbart og praktfullt
med gullornamenter på lapis lazuli, og der sto en rekke
svære sølvkandelabre, og der hang en enorm sølvlampe.
Tilhøyre for midtskipet var det aller innerst et Maria-kapell
med et Mariabilde kledt med sølv og gull; det var nok et viktig
kapell, for alteret var storsmykket med blomster, og det
brente en masse lys på det; det kunne lukkes (kapellet) med
sølvstakittdører og skinte som en liten juvel innerst inne.
Vi måtte dekke oss til før vi gikk in i kirken; jeg lånte E's
jakke, og guiden lånte et nydelig stykke av sort- og blått-rutet
silketøy til Madame Donnard; hun var veldig søt med det
omkring hodet og skuldrene. Folk er tydeligvis fromme
i Valetta; det var mange i kirken i går (kvinnene trakk et
sort slør opp av vesken hvis de var barhodet (og det var de
fleste av dem). Katedralens severdighet er Johannes-ka-
pellet, et bønnekapell. Her var alt mye enklere, men stukk-
taket var virkelig skjønt, og det var også balustraden ved alteret,
et intarsia-arbeid i perlemor og marmor, som Johanniterne

---

19hadde tatt med seg da de ble fordrevet fra Rhodos av
tyrkerne. Et kunstverk var også et billedhuggerarbeid,
Johannes døperens hode på et fat, visstnok modellert av
en fransk kunstner. Og til slutt må jeg nevne det mest
praktfulle, selve alterbildet, malt av Michel Angelo
på slutten av hans liv engang da han var landflyktig
på Malta: Johannes døperens henrettelse. Motivet er
makabert; men komposisjonen, farvene og lyset er
sublimt; det minner om Rembrandt. Det hang mørkt og er
visstnok medtatt, for vi så det ved hjelp av en lyskaster;
men da var det skjønt. Og Michel Angelo skal også ha
"carved" den praktfulle forgylte rammen omkring det.
I dag var vi til stede ved litt av en gudstjeneste der (dess-
verre stille messe, ikke orgelmusikk), og opplevde en
stor mengde fromme maltesere og en virkningsfull,
intelligent og mager pater på prekestolen.
     Og så var det palasset. Det så vel som katedralen var
oversådd av malteserriddernes skjold: det hvite korset
på rød bunn. Ellers var palasset et rolig, stort kvartal
av et gulgrått hus med to "vinterhaver" i gårdsrom-
met og tyrkiske balkonger hengende utenpå på alle
sider. Der så vi en kjempestor riddersal med praktfulle

---

20samlinger av rustninger og våpen (også sarasenske)
fra malteserridderne kom til Malta og til og med
siste verdenskrig, som var representert ved det første erobrede
tyske flyet og ved en jeep av jern. - Vi gikk gjennom
lange korridorer med fresco-malerier (delvis ganske fine
i farven) og fikk se riddernes "room of parlament", som
ennå brukes en sjelden gang. Rommet var preget av et
ganske vakkert stukktak i tre (det er visst særlig fint) og
av gobeliner med tropiske motiver, fremdeles friske i
farven og sikkert håndverksmessig gode; men de så ut
som turistplakater. - Morsomt var det å se The State
rooms", som er i bruke ved kongebesøk etc. den dag i dag.
Tidligere har guvernøren bodd der, men nå har han
sitt palass utenfor byen. Alle disse "state rooms" hadde
silketapeter og trekk på stoler og sofaer i samme farve;
et var grønt, et rødt, et gult. I kongens rom var det
malerier av Victoria (kopi av det kjente av Winterhalter),
av Georg III og Georg IV, av Edward VII og Alexandra.
I "ambassadørenes rom" var det malerier av tre Louis'
er av Frankrike, av Katarina II av Russland og av en
fyrst av Hessen, forfader til den engelske kongefamilien
og til Battenbergerne. Etc: Tronsalen (guvernørens) hadde

---

21to skjold, et på hver side av tronen: Den første stor-
mesters og den nåværende guvernørs. Til sist så vi
et vakkert rom med skjønne møbler og malerier - og
fajanse og keramikk (Ming-vaser bl.a.); det blir
brukt som møtesal rett som det er. - Disse to bygningene
har jeg sett i går og i dag; i dag var det særskilt mor-
somt, for de to unge, fru Wasmuth-Seiersted, mr. Cole-
man og jeg tok inn i ro og mak etter frokosten,
reiste i kalesjevogn helt fra bryggen - og helt ned til
bryggen igjen - og jeg kunne rekapitulere tingene og
nyde dem. I år ettermiddag drev jeg litt omkring i
gatene i sieasta-timen med de to unge; men jeg over-
ansytrengte meg totalt ved å gå fra byen helt ned til
havnen i solheten. Det som preger byen er ellers
de trange, delvis sterkt skrånende gatene (med sjøen
i fonden) og alle de tyrkiske balkongene og usedvanlig heslige mennesker, kvinnene
med vanskapte figurer. - Kl. 7 i aften lettet vi
fra Malta; jeg sløyfet medteparten av aftensen
for å se innløpet, og fikk virkelig et morsomt inn-
trykk av festningen Valetta og av festningen på
den andre kanten av sundet; men den har jeg ikke opp-
levet. Det er deilig å være på sjøen igjen; jeg vil nyde

---

22hvert minutt av dagen i morgen; tirsdag 12. juli er vi
i Pireus om morgenen. Jeg har satt uret frem én time
i aften; nå er klokken 24.      11/7.Jeg leste en liten brosjyre om kirken i Valetta
i går aftes, og min første tanke må være riktig: Det e
ikke Michel Angelo Buanarotti, men Michel Angelo
Caravaggio som har malt det storartede bildet; dette er
sikkert to malere. Og jeg syntes det var morsomt å lese at
de fleste av de store gobelinerne i kriken er vevet etter
malerier av Rubens; det er lett å tenke seg. En ting til:
det urolige mønstret i marmorgulvet er navn og skjold
til de forskjellige malteserridderne som er begravet der; vi
går altså på gravene, de befinner seg under gulvet.
Og taket i bønnekapellet er av tre; det er særlig fint.
Jeg har ikke nevnt den morsomme og stilfulle vakt-
avløsningen som vi så i hovedgaten lørdag; engelskmenn
kan bevare holdningen, selv i den heten. En liten stund
lørdag aften i folkenes "saloon" med drink og sang til gitar av den
pussige, vittige telegrafisten og den mer følelsesfulle
3. styrmannen nevner jeg bare; jeg var for trett til virkelig
å nyde den.
     Athen 13. juli. Siste aften på båten drakk vi
landkjenningspjolter på dekket (Wasmuth Seiersted var
vert). Det var en skjønn aften, og vi så konturer av
greske fjell - og lys fra beboelse ved stranden her og
der. Om natten sov jeg dårlig (nervøsitet ved avreisen),
og jeg sto opp gang på gang og fikk stadig nye glimt
av Grekenland; det var rart. Jeg tok på meg badekåpe
og gikk opp på dekket et øyeblikk ved soloppgang;
E. var naturligvis på dekk, men ellers ingen. Og så
var vi ved kaien i Pireus ved 7 - 7.30 tiden. Det
så trøstesløst hett ut. Vår tilværelse på "Bohemund"
har vært så sorgløs og så komfortabel; det var vemodig
at den var slutt. Men spesielt Wasmuth-Seiersteds
virket i lengden anstrengende på meg, og de andre
var uinteressante. På den andre siden var vi kom-
met inn i en god rytme; vi lot hverandre i fred,
og alle de andre var det hyggelig å snakke enkelt
og liketil med. Som en hvile og rekonvalesens
kan jeg ikke tenke meg noe bedre enn en slik
tur. - Vi bilte i to biler inn til Athen;
Donnards og vi sammen. Det var morsomt
å se Syngros-avenyen igjen, og å få den flotte

---

23utsikten opp til Akropolis. Vi satte sakene
våre inn i Mitsaiongaten 9 hos Pacis, der vi
ganske riktig hadde fått et rom, og så fortsatte vi
til Akropolis. Det var sikkert vanvittig å gå
omkring deroppe i formiddagsheten; men det var
den eneste tiden folkene fra båten hadde. De var
imponert; men å "vise" dem Akropolis som E.
hadde sagt jeg skulle, var en utilfredsstillende
jobb; jeg fikk pekt på doriske og joniske søyler
for Rosenberg, forklart litt om Nike-templet, pekt
på hvordan vi kan se at Propyleene ikke ble fer-
dige noen gang; pekt på restene av Parthenon-
frisen, på en enkelt gruppe av vestre gavlfelt
som ennå er "in situ", jeg fikk vist dem en-
keltheter ved Erechtheion etc.; men de var for blanke, og det var for umulig å samle dem.
Etterpå skiltes vi (med tårer i øynene) fra frk. Carlsen
(hun er søt); Rosenberg og Coleman; og Donnard-ene,
og vi gikk ned gjennom området syd for Akropolis,
de fotograferte Asklepieion og Dionysosteatret.
Her så jeg nå for første gang (og det er nokså skrek-
kelig) innskriftene på de forskjellige prestestolene:

---

24"Demeters og Persefones o.s.v.
Utenfor på gaten fikk vi en bil og kjørte til Sappion.
Vi fikk en kjølig coca-cola utenfor der, og Don-
nards var imponert over bygningen, parken og
utsikten. Så spaserte vi gjennom Slottsparken,
som er frodig og delig også nå, ut på Sofia-a-
venyen og ned forbi slottet. Jeg tror Donnards
syntes Athen var en vakker by. Vi spiste lunch
sammen med dem på Corfou, som var luftig og
vakker; vanskeligheten var bare at fru Donnard
var matlei; men vi fant noe deilig til henne. Og
vi bestilte urezinert vin også, fordi hun ikke
likte rezina. De hadde ikke fått vekslet til seg
drakmer, så de gjorde opp med oss i engelske
pund. Jeg synes fru D. er en rørende økonomisk
og påpasselig husmor. Vi hadde ikke flere
drakmer igjen til slutt, og E. fikk vekslet til
seg 80 dr. på Minerva for å få sendt dem
ned igjen til båten. Når de virket så hjelpeløse,
er vel grunnen den at hun greier den praktiske
siden av livet, og hun var slått ut igår. Han er
en aktivt arbeidende litteraturhistoriker, som

---

25holder på med doktoravhandling om Balzac,
som fremstiller av samfunnsforhold og økono-
miske forhold; han mente i allfall at fra denne
siden er den gamle franske Gargantua av en
romantiker ikke blitt behandlet før. D. må være
flink; det er ingen spøk å ta doktorgraden ved
Sorbonnen. - Det var en anstrengende formiddag;
men takket være oss fikk de virkelig utbytte av
formiddagen, og så mye var det virkelig en glede å gjøre
for kaptein Kaarin. - Men vi var trette da
vi sto igjen ved fortauet i Stadion-gaten og
skulle begynne vår tilværelse i Athen. - Vi
vandret hjem, og pakket ut. Men heten i
rommet vårt var trykkende, og det kom mange
fluer inn av de vidåpne skoddene; det var
umulig å hvile der jeg lå naken på sengen.
Men E. sier han liker denne varmen. Og
utsikten fra vinduet vårt har jeg aldri hatt
make til i Grekenland; foran der det greske hus
(et av dem er pent og virker komfortabelt); så ser
vi hele sydsiden av borghøyden med kaktus
og annet grønt og øverst den gylne sydsiden

---

26av Parthenon. Det er rett og slett vidunderlig. Vi
hadde denne søyleraden for øynene våre i solskinn,
solnedgang og aftenlys i hår og i morgenlys i dag.
Men det er mye folk kan se hos oss også; vi
går splittnakne omkring, og varmen legger seg
over oss som et trykkende stoff. - Pensjon Pacis,
hvor vi bor, er et gammelt privathus; monsieur
virker som en intellektuell (han sitter vis à vis
meg ved spisebordet og leser nå); fruen sjokker søt
og gammel (og språkkyndig) omkring. De lever av dette
fordi pensjonen til mr. Pakis smuldret så meningsløst
på grunn av forholdene etter krigen og devalueringen
av drakmen. Dette har Asta fortalt. - Minerva
var - trass i alt jeg hadde å utsette på det -
mye mer komfortabelt, og det lå uendelig mye
bekvemmere til; men dette er morsommere, og nå
har jeg fått vite at bussen til Syntagma (og
Omonia) som går hvert annet minutt, har holde-
plass like borte på hjørnet. - I går aftes var vi
ute sammen med Lisen E. og hennes mor, og
det var fortryllende morsomt. De kom hit kl. 8½,
og vi spiste på en virkelig taverne, høyt oppe i

---

27Plakaen. Vi kom gjennom et osende
kjøkken og fikk to bratte trapper opp til en
takterrasse - og mange pittoreske Plaka-vinduer;
og med alle lysene i byen under oss på den andre
siden. Vi spiste noe herlig, typisk gresk og drakk
minst en mugge for mye rezina. Og vi pratet og
hadde det storartet. Takket være rezina-en og en
innsovningstablett sov jeg dypt i natt.
     I dag, 13. juli har E. vært forskjellige steder;
jeg har vasket håret hos monsieur Emile. Det var deilig.
Så drakk jeg kolde drikker, og vi spiste lunch
på American Bar. Etter middagshvile (jeg
har virkelig hvilt) sitter jeg i nærheten av netting-
vinduet i spisestuen og skriver; det gjelder å
venne seg til å eksistere.      14/7. Det var ikke verst luftig i går ettermiddag, og jeg
var i fin form da Andreas Levandis kom g hentet oss
ved 19.30 tiden. Vi skulle først opp på Lisens altan og
se solnedgangen bak Akropolis, og så skulle vi spise
sammen ute - og vende tilbake til altanen igjen.
Andreas var nydelig kledd, han var solbrun og enda

---

28mer fortryllende enn jeg husket ham. Han er
en meget fin og kultivert mann - på alle måter. Og
hans hensynsfullhet og aktive hjelpsomhet (mot E. f. eks.)
er betagende. Jeg kan godt forstå Lisen. Men
situasjonen er mer enn vanskelig; en sakfører som
står i opposisjon til det partiet som har makten (og
som er idealist tvers gjennom) har sikkert et
meget magert eksistensgrunnlag. På Lisens
altan satt vi og drakk uzo (farlig godt) og whisky.
Vi pratet veldig hyggelig; det er et vidunderlig
sted. Så gikk vi til en restaurant - ute - på det
gamle vannreservoaret høyt oppe mot Lykabettos,
og der var det gså luftig og vidunderlig. Til
slutt satt vi hos Lisen igjen og spiste de rare,
fantastisk gode små grønne og blå druene som er
begynt å komme nå. Eneste vanskelig var at det
ble svært sent og at i all fall jeg drakk for mye; jeg
synes livet blir for deilig når solen er gått ned.
Resultatet ble et forrykende slagsmål med E. da vi
skulle legge oss; nervene er overpirrelige i heten
her, og E. er ingen mild og hensynsfull Andreas.

---

29I dag gikk E. og ruslet for seg selv oppe i skråninen
av Akropolis (han er svært opptatt av topografien
akkurat her9. Faktisk greide han å gå gjennom
Plakaen ned forbi Agoraen, opp Hermesgaten til
Syntagmaplassen og opp til den engelske skolen.
Dette er forunderlig når jeg tenker på hvor lite han
går hjemme. Han trives som fisken i vannet i heten,
mens jeg er drivende våt og går i feber.      17/7 Jeg sitter på en benk oppe på Akropolis i skyggen
av Parthenon; jeg ser rett mot Korehallen og sydveggen
av Erechteion. Jeg har søkt hit opp for å ha det så
svalt som mulig, og for å komme unna støvlukten i
byen, og her er det godt. Men det blåser svært lite i dag.
Jeg må si at jeg synes sommeren er hard her i Athen;
i området nedenfor Akropolis er alt gresset vissent, og enkelte
av buskene og trærne virker også lidende. Det var grått
støvbelegg over det nærmeste av Sappeionparken og Slotts-
parken i går da vi busset forbi; men det er friskt og
ganske godt inne i parken heldigvis. I all denne tørken
virker de blomstrende oleandertrærne og de kjempe-
messige flammegule irisene overveldende; og ned mot
Areopagos så jeg en fantastisk bougainvilla (?) i dag med

---

30lassevis av intenst blå blomster. Slikt er morsomt.
Mens E. gikk og ruslet for seg selv torsdag, var jeg i
Nasjonalmuseet. De har åpnet en riktig nydelig samling
keramikk i 2. etasje der nå; den begynner med en
minoisk pithos og noen blekksprutvaser; samlingen
er ordnet helt kronologisk og riktig godt pedagogisk;
noen forholdsvis sene vaser fra Kypros var særlig vakre.
I 1. etasje er de ikke kommet lenger enn sist, dess-
verre. Det var morsomt å se igjen enkeltheter som
Fr. Poulsen har pekt på i bøkene sine. Men nå har jeg
sett disse samlingene litt for ofte.
     Jeg spiste alene på Korfu; og jeg har spist alene
mange ganger siden. Det er et av de mange tegnene
på at livet har vært helt uten hygge i denne redsels-
fulle uken. Hyggelige stunder har det nok vært:
foruten de to første dagene som jeg har skrevet om:
fredag 15. juli selskap hos minister Hougen, stilfullt
som vanlig. Gjestene var vi, Lisen og hennes mor og
legasjonssekretær Christiansen; det var god mat, kose-
lig prat og ganske særlig en deilig stund med
drinks ute på terrassen utenfor ministerens kontor.
Christiansens bilte oss hjem. - Lørdag 16. juli reiste

---

31vi sammen med Lisen, Andreas og fru Espeland
til Vouliagmeni for å bade; og havet var vidunderlig,
luften var frisk, og solen stakk absolutt ikke. Men
det var vel for mye for E.; han drakk 9 glass vann på
Lisens altan etterpå og ble syk. Og meg hundset han,
slik som han i grunnen har gjort på hele denne turen,
også på båten. - Jeg vil gjerne gjøre hvasomhelst for
ham - og han gir meg da også svært mye å gjøre -
men jeg tåler ikke den evindelige depresieringen og
utskjellingen; da flammer jeg opp og sier skrek-
kelige ting. Og lørdag formiddag hadde jeg også hatt en
ensom, trist lunch; jeg hadde vært alene i Benaki-
museet; hva hjelper det å reise sammen, når en
alltid skal være alene. Og samlingene i Athen har
jeg naturligvis ikke noe i mot å se omigjen; men
så full som verden er av skjønnhetsinntrykk, er det
da nokså parodisk at jeg skal gå hernede i den
farlige heten og repetere disse kvantitativt i all
fall nokså begrensede samlingene. Så mye mer som
Akropolismuseet ikke åpner før om et år, og mange
avdelinger i Nasjonalmuseet er under omstilling og
ikke tilgjengelige. - E. og jeg hadde en veldig hyggelig

lunch sammen fredag på en baderestaurant i Glyfada; og det var morsomt å gå sammen til restauranten i
Pindargaten - den Asta hadde fortalt oss om - der
var enkelt, men pent og malerisk med et helt palmetre
tvers gjennom taket i kjøkkenet (?) og veggene dekket
med kalamari-siv. Der traff vi tilfeldigvis Wace's,
og det var et hyggelig møte. Deilig var det også å
spise god nordisk frokost sammen (kl. 13) på American
Bar i går mandag; den gode, ramsterke kaffen livet opp.
Men ellers har alle dagene så å si hatt masse sørgelige
øyeblikk, og når dertil kommer heten? - I forgårs
søndag, gikk jeg opp på Akropolis om formiddagen; der
er kokende varmt i solen, men i skyggen av Parthe-
nons nordvegg var det svalt og friskt, og der satt
jeg et par timer, så fremfor meg og leste Agatha Christie.
Søte unge greske piker i fortryllende sommerkjoler -
og gamle koner og menn ruslet omkring deroppe - foruten
turistene naturligvis. - Jeg gikk forsiktig omkring og
så på tingene - Akropolis er vidunderlig, enda mer
vidunderlig hver gang. - I forbindelse med dette må jeg
nevne min siste opplevelse av Akropolis: om natten
mellom 19. og 20. juli lå jeg nokså mye våken; jeg så

---

32opp på borgen ved 2 tiden om natten, og da lå Parthenon
der aldeles skinnende i mørket, formodentlig med lys
fra nymånen på seg. Det var et overjordisk skjønt syn.
- Mandag formiddag 18. juli, gikk E. og jeg sammen,
først til Spap og kjøpte billetter til Kyparissia; derfra
bilte vi til legasjonen, hvor E. fikk en flaske
whisky av Hougen. Så gikk vi til den engelske
skolen, men det var ikke morsomt, skjønt det er et
deilig sted; Wace'ne virket trette og gamle og skremte
oss med hensyn til Blegens helbred; da han kom til-
bake til Grekenland i vår, viste det seg at hjertet ikke
er i orden, og at bodtrykket er altfor høyt. Men han
ledet utgravningene i Pylos likevel, sa fru Wace; "it
is a very simple excavation". - Svedia-gaten og
dens begynnelse (jeg husker ikke navnet) virket uendelige
da vi så gikk til arkitekt Kitzikiss, hvis gatenummer
er 1; og så var han i Holland. Men vi traff hans
sønn, så han er i all fall forberedt på at E. vil snakke
med ham. - Det var denne dagen vi spiste den ual-
minnelig tiltalende frokosten på American Bar, oppe
under taket, der det øyensynlig var air-condition; en
så behagelig temperatur om dagen har jeg ikke opplevet

---

33i Grekenland i sommer. - Om aftenen møtte vi Lisen
og hennes mor og Andreas i Sappion-haven, og der
var det vidunderlig; men E. og Lisen er noen stribukker
begge to. Vi sulle i teater etterpå, og Andreas
fortalte oss om stykket vi skulle se: et romantisk dikt
om kjærlighet, skrevet i slutten av det 16. århundre (
navnet på forfatteren må jeg se til å få greie på når jeg
kommer til Athen igjen, han er berømt og hørte med
til Andreas' skolepensum). Handlingen er henlagt til
Middelalderens Athen; men hverken tids- eller lokal-
koloritt har interessert forfatteren. Jeg ante ikke at det
var på friluftsteater vi skulle; vi var i en magisk
verden helt fra vi gikk in porten i slottsparken
fra Amaliaavenyen; lyskastere gjorde gresset grønt,
trærne eventyrlige og de imponerende velholdte
blomsterrabattene skjønne. Scenen var avgrenset
av to borgtårn og strakte seg langt i dybden
mellom trærne; mellom den g tilskuerplassene (som
var bygget solid opp på et skjelett av jernstenger) rislet
en vegg av springvann. Det var en "choreg" som leste
partier av diktet, snart her og snart der ved borg-
muren, og så var resten dramatisert. Skuespillerne var

---

34ikke særlig imponerende; men musikken, draktene,
regien, alt ga en atmosfære av 1001 natt; det
var en fortryllende aften, mørket gjorde jo også sitt
til at det ble en enestående friluftsforestilling; vi
så ingenting før lyskasterne plutselig ble satt på
hele hoffet på scenen f. eks. - Dagen etter, 19. juli
var E. i S.A.S. for å ordne med billettene våre, på
Universitetet etc.; jeg var på Det byzantinske museet.
Det er et renslig og vakkert museum, men hva jeg
synes om det, har jeg i grunnen skrevet forrige gang
jeg var her; det nye for meg var at ikonene var
mye mer variert i farvene enn jeg trodde, og enkelte
mer individualiserte ansikter var det blant dem; jeg
så noen som kunne minne meg om El Grecos studie
av St. Hieronymus i National Gallery i London; og
et ganske merkelig et som fremstillet nadverden
nesten natutalistisk, med glass og flasker på bordet
(det skal forøvrig være det eneste ikonet som har
et fullstendig interiør) minnet i stil ganske meget
om det eneste lille El Greco bildet i Benakimuseet,
med emne hyrdenes tilbedelse av Maria og Jesusbarnet.
- Om ettermiddagen hadde jeg besøk av Jens' venn,

---

35legasjonen hadde oppsporet ham. Han varv pent kledd i
beige lindress, men ellers en svett greker å se til;
han var søt og hyggelig og opptatt av at vi skulle
komme å besøke ham når vi kommer tilbake fra
Peloponnes. For nå gjaldt det å pakke; intet kunne
bli igjen i Pensjon Pakis. Og dit ville vi ikke tilbake;
medpensjonærende som jeg har hilst på, har alle vært
søte og kultiverte mennesker (E. Pakis vil bare ha hva
han tror er universitetsfolk); men stedet er guffent
ukomfortabelt, særlig nå formodentlig da vi var så
mange her. Vi har f. eks. sittet om morgenen ved det
ovale spisebordet med voksduk på, bak lukkede per-
sienner som i en grav (og noen har måttet vente); de
ytre rom er triste, og alle har sett ut som de lider
under varmen. E. har vantrivdes der fra første stund,
og han er da også altfor gammel til å skulle måtte
reise med budd frem og tilbake til byen flere ganger
om dagen. Det var også veldig larm i gaten utenfor
vinduet vårt; men pluss-sidene var: først og fremst
den vidunderlige utsikten til Akropolis, at det
var mye luft i værelset. Og så var gamle fru Pakis,
som sjokket nokså vanstelt og forhenværende (men språk-

---

36kyndig omkring) et søtt menneske; derimot likte jeg E. Pakis
mindre og mindre. - Fred være med dem.
     Vi bilte med et par kofferter opp til Lisen og
hadde en deilig, luftig Athen-aften der med hyggelig
prat, norske smærbrød og rezina og druer og whisky.
     - Onsdag 20. juli dro vi så til Peloponnes. Vi
hadde gode plasser og masse luft og gjennomtrekk;
men lokomotrisen skranglet svært, og det ble
svært hett etterhvert. Vi så nok fjellene på den
andre siden av Den korintiske bukt, men i varme-
dis. Landskapet er fruktbart og bugnende, men -
nå midt på sommeren uten hygge natur-
ligvis. - Det var en veldig god idé av E. at vi
skulle gå av på stasjonen Alfeios (stasjonen etter
Pyrgos) og ta toget opp til Olympia; billettene våre
til Kyparissia kunne vi bruke videre dagen etter.
Olympia er - som jeg skrev i dagboken min for
22 år siden - et idyllisk parklandskap; da vi
sto på den flotte nye broen over Kladios, gjorde
E. med oppmerksom på det helt romantiske ved
landskapet (som på gamle malerier); i denne varme,
fuktige atmosfæren, sa han, kunne godt "Decamerone"

---

37
tenkes å ha foregått. - Det er et turistsentrum og pyntet
opp deretter med alleer av blomstrende oleandertrær
langs med gaten og små kaféer allevegne, med
trelleverk med bougainvilla og vin klatrende om;
på vårt hotell i gaten der spiste vi under et
tett tak av morbærtrær. Hotellet var rent og trive-
lig; vi hadde det hyggelig der. - Altis var det
svært morsomt å se igjen, enda idyllen fra de
bløte vårdagene med mykt grønt gress og susende
furuer var borte; gresset var avsvidd og furuene
gråaktige. Men Heratemplet var ærverdig, og
Zeustemplet mektig svært, mens cellaen der vir-
kelig var svært trang, slik som jeg nå vet fra
bøker. Jeg ble redd mens jeg var der, for E. ble
helt borte; han hadde tatt en rundtur ut av
området bort til Alfeios og fulgt den til den
løp sammen med Kladeos. - Så gikk vi til
museet, men det var en stor skuffelse; det er
under ombygging (på grunn av alle jordkjelvene
på denne kanten av landet); alle gavlfigurene
sto tildekket av sekker og presenninger i sement-
støvet; Nike var nok utildekket, men vanskelig å

---

38se ordentlig mellom trestillasene; metopene lå
støvet bort i bingen på siden et sted. Den eneste
som var virkelig lysende oppstilt, var Hermes; ja,
og så det arkaiske Herahodet, som var en stor
opplevelse for meg, større enn sist. For skjønnere
museum har jeg aldri sett enn Olympiamuseet i
1932. - Torsdag 21. juli reiste vi videre, og tog-
reisen fra Alfeios til Kyparissia var svært beha-
gelig, med fruktbarhet - og undertiden deilige
sandstrender på den ene siden (elven) og vakre
bølgende høyder opp mot Arkadien på den andre.
Men bilturen fra Kyparissia til Chora var redsels-
full; det luktet støv overalt, og det var ingen
friskhet over noen ting. Vi ble svært trette, og
det var temmelig skrekkelig å komme frem til et
hotell så griset og så primitivt at jeg aldri har
sett maken. Rinnende vann var det bare inne på
et kombinert dusjrom og w.c. som var slimet av
urenslighet og luktet intenst urin. Det var ikke
veggedyr i værelset vårt, og da det var tre senger
der, var det ganske stort, men det var utrolig
skittent (rørende nok hadde hotellvertinnen, et vakkert

---

39og skittent og plagsomt nysgjerrig naturbarn, vasket
rommet - og stelt det - dagen etter; men da skulle
vi reise. Når jeg syntes det var så skrekkelig, er
det naturligvis fordi vi går omkring dyvåte av
svette hele dagen, og man må ønske å plaske i
vann ustanselig. Måltidene var også nokså fæle
i denne byen; om aftenen 21. juli spiste vi i en
kjeller der det oste av mat og vrimlet av fluer;
og frokosten var enda verre oppe på rommet,
skjønt det tok lang tid å forberede den. To egg
til hver var friske og velkokte; men vanskelige å
spise; de ble servert på et stykke avispapir
sammen med kaffe, kokt sammen med sauemelk
som skar seg og masser av sukker, brødet var mørkt
og tørt og ikke til å få skåret i skiver med vår sløve
kniv. - Vi hadde en lang og forgjeves ventetid på
torvet, en bil skulle komme "om fem minutter".
Til slutt gikk vi avsted sammen med en -
som detv viste seg - svært innpåsliten greker, og i
denne varmen var de 3 kilometrene lange for oss.
Men så hadde vi en deilig formiddag omkring
ruinene av "Nestors palass" i Pylos. Blegen er jo

---

40fortryllende, og hans stab ikke mindre; det var
svært morsomt å se arkeologer i marken. Og stedet
er herlig; det ligger på en høyde som er flat oven-
på, med utsikt til sjøen på den ene siden og
en plastisk fjellkjede på den andre. Utgravningene
virket klare og renslige; vi så porten ved inn-
gang og venterom med benker på tre og to sider.
Forhallen hadde stylobat til 8 søyler, tror
jeg det var; de hadde vært av tre (de skal få ana-
lysert rester av dem for å finne ut hvilken tresort de
brukte); vi så noen steder gode murer med rester
av dekorasjon. Vi så tronsalen med fordypning
til tronstol og en enorm arne midt på gulvet;
det var interessant å se spiraldekorasjonene på
oversiden og flammer som slikket hele veien rundt
på veggen av arnen; Blegen viste oss også spor
etter relieffer, "legemsstore" griffer på hver side
av tronstolen, og fra fastlandet er ideene kommet
til Kreta sa han. Vi så siderom - hvor det også har
vært relieffer, og hvor de har funnet "tablets" i
mengdevis, og mengder av kopper og kar, som vi
så i museet etterpå. En kvinnelig arkeolog, som

---

41het Marion, viste oss stolt sitt spesielle find av
i sommer - et mykenisk badekar med spiraldekora-
ajoner på og en liten spiraltut nedi, som jeg først
trodde var avløpsrør, men det var nok et drikkekar.
Og badekaret var innebygget; det virket raffinert.
På en annen kant så vi mange krukker som var
satt ned i stenen på lave forhøyninger, slik at
det kunne være lett å øse av dem; en av dem
ble tømt i gåt (av "Ganymedes", det yngste medlem
av gruppen), det viste set det var så dypt at en
av arbeiderne krøp ned i det, og det inneholdt aske.
En gårdsplass mente B. å ha funnet på en av
sidene; men utgravningen fortsetter til neste
år. - Innimellom satt vi og pratet med Blegen
på deres skyggeplass ved et svært oliventre; et
annet medlem av gruppen, Lord William Taylor, en
nydelig engelskmann, satt og sorterte små
stykker av keramikk. Vi ble invitert til lunch
med en gang vi kom, og til lunchen vagget fru
Blegen, brun og fin i ansiktet, og vi hilste
på arkitekten Young, som E. traff første gang
han var i Grekenland. Det var deilig å spise

---

42lunch i friskheten og vinden deroppe, og riktig
hyggelig. Etterpå hvilte vi, og før vi ble med inn
til Chora i jeep-en, viste Lord W. Taylor oss en
kuppelgrav som han har gravet ut der oppe. Men
det er tydelig å se at stenarten stort sett er dårlig
deroppe, langt ringere enn i Mykene og Tiryns.
Og en ting til må jeg nevne: de har overhodet ikke
funnet vann der. - Vi var innom museet i
Chora med Young; og det var imponerende å se
hvor mye - og velbevart keramikk det har fun-
net, fra "tekopper" og "småmugger" til riktig store
krukker. Jeg vil nevne en krukke, nokså lys i bunn-
farven, men en forholdsvis naturalistisk oktopus
(med fire ben) og samtidig stripebånd rundt
krukken. Young var spesielt opptatt av freskoen,
som han hadde rekonstruert; både helt riktig (med
de få bitene man har funnet ordentlig avtegnet)
og sannsynlighetstegningen. Det er rart at det kan
bli så mye av så lite; sa E. - Så gikk vi dryppende
svette tilbake til hotellet, måtte jage vertinnen
og en til ut av værelset vårt for å få stelt oss -
og farvel til hotellet. E. liker nok grekere, men

---

43her var de for plagsomme selv for ham med nys-
gjerrigheten sin. Vi sat 1½ time på torvet og
ventet på bussen til Pylos. I Chora er man i
orienten, men uten noe av det maleriske som man
venter av orienten; stedet virket subhumant,
ikke først og fremst fattig og derfor medynkvekkende
slik som f.eks. Alekos landsby på Syd-Kreta
virket. Men det må jo bli en annen sving på den,
når de nå faktisk skal bygge museum der til
samlingene fra Nestors palass, og et vil i og for seg
bli en fantastisk severdighet. Jeg må tilføye et
par ting jeg har glemt å nevne: Først det at alle
søylene har vært kannelert; hvordan var det med
det i Mykene? Og så må jeg nevne den smale
rennen hugget ned i stenen like ved siden
av kongens tronstol til å helle "libation" nedi
eller "resten av drikken", sa Blegen. Og dobbelt-
øksen hugget inn i steinen i forhallen (?).
Dessuten så vi en stor og fin trapp, som har
hatt langt flere trinn, trappen opp til beboelses-
rommene i 2. etasje (helt forsvunnet nå). Alle
talte om hvor voldsomt brannen hadde virket,

---

44stenen hadde lett for å smuldre, f.eks. det
lille badekaret

     24/7. De siste setningene av dette skrev jeg nå
i dag; dagbok fra dag til dag har det vært for van-
skelig å greie i sommer; bl.a. er det ofte vi
mangler bord. - I forgårs var det vi besøkte
utgravningene, og satt på torvet i Chora og
ventet på rutebilden; vi reiste til Pylos. Forbindelsen
mellom "Nestors" palass og havet er helt natrlig,
og at palasset ligger såpass langt fra havet er
jo noe arkeologene er vant til. Vi reiste altså
til Pylos, bukten ved Navarino. Den er en
aldeles praktfull havn, og det var bare underlig
at det ikke ligger et eneste stort fartøy her; men
de har ikke noe her å gjøre. Det var ikke alltid
slik; ut mot pynten her ser vi den gamle fest-
ningen, calt Neo Castro i motsetning til det
gamle Pylos som lå øverst oppe ved bukten. Denne
byen som vi nå bor i, ble bygget først i 1829
av franskmennene. Den er vakker og malerisk
å se på slik som den går litt i høyden på begge

---

45sider av det innerste av havnen; her ligger torvet,
flatt og sandet, men med mye skygge fra noen
svære plataner. Husene er stort sett hvite, men
har persienner (skodder) i ganske fine pastellfarver,
og den store, intenst grønnblå bukten dominerer,
sammen med fjellene på den andre siden med
Palokastro , Koryfas og Sfakteria, bukten lukkes
nederst av noen rett avskårne steiner av noen
øyer; på en av dem ser vi et fyrtårn øverst på
flaten. På torvet er det et minnesmerke over de
3 generaleneadminralene fra slaget ved Navarino med
et par av tidens kanoner ved foten. - Vi liker
oss her; vi puster inn den friske sjøluften og
sitter og ser ut på bukten, på torvet eller på
værelset vårt; om natten er det helt stille, fra
tidlig om morgenen - med sjøen som et speil -
ligger det fiskere utpå. Her får vi virkelig fersk
fisk til aftensen vår, jeg tror en veldig sunn
variasjon. Farvene er undertiden underlig u-
virkelige: "her kunne man godt farvefotografere", sa
E. i dag, "verre kan det ikke bli." For farvene
minner om technicolor. - Vi bor i hotell "Navarino"

---

46som ligger helt nede ved sjøen; vår vert er en
vennlig og taktfull mann; jeg tror han greier alt
arbeidet med værelsene, så det består i å re sengene,
og alt er særdeles enkelt, men velgjørende etter
griseriet oppe i Chora. Første aften, fredag, ble
vi bare sittende utenfor estatoriet vårt borte ved
torvet; vi og hele byens befolkning pustet ut i
friskheten og fløyelsmørket som ble brutt riktig
nydelig av elektriske pærer og neonlys.      I går, Lørdag 23/7 begynte vi dagen med frokost under et par trær rett utenfor hotelldøren vår, så gikk vi til Neo-Castro og utover langs
muren. E. ble sittende i en furulund der, mens
jeg gikk helt ut til odden, inn i festningen
gjennom et vindu og opp på brystvernet. Langs
med det gikk jeg innover igjen (litt svimmelt)
og så at festningen er en enorm fårefold der
ute på odden; midt i den ligger en gammel tyrkisk
moské med minaret, nå en kristen kirke. Vi
ble trette og hete; naturligvis, i den varme vin-
den derute, så vi hvilte nokså mye i går; om
kvelden hadde vi igjen et deilig måltid i

---

47mørket ved torvet (verten derborte er også en gjennom
koselig mann, og begge har forunderlig fine ansikter.
I går aftes var det masse mennesker på torvet, det
var ikke bare kveld, men lørdag kveld. Det er
rørende å se dem lufte de bitte små barna sine
i aftensvalheten. Så gikk vi på kino og så en gresk film, med gatene i Athen; parkene
butikker, en "taverne", busstur til Glyfada, bad
i sjøen, Lykabettos, til og med Akropolis, og
med innblikk i forskjellige slags athenske hjem,
fra advokatens kostbare, tunge og litt dystre (det
synes altså grekerne er nydelig), heltinnens venn-
lige, men beskjedne hjem i en trappegate opp
mot Lykabettos til den unge musikerens litt
lurvete omgivelser. Heltinnen var den unge greske
filmskuespillerinnen som vakte oppsikt ved film-
konkurransen i Cannes i vår (og i denne filmen
selv om man med rette ikke var så helt fornøyd
med den). Hun var ufattelig bedårende og sjelfull,
en ny Elisabeth Bergner. Kinoen var en have
(eller et gårdsrom med blomsterarrangementer om-
kring); det luktet nok hvitløk av forsamlingen

---

48(mye småpiker), men kino ute med den stjerne-
oversådde himmelen som tak var en ny og deilig
opplevelse. - I dag bilte vi til Methoni, nederst på
spissen av halvøya og badet; der er nemlig bade-
strand, og å bade fra klippen her ser livsfarlig
ut. Bilturen gikk gjennom et gresk heilandskap
som så ut som norsk fjell. Methoni var en
liten by (kfr. guiden) med en frankisk-venetiansk-
tyrkisk-venetiansk-tyrkisk festning; den så
svært malerisk ut. Selve badestranden var
som et forholdsvis lukket (fjell på den andre
siden av det) vannbasseng med noen fiskeskøyter
liggende litt er ute; det var herlig å bade der og
vi bble behandlet kongelig av folkene i den lille
restauranten ved stranden; det kostet 3 dr.
Hotellet her har vært som utdødd de to første
dagene; en enkelt greker i pyjamas på vei til
styrten i badekaret er alt jeg har sett. Men
i ettermiddag har det sydet og kokt av mennesker
bak meg i gangen her jeg sitter innerst i 2. etasje;
nå er alle kommet til ro i de forskjellige værelsene
sine, og bra er det.

---

49      28/7 Søndag ettermiddag hadde vi en rolig
liten tur fra havnen opp i byen. Nesten overalt lager
de en slags makadamisert veidekke som de tjærer. Det
gjør byen tiltalende; en må bli gla i den. Vi var
oppe ved kirken og hadde utsikt bort til det gamle
fortet og utover den deilige bukten ved Navarino.
Og vi satt i den fløyelsbløte kvelden og så på
det strømmende folkelivet på torvet og kaien. Vi sa
det til hverandre alt første dagen her: det er noe
eget renslig ved sjøbyer, i Grekenland som i Norge.
Og skjønt det vrimlet av mennesker ute denne søndag
kvelden og alle sikkert så på oss to som noe rart
og fremmed, var det ingen som forstyrret og plaget
oss. At folk var taktfulle i Olympia, kan jeg forstå;
for der er turismen en vesentlig faktor. Men her var
de naturlig taktfulle. Velsignet være dem! Da
vi skiltes fra hotellmannen neste morgen - han
vekket oss kl. 5, sa da også E. til ham til slutt: "
Chronia polla". Og det ønsker jeg ham også. - Vi
hørte sangen fra sjøen hele tiden i Pylos, og det
var kanskje derfor vi ikke hadde surret fra sikadene.
For deres "sang" dominerte helt Altis i Olympia

---

50og skyggeplassen under det veldige oliventreet ved
Nestors palass. En underlig og sterk lyd.      Mandag morgen reiste vi med buss til Kalamata.
Veien var en slags pavé så det støvet ikke så mye.
Det var en opplevelse å komme inn i de fruktbare
og rasjonelt oppdyrkede egnene i det indre Messenien.
Vi så masser av morbærtrær og frukttrær; vinmarkene
var kommet langt, og irrigasjon spredte vannet
over markene; vi så grønne hvetemarker og rismar-
ker, i de karakteristiske firkantene, halvveis under
vann. Jeg så bort mot Taygetoskomplekset og
gledet meg til rutebilturen gjennom Langadaen,
til Sparta og Mistra. Men, dessverre, vi kunne ikke
få plass i rutebilen, først i morgen! Å bli i Kalamata
hele denne dagen ville vært idiotisk, så mye mer
som E. egentlig ikke har noe å gjøre i Sparta, men
særdeles mye i Athen. Så jeg var helt enig med ham
i at det var "kismet"; vi kjøpte billetter med lokomo-
trisen til Athen, som skulle gå kl. 13:30; og Kala-
mata var kjedelig nok de timene til da; her var
folk som klegg, ekle! Det vi så var uinteressant:
en lurvet badestrand ved kaien, en prosesjon til

---

51torvet med et musikkorps kledt i hvite skjorter og blå
bukser (de greske farvene), en del unge damer, slanke og
vakre "in greek national costumes", noen skolepiker
og så erkebispen. øyensynlig kommune-autoriteter og
privatfolk. De la ned en kras på minnesmerket over
en av frihetskrigens helter. Vi så greske flagg og et
enkelt amerikansk, og i en athenensisk avis leste vi
dagen etter hva alt sammen gikk ut på: En gresk
båt "Dronning Frederika" (vi hadde sett den ute på havnen)
hadde brakt 400 messeni-amerikanere til byen, på
gjennomreise til Athen. Og nå skulle det stase litt
for hovedstaden i sitt hjemdistrikt. - Vi spiste u-
praktisk i Kalamata, og enda umuligere ble det
da toget var begynt å gå; våre medreisende grekere
på 1. klasse var som lopper, i evig uro. Det var
direkte morsomt å reise så lenge toget slynget seg opp
Arkadien og det fruktbare Messenien veg for virkelig
grønne og friske fjellområder (kfr. Hellas før Homer).
Østarkadien var ganske riktig gold. - Nede ved
Myli og videre kunne vi glede oss over irriga-
sjon, plantasjeaktig fruktbarhet etc. igjen; men
da var vi totalt møre. Reisen var som jeg pleier

---

52å si om heten "trying". Lyspunktet var at vi hadde
fått plass på Minerva; og lurvete som vi var, gikk
vi å spiste ute i kveldsfriskheten på American Bar.
Det er deilig å bo akkurat her i byen, selv om værelset
hos Pakis naturlig nok var luftigere og utsikten der
noe for seg selv. Her er alle hyggelige, vi får god
frokost og kan tumle mye lettere de forskjellige
steder vi skal. Første formiddag - og ettermiddag i
Athen vasket og strøk jeg tøy oppe hos Lisen, og om
aftenen satt vi på altanen der oppe i den livgivende
aftenkjøligheten. I går formiddag skrev jeg brev til
Anken (E. hadde skrevet til J.-Hj.), E. skrev Memorabilia
til sin idé om norsk-gresk kulturelt samarbeid, og
vi gikk til vårt vanlige kontor, der nå Memorabiliet blir
maskinskrevet i 15. ekspl. I går ettermiddag - det var
onsdag - gikk jeg ned til omvisning på Agoraen
kl. 5. Utgravningene der er avsluttet, tror jeg; det
de gjør nå, er å renske opp alle de gamle kloakkene,
og der finner de ganske mye, later det til. Alle de
splinternye beplantningene fra beg. av januar, be-
gynner å gro; det kommer til å bli en vakker ruin-
park. Ganske særlig var det nydelig opp over

---

53skråningen til og omkring "Theseion", og det er anlagt
trapp og vei opp dit på begge sider. Det var svært hett
dernede kl. 5, og jeg var imponert over at det var kom-
met så mange, 40-50 mennesker. Elliott viste oss ganske
andre ting denne gangen; han var opptatt av restau-
reringen av den byzantinske kirken som var blitt en perle.
Han brukte mye tid på Attalos-stoaen som nå tar
form i høy grad; vi så bl.a. kanelleringen av en
ac de doriske søylene; arbeidet på d.ene siden av
den tok 4 arbeidere 14 dager. Og det er særdeles
mange søyler som skal kanelleres. Og hva har da
ikke dette vært for et arbeid i Oldtiden? Vi så
også en del ferdige joniske kapiteler tilø indre
søylerekke; men jeg synes de manglet det rytmisk
bærende som jeg er blitt oppmerksom på ved joniske
kapiteler. Interessant var det ene søylekapitelet
kopier etter Pergamon. Han brukte tid på å forklare
hvorfor de brukte sementbjelker i taket, og ikke tre
som opprinnelig hadde vært der; de skal kle bjelkene
og mellomrommene med trepanel, så det skal se riktiog
ut. Det blir nok et nydelig museum. - Han snakket
en gode del om Arestemplet som var blitt flyttet og

---

54viste oss byggmesterbokstavene på stenblokkene;
"Theseion" og Arestemplet skulle være omtrent samtidige.
Oppe ved Theseion viste han oss den rensede frisen
"in situ", og det er sant at den lignet mye på Parthe-
nonstilen. Han sluttet med å snakke temmelig mye
om "Theseion" som begravelsesplass for protestanter i
slutten av 18. og begynnelsen av 19. årh.; han viste oss
den eneste eksisterende gravsten over en ? Watson. Utsikten i aftensolskinnet mellom søylene mot
øst: agoraen med Akropolis,Plakaen, Hymettos
var sublim. Han hadde på forhånd talt om Odeion,
og pekt på at en av igantene i stil og kraft minner
atskillig om Hefaistostorsoen på gavlfeltet med
emne Athenes fødsel i London. Og han viste oss
torsoen av Hadrian nede på Agoraen (masser av
Hadrianstatuer) ikke fordi den er noe verdifull
kunstnerisk sett, men fordi vi så et morsomt bevis på
hans arbeid for å forene Hellas og Roma: på
kyrasset ser vi øverst Athene med tjenerinner på
siden, nederst ulvinnen med Romulus og Remus.
Det var sikkert en kraftanstrengelse for Elliott å
gjennomføre omvisningen - det var kraftig anstrengende

---

55å følge den også - vi virket oppløst allesammen, han
inklusive. Så det var deilig å komme tilbake til
museet og få vann med isbiter i av den kvinnelige
arkeologen, som viste oss kunsthistoriske detaljer.
Noen riktig nydelige stykker i typisk stil 450 har
vært nok til at Homer Thompson har kunnet rekonstru-
ere et gavlfelt på Theseion: de er i 2/3 legemsstørrelse, en Athene-figur og en skjønn ung mannstorso Herakles, en
liten torso og en hestehov i luften; dessuten litt
av foten på midtfiguren som de har tenkt seg har
vært en sittende Zeus. Alt dette er funnet nærmere
"Theseion" enn Arestemplet. Vi så enda mindre fi-
gurer i samme stil, som må stamme fra dette. Vi
så det skjønne akroterion fra "Theseion", en flyvende
Nike og hodet av hennes kvinnelige partner. Og vi
så satt opp på en stor marmorplate, mange frag-
menter av den store fortegnelsen over eiendommene
til Alkibiades og hans venner, som de mistet da
de hadde krenket Hermene. - Det siste jeg må nevne
fra omvisningen er det første nesten Elliott viste
oss: en aldeles nydelig tynn og fin krukke som er
funnet like i nærheten av "Theseion"; det må ha

---

56vært en blomsterpotte, for den har hull i bunnen.
Det var en morsom ettermiddag, men jeg var helt
ferdig etterpå.

     Søndag 31. juli. Ja, så er vi kommet til siste dag
av en rar måned; juli begynte med en usedvanlig
gyselig "eggerøre" til frokost på Ducchy's hotel i London,
og med en elskverdig beskjed pr. brev om å være på
"Bohemund" om ettermiddagen kl. 4; dermed begynte
reisen hit ned for alvor. Og hvordan har så måneden
vært? Tiden ombord var uanet vidunderlig;
sommertemperaturen i Athen uanet forferdelig.
Og det er synd, men mindre synd for meg enn for
dem som er her bare nå; jeg husker den vidunder-
lige "mai" stemningen med klarhet og friskhet i julen
da Athen virkelig var fiolkranset, og jeg har opplevet
våren med krystall-luften og alle blomstene. Det
som er sørgeligst nå er at det nesten alltid er for
varmt til at en kan gå fritt omkring; det er behagelig,
men meningsløst å la timene gå på fortauskaféer
eller i parken, og i alminnelighet har det vært slik
at den alleminste anstrengelse - som f.eks. å skrive

---

57brev eller dagbok, driver svetten ut over hele krop-
pen. Heldigvis er det godt her i salongen på Minerva,
med den elektriske viften; men energisk blir man ikke.
Som de sa, alle jeg snakket med i cocktail-party-et
i går: Poenget er at man ikke bør bestille noe. Men
det er da deprimerende?
     Onsdag aften etter agoraen hadde vi bare en fre-
delig aftens; og torsdag formiddag var "fullt opptatt"
med å føre dagboken à jour og etterpå vente på
E. - han var på visitt hos rektoren på Universitetet -
med to lemonsquash under solseilet på American
Bar, der det for resten er riktig morsomt å se på
folk ute på gaten. Et særlig merkelig syn er damene
når de har et chiffonskjerf eller -slør hengende løst
foran ansiktet og over nakken på de bare hodene sine;
de ser forunderlig formummet ut. Jeg gleder meg
over vakre, smidige skikkelser i nydelige sommer-
kjoler i ballkjolestil: utringet, stropper over skuld-
rene. En velgjørende og rasjonell mote når bare
huden er brun og ikke blir brent. Vakkert og
svalt ser det ut. - Om ettermiddagen torsdag gikk jeg
via Plakaen på Akropolis; jeg hadde kikkerten

---

58med i bag'en for å se på detaljer: Kekrops og
Pandrosos i vestgavlen av Parthenon, restene av frisen
som er "in situ". Det var luftig og deilig på Akro-
polis, og hvorfor ikke simpelthen være der?. Det
opplever man ingen andre steder i verden. Jeg traff
på lektor Holt der oppe, og vi ble sittende og prate
foran østgavlen av Parthenon, han har hatt polyomelitt
som barn, stakkar, derfor trekker han på høyre foten
og har et mildest talt rart og klosset håndtrykk (han
skriver med venstre hånd). Han har nok ikke så
liten mindreverdighetsfølelse - og dette kompenserer
han ved å sluke reiseopplevelser og kunnskaper eller teater etc.;
han kan virkelig mye. Men de blir rare, slike ungkarer som lever for reiser og lesning og ikke virkelig
lever, kfr. kollega Quamme og fetter Chr. Døhlen.
Om aftenen gikk vi på revy, Lisen, fru E. og Andreas,
Emil og jeg. Oppvarteren på Corfou hadde foreslått
stedet og fått bestilt billettene; det viste seg å være
ganske langt nedenfor Omonia: en tomt et sted
mellom hus, himmelen var taket, og det virket luftig
da vi kom. Men stolene sto tett sammen, og da
blir det trykkende her nå, selv om kvelden. Fru E.

---

59og jeg holdt på å sprenges av varmen. Jeg hadde begynt
å ta salttabletter, jeg trodde det skulle få meg til å
svette mindre og bli mer energisk; men det hadde en
forferdelig virkning: huden ble klam og sprengt på
samme tid, og jeg smakte salt overalt. - Personlig
synes jeg revy er en kjedelig kunstart, og det blir
nokså utålelig når man ikke forstår et ord. Det var
nok morsomt for dem som satt omkring, de lo ustan-
selig over angrepene på styre og stell; et sted hadde
de kjøpt enorme forsyninger med makaroni, for det
var det eneste de hadde råd til å spise her nå, o.s.v.
Primadonnaen (som eier teatret) virket simpel og
pretensiøs - og talentløs; men det var i all fall mange
tilskuere. Vi var langt borte fra den vakre,
luftige og uskyldige film-aftenen i Pylos. -
Fredag gikk jeg i slottsparken rett og slett, og den
imponerer meg mer og mer for hver gang jeg er der.
Den er en verden for seg selv. Det er bare det
at den er så stor at det er lett å miste retningen
der. Og den har masser av skygge. Og sikadene
holder leven - ustyrtelig leven - i trærne. - Om
ettermiddagen gikk E. til arkitekt Kitzikiss - jeg

---

60tok turen til Akropolis, for å bli der til
solnedgang. Været var trykkende nede i byen, men
ikke på borgen. Der forsvinner alle sorger. I
kikkerten så jeg gavlfigurene - og frisen; i ettermid-
dagslyset fra vest ble figurene myke og klare, slik
som jeg opplevet deler av frisen i Akropolismuseet
for 22 år siden; det var vidunderlig. Men det må
ha vært vanskelig å se frisen dengang templet ejsis-
terte for alvor; den sitter forbasket høyt; og man
må i grunnen være et eller annet sted på trinnene
eller nedenfor dem utenfor søylene for å se. Jeg
måtte tenke på fine detaljer oppe mot himmelen et
steds i en gotisk katedral. Jeg så også med kik-
kerten på detaljer av den uendelig raffinerte utsmyk-
ningen av Erechtheion. Det vrimlet av fransk-
menn på Akropolis denne ettermiddagen; særlig
søt var en smart ung dame som gikk barbent
omkring overalt med sine elegante pumps i
hånden. Særdeles fornuftig; for Akropolis er ikke
til å gå på med elegant fottøy. Klokken ringte,
solen var gått ned i skyer, lyset var rart. Vi
ble drevet ut av borgen av vaktmennene. Og den

---

61velsignede friskheten deroppe veg totalt for gru-
somt dampbad i en overfylt buss fra Herodes Atticus'
Odeion. Jeg var kokt fremdeles da vi bilte av-
sted til sjøen med arkitekt Kitzikiss og hans
vakre, noe modne (E's ord) venninne, kledt i en ganske
spesielt bedårende, blomstret, gresk sommer "ball"kjole.
i kjørte fort, og jeg følte meg forblåst, men ikke
forfrisket; slik virket været. Riktig hyggelig hadde vi
det i en tilsynelatende enkel "fiskerestaurant" nede
ved sjøen i Glyfada. De var svært elskverdige
mennesker begge to. Men jeg hadde feber av varmen.
En liten detalj må jeg nevne: putene av Basilico
som var plantet langs med kanten av balustradene,
runde og grønne ved siden av blomstene; de ga en
bitter og raffinert aroma. Etterpå bilte vi i
susende fart den fantastisk gode veien ut over
et godt stykke forbi Vouliameni; det var deilig -
og endelig friskt - å se lysene, månen, stjernene og
ane de svartblå havet. - Lørdag var jeg hos
"Emile" for å vaske håret i anledn. cocktailparty
om kvelden. Og det tror jeg var alt; der kan man
se! Minister Hougen kom og hentet oss 10 minutter

---

62over 7; og Alkibiades bilte oss ned til Glyfada.
Men nå var det friskt; en vind- og sand-storm
om formiddagen hadde renset luften, Hymettos viste
sine skjønne, plastiske linjer. Vertskapet, oberst (?)
Lunds, bor deilig i et hus helt nede ved sjøen;
det virket ganske stort og elegant og hadde en
vidunderlig terrasse. Vi traff alt som kunne
oppdrives av norsk her og en god del engelske
og amerikanske mennesker. Vertinnen, lys og blåøyet
(fra Stavanger) var inkarnasjonen av norsk frisk-
het. Vi fikk masse drinker, spiste potetblad som
vi dyppet i noe deilig mayonnaise-salat og så
på en smågris som en greker snudde på spiddet
i en krok av terrassen. Jeg traff Kotzumanis -
og en ung norsk student Mollatt, som bor hos dem
for tiden. Elegant i hvitt - og virkelig hyggelig
var fru Iversen, og hennes mann så ut som Aly
Khan i sin hvite, greske silkedress. Lisen og hennes
mor er alltid søte, fru legasjonssektretær Christian-
sen var nydelig som en blomst i storblomstret silke med
stropper over skuldrene, jeg hadde masser av hyggelig
prat med hennes mann, som både er gløgg og kunn-

---

63skapsrik, og det var rart å treffe Jan Eeg-Henriksen,
som hadde sittet og stønnet av varmen på Voksenlia(!)
i forgårs! - Sjøen, luften og månen var magiske
i kveldsfriskheten; det streifet stadig opplyste fly
på den sorte himmelen. Lyset gikk i huset, og det
passet godt, for grisen var ferdig på spiddet, den ble
skåret kanskje temmelig grovt opp, og gjestene spiste
stykkene, enten med fingrene eller mellom to boller
eller - aller best - tredd på pinne med ristet løk.
I sannhet "tasty". Gudskjelov var det massevis av
papirservietter, men det hele ble jo "griset". Og artistisk
og morsomt. Turen tilbake til Athen var skjønn;
Parthenon var flombelyst. - Søndag 31. juli var
det for første gang i sommer friskt og godt å gå. Jeg
ville til Sappion; arkitekten hadde fortalt meg at billed
galleriet var der, og jeg ville se hva som fantes .
Det var rørende lite; men jeg så en sdal med moderne
skulptur (en kvinnetorso tydelig inspirert av Afrodite
fra Kyrene var vakker). Jeg så også malerier fra de
siste 100 år, de var ikke særlig merkelige; en så liksom
bare igjen forskjellige skoler og malere, noe minnet
om Düsseldorferne, noe om fransk impresjonisme, et

---

64pikeansikt var d. rene Eilif Pettersen, og en ganske
flott ung mann med halmhatt som f.eks. utgraverne
til Blegen, virket friske og moderne - og greske i farvene.
Jeg merket meg ett navn, Nicolas Gyses (1842 - 1901);
en tegning av et kvinneansikt virket skjønn, ellers gjen-
speilet nettopp han alle mulige skoler. Rørende var
salen med "gammel" kunst; forbausende mange av
maleriene hadde betegnelsen "ukjent maler", noen var
gode: Riberas "Archimedes" var lysende klar, hans
"Peter" urolig uklar, og det gir mening. En Psyche
av Watts er jeg gla jeg har sett. Men så kom opplevelsen:
et El Greco-rom! De fire maleriene der var fengslen-
de: Franciscus av Assisi med det rene asketansiktet, det
underlig lysende "Korsfestelsen" (farvene og malemåten
av trappene var så karakteristisk). Et Kristushode
med tornekronen slik at vi tydelig kunne se hvor
grusom den var, store tårefylte øyne og nesten
dobbeltbøyet under vekten av korset (han malte hvor
tungt det var) var uhyggelig inntrengende, og
det store "Den himmelske konsert" en praktfull farve-
symfoni og en samling idiotiske og heslige ansikter
som om Goya skulle ha maltb dem. Hva mente han?

---

65- jeg kom opplivet tilbake fra Sappion, og E. og jeg
hadde en ualminnelig hygelig lunch med fru
Espeland i restauranten med sivveggene. I går
aftes skulle vi spise sammen alle 5 på takrestau-
ranten oppe i Plakaen; E. og jeg var tidlig ute
(fremdeles var det svalt og friskt, oppe på taket for
friskt). Andreas kom og hentet oss, og vi hadde igjen
en deilig aften på Lisens balkong med Parthenon
illuminert som en søtsak foran oss. - I dag, 1. aug;
har vi vært hos S.A.S.; det ser ut som om E. også vil
avbryte reisen i Frankfurt; bare han ikke vil angre
det; han er jo ikke eneste faktor der! Men jeg
synes det er en vidunderlig tanke å skulle se J.-Hj.
igjen. - Etterpå har jeg vært en liten tur i Pireus.
Undergrunns- og overgrunnsbanen var gyselig crowded,
og lite komfortabel, forstadsstrøkene ned mot Pireus
virket trøstesløse, og byen viste seg å være stor;
men jeg fikk en trikk til Museet, et renslig og
enkelt sted uten noen etiketter nesten; det var ikke
en gang greske. Men jeg så ganske mange vakre steler,
det er bare det at samme effekten gjentar seg; en
lignet f.eks. forbausende den berømte Hegeso-stelen,

---

66og jeg så mange ting som minnet om Nasjonalmuseet,
billedhuggerkunsten har vært et håndverk. En del
montrer var det der med riktig vakre lekyther, og
innerst inne var det noen relieffer med veldig
mye dynamikk i, jeg tror de har noe å gjøre med
Athenes skjold - og kanskje fotstykker til hennes statue
av Fidias. Så har jeg da sett det museet, og det var
et jeg ville. - På Corfou kom det inn to avgjort
ugreske mennesker, og de styrtet løs på oss. De het
Ween og var fra Bergen; han arbeider for Nato på
Salamis, og hun var på besøk hos ham. Riktig
søte, samtidig forferdet over det primitve hos greske
bønder og rørt over deres godhet. - Om aftenen hadde
vi en opplevelse: vi var på konsert i Herodes Atticus'
Odeion. Det blir holdt symfonikonserter der hver
mandag, og rimelig er det; kinoer under åpen himmel,
friluftsteatre og -konserter er det eneste mulige her
nå. Folk bør ikke sitte tett en gang, kfr. mitt vel-
dige ubehag på revyen forleden. - Det var morsomt å
gå langsomt bortover til H. A. Odeionet; det vrimlet av
mennesker som strømmet til, og innenfor var det im-
ponerende: festlig sommerkledte mennesker som et fugle-

berg i den enorme og bratte halvsirkelen - folk satt
til og med helt oppe (kanskje de var gratistilhørere? Over
oss en fløyelssort himmel med stjerner og praktisk talt
fullmåne. Og foran oss: mosaikkgulvet (restaurert)
og podiet i trinn med sterke funksjonalistiske
lamper over, bakgrunnen de romerske buer av
forbygget, gulgrå sten, nydelig! Orkesteret spilte
først noe litt famlende, spinkelt av en moderne gresk
komponist, Pallantios; vi så ham etterpå. Men
så kom det fart i sakene; vi hørte Strawinskys
ballettmusikk: Pulcinella og så Berlioz: Symphonie
phantastique. Det vvar uromantisk, kraftig og litt
støyende musikk; den ble spilt med kolossal verv,
og dirigenten, spretten og blåsvart i tynn, hvit silke-
dress, var som lynild. Jeg hadde på forhånd tenkt
meg at vi kunne være der en stund for å få stem-
ningen bare, men det hele var uendelig fascinerende,
der vi satt på trinnene på puter, og hele fugleberget
lyttet åndeløst. Etterpå gikk vi møre og betatt på
Sappeion for å spise; men det var tamt der, enda
musikken spilte riktig pent og det var stemningsfullt
under peppertrærne; aller morsomst er det å se havet

---

67av mennesker som sitter utover hele den svære
plassen. Men man blir plaget av mennesker som
kommer for å selge et eller annet, bl.a. de små
hvite bukettene av en slags pinselilje som dufter ramt
for nordiske neser i all fall. Og tiggerne! Det er ikke
så veldig mange av dem (jeg trodde det var forbudt), men
vi støter på dem stadig og føler oss irritert av dem
personlig og foruroliget over at de er der; Andreas
f.eks. fnyser over styre og stell i Grekenland, og
mener at f.eks. Amerikahjelpen drukner på veien
et sted dit hvor den virkelig burde anvendes.
Tirsdag kjøpte vi billetter til Mykene og fikk for-
nyet vår oppholdstillatelse; etterpå ville jeg foreta meg
noe og gikk til Det histopriske museet som vi hadde opp-
sport på Amaliaavenyen aftenen før; men det var
lukket - hva det etter oppslaget ikke skulle være. Om
ettermiddagen gjorde jeg den feil å bli på værelset;
det er nokså drepende (men E. trives der og får arbeidet
der). Jeg var begynt å få riktig vondt i halsen.
Om kvelden var vi invitert til rektoren (prorektoren)
på Universitetet, sammen med minister Hougen, som
kom med bilen sin og hentet oss kl. 9. Det viste

---

68seg at vi også denne gangen skulle spise på fiske-
restauranten Psaripoulos; men denne aftenen var
det vidunderlig friskt både å bile der ned og å sitte
der. Rektoren og hans frue var virkelig søte og hyg-
gelige mennesker, hun pen og velstelt, men ikke elegant
som arkitektens venninne hadde vært. Det eneste jeg
har å innvende mot aftenen er språket, snart fransk,
snart (men dårlig) engelsk, litt gresk innimellom. En tilfredsstil-
lende samtale blir det svært vanskelig å få.
     Onsdag ko jeg faktisk på Det historiske museet, og det
var en besynderlig opplevelse. Det var den samme samlin-
gen + en del malerier jeg hadde sett nede i Patissia-
gaten for 22 år siden. Men der er det nå polyteknisk
institutt. Og samlingen var faktisk bare stuet bort
i mens; det er meningen, fortalte fylaksen meg, at
dette museet skal få lokaler i det gamle parlamentet
på Kolokotronisplassen; det skal være ferdig om et
år. Og da bør det bygges ut noe helt fantastisk -
og få etiketter på et europeisk språk. Som det nå er,
skulle man tro at Grekenlands historie og etnologi
etter oldtiden besto av befrielseskrigen og konge-
og politikerhistorie fra d. 19. årh., mest vist ved

---

69portretter, fotografier og kobberstikk av historie-
malerier. Museet hadde en virkelig god samling av
folkedrakter, også fra hverdagslivet, og alt virket
ekte, ikke så nyrenset og oppstaset som på Benaki-
museet. Plasert godt og riktig - og med opplysende
etiketter - ville disse draktene være et verdifullt
grunnlag for en samling. I kjelleren så jeg en
stor billedmappe med bilder av og opplysninger om
alle de buyzantinske keiserne; dette stoffet måtte
kunne bygges ut og suppleres. Og tyrkertiden må
da kunne gi noe stoff! Jeg så morkne gamle faner,
jeg ville gjerne ha visst noe om dem. En masse
bilder av Byron, hans kårde, et par hårlokker av ham
etc., hans koffert er jo mye bra, og kongereminisen-
sene fra 19. årh. burde bare stilles opp slik at man
kan se dem. Nokså forbausende var det å se urnen
til Paul-Marie Bonapart, sønn av Lucien B. og
falt under krigen i 1827, oppe i dette rotet.
Det var vemodig å tenke på den lille perlen av et
historisk museum i Iraklion.
     I går ettermiddag gikk vi på Alfhilds grav som var
riktig nydelig da vi forlot den, spiste aftens på Zappeion

---

70og gikk på Akropolis i fullmåneskinn. Det var
måne, men ikke lysende måneskinn, det var helt
stille og meget stemningsfullt; det var skjønt. Og
betatte mennesker overalt. Jeg er svært takk-
nemlig mot E. fordi jeg fikk se denne turistattrak-
sjonen; Akropolis i flomlys er mindre ekte, det
lar seg ikke nekte.
     Lørdag 6. august. Torsdag morgen reiste vi til Mykene.
Vi var fantastisk tidlig ute, derfor opplevde vi morgen-
friskheten utenfor stasjonen i Athen. Det er skjønt
om morgenen før solen har fått makt. Jernbanereisen
var kjedelig; den er vakker nok, men det er umulig
å få se noe, grekerne er bare opptatt av å stenge solen
ute, noe som ikke skulle være nødvendig med gjennom-
trekken i toget. Vi ble blinde og undervurderte av-
standen Korinth - Nemea; vi var nervøse for at vi
var reist for langt, vi hadde ikke kunnet få billetter
til Mykene, billettene lød på Argos. Det var underlig
og deilig å komme hit igjen. Argolissletten er grønn,
fordi den er dekket av tobakksmarker og vinmarker;
alléen av eukalyptustrær fra stasjonen virket frisk,
oleanderbuskene er på retur, særlig de røde, de hvite

---

71lyser og skinner. Og "Belle Helène er uforandret.
Stedet er svært primitivt, men velgjørende rent; det
vrimler av bord å sitte ved, ute som inne; vi sitter
alltid ute. Det blåser så sterkt at jeg holder den
tynne papirservietten fast med låret mot bordkanten
når vi spiser; men den alltid friske vinden er en stor
sjarm ved stedet. Peppertrærne er overlesset med rød frukt,
et morbærtre gir også deilig skygge. Og det er sementerte
renner med planter langs alle murer her. Værelset
vårt vender både mot øst og mot syd; gjennom-
trekken om natten gir friskhet. - Vi begynte vår
første lunch her med den uungåelige omeletten; men
siden har vi ikke sett den. Turister kommer og går; de
ser stort sett besynderlige ut. Første ettermiddagen
her gikk jeg en liten tur oppover alene; det er
den turen som er så vidunderlig at den gir en støt
av henrykkelse, og jeg opplever om og omigjen at
Argolissletten med skråningen opp mot Akropolis og
med de utrolig varierte og skupterte fjellene mot
Arkadien er det vakreste i Grekenland. Det flate
"stuegulvet" som sletten er, er så veldig og så grønt
og fruktbart, bukten ved Nauplion er så blå, og

---

72de vakre fjellene Elias og Zara med dalen mellom nesten som en
norsk fjelldal. Menneskene er gode og snill, fru
Agamemnon er lett og nydelig (utrolig for en gresk
kone med 4 barn hvorav den eldste er 17 år), Kosta
er vennlig og ærverdig, Agamemnon helt uforandret -
ja, nå er det jo ikke lenge siden vi så ham sist. Chris-
tina virker voksen og dempet; hun kom hjem fra arbeidet
med tobakksinnhøstingen for å hilse på oss. Barna
gjorde seg ganske mye gjeldende (vi er blitt litt for
populære, dessverre, så det er vanskelig å få fred for
dem; men de gjør sannelig nytte også; når innrykket
her momentvis blir overveldende, rykker de inn i
oppvartningen, fra de største til de minste. - Fredag
morgen sto vi tidlig opp, hadde en od og luftig fro-
kost ute under trærne (men mange veps) og tok morgen-
rutebilene Mykene - Argos - Nauplion. Vi kom dit
alt klokken halvni om morgenen. Og vi gjorde det
renslige og enkle museet der til et replipunkt. Vi
kjøpte småting vi hadde bruk for (hvitting til sko, hvite
lisser til E., eau de cologne, såpe - butikkene er nemlig
stengt i Athen onsdag ettermiddag), vi fikk vite av
en søt, lys svensk-svensk dame med hvalpefett i

---

73kinnene - og av den i sannhet yppige Gunilla
Åkerstrøm - at Dr. Å. ville komme om en stund,
og så gikk vi og badet. Badeanstalten lå i et
hjørne hvor stranden gjorde en rettvinklet bøyning
(den egentlige scala maritima tok slutt der), og
besto av noen avlukker og en bro, to meget bratte
trapper nesten uten rekkverk førte ned i vannet.
Dette torde ikke E. ha noe med, så han ble sittende
på broen, mens jeg badet. Vannet så ikke særlig
pent ut ovenfra, men det var skjønt å svømme i;
jeg holdt meg ganske langt ute, kanskje midtveis
til Burzi, og det var underlig å drive omkring
i dette grønnlige vannet med arkadiske fjell
som en mur på d. andre siden. Vannet var veldig
varmt, naturligvis; men jeg ble fantastisk forfrisket.
Vi hadde en meget hyggelig og interessant stund
med Åkerstrøm og de to unge damer på mnuseet
etterpå - i rotet av all den keramikken fra Ber-
beni som dr. Å. holder på å sortere og ordne -
det så i sannhet vanskelig ut. E. forela sine planer
om norsk-gresk samfunn for dr. Å. som likte dem
godt; han mente svenskene med glede ville ta imot

---

74norske studenter på sitt institutt; men noe fellesskap
ville han ikke ha (à propos bøker sa den
unge arkeolog-studenten Johansen som vi har truffet
her senere, at svenskenes i Athen var ubrukelig, men
sikkert vil alle unge virkelige studenter kunne bruke
bøkene i alle instituttene i Athen, slik som Johansen
har kunnet gjøre). Dr. Å. holder på å grave ut et
pottemakerverksted ved Berbeni; derfor alle potteskå-
rene. Han vant mitt hjerte ved å være begeistret for
Asta Kihlbom, og han var meget takknemlig mot
henne; den snoren fra henne som jeg i månedsvis har
hatt liggende i konvolutten sin på bordet i budoaret,
var en lorgnettsnor som det var umulig å få i Athen -
og som fru Å. hadde veldig lyst på. Vi fikk også høre
at utgravningene i Lerna går sin gang (avsluttet for i år)
og er svært viktige; bl.a. har de funnet neolithiske ting
der, og selve utgravn. er det første og eneste store hus
fra helladisk tid, Vi hilste på den greske leder for
utgravningene (d. amerikanske er Caskie, direktør for
instituttet i Athen). E. var henrykt over formiddagen,
han er fullkommen lykkelig her. - Vel hjemme i
Mykene kom vi opp i et karavanseri: Wace's var

---

75kommet, det sto en bil og en jeep (denne er her
fremdeles, det er deres kjøretøy opp til og ned fra utgravnin-
gene) og en lastebil. Vi hilste på hele flokken (et veldig
ungt selskap i år, sa fru W. unnskyldende. Frøken "Liza"
Wace har jo erfaring, og det samme gjelder en annen
ung dame, askeblond og nordisk å se til, Linda?.
Men de to unge mennene i foretagendet er visst helt
uerfarne. Og Wace selv ser utgammel ut nå. Fru W.
hilste vennlig nok på oss med en gang, men ellers har
hun i stigende grad vist seg å være et hespetre (kfr.
Boethius' uttalelser om henne i Kbh. i fjor sommer.
Liza lignet ved første øyekast litt på Eva Morgenstierne,
ikke egentlig pen, men tiltalende å se på og øyensynlig
efficient i høyeste grad. Hun ligner i utseende i den
grad sin far at det virker som hun faktisk er sprunget ut av
hans panne, han er øyensynlig helt vekk i henne, og
hun er nok fantastisk bundet til sinde foreldre (en
farlig situasjon i følge Åkerstrøm. Men den gamle
Wace har sannelig bruk for hennes fulle loyalitet og
hjelpsomhet, og hun er jo ung - 25 år. E. sammenlignet forøvrig fru Wace med fru Aalbom hos Kielland, ikke
ueffent, for resten en rett alminnelig type, formodentlig

---

76ikke sunn for ham i hans tendens til splendid
isolation. - Jeg kom rent vekk fra karavanseriet.
Det var mennesker her alle vegne, i "salongen", i
den store restauranten. Overalt ute. Og hele fa-
milien var i sving; til og med lille Loula sprang
med vannflasker. - Ettermiddagen var fredelig, men
da jeg ved 6tiden goikk en tur oppover og gledet
meg både til å komme opp på Akropolis og til å
yde fjellene og sletten i aftenbelysningen, var
jeg uheldig; Agamemnons' Jannoula (11 år) kom
løpende etter meg og var uavrystelig; hun er en
nydelig liten pike (som alle barna til A.), men hun
luktet intenst sauefjør og hun ville holde meg i hånden
og klappe meg hele tiden med utrolig svette hender.
Og hun og en liten gresk gutt som vi møtte anstrengte
meg ved en regnskyll av spørsmål og snakk på ny-
gresk, slik at jeg svettet - trass i aftenfrisk-
heten i luften. - Dagen etter kom jeg meg avsted
alene, heldigvis; jeg var skeptisk på forhånd og veddet
med E. at det ikke ville være mulig å ryste henne av, men
ingen av oss vant; hun var heldigvis ikke oppmerksom
på at jeg gikk av sted. Og jeg frydet meg; turen opp-

---

77over er vidunderlig. Wace'ne og arbeiderne var i
sving oppe ved "byen"; jeg gikk opp på borgen. Løve-
porten var blitt fullkommen da jeg så den i vinter;
men nå hadde jeg sommerlyset på den! I porten var
to tyske turister; de var praktisk, men fælt kledd i
mørkegrå, forkrøllete skjorter og shorts av skinn, de er
formodentlig det verste jeg har sett av turister her, skjønt
jeg har sett mye fælt. Veien oppover til palasset er
blitt særdeles behagelig å gå for turister nå (et er da
også gerekerne som står for restaureringen der oppe, og de
vil naturligvis gjerne gjøre alt sammen palatabelt for
turistene); en passe blanding av trapper, hestetrapper
og sandet vei som slynger seg. Og selve palasset er
restaurert nå slik at det virkelig gir illusjon for
turistene: baderommet med sementert gulv(!) og av-
løpshull var "flott"; men er det et tomrom bakenfor
det? Det ser slik ut. Den store gårdsplassen med
de to søylene inn mot megaron'et er vel noenlunde
som før; jeg ser utover kanten mot stupet og ser den
store trappen utenfor som går langs med ytterveggen og
ender utenfor på en plass etsteds, helt lukket ute fra
gårdsplassen; hva er det? Megaron'et med forrom

---

78er svært sementert opp, er broleggingen her og der
opprinnelig? I forrommet ser jeg et "brønn- eller
kjellerlokk", låst med hengelås; jeg vet fra før jul
at det er rester av gulvdekorasjon der, er de pusset
opp? Og hvem får se dem? At de er tildekket,
virker innlysende riktig, kfr,- dekkingen av hele
megaron'et med den praktfulle arnen i Pylos, og
tildekkingen av badekaret der. Selve megaron'et
er gjennomrestaurert; tidligere var bare de to innerste
av de fire arnesøylene på plass; fra og med halvparten av
arnen var styrtet ned i ravinen mot Zara. Nå så
en hele megaron'et med alle 4 søylene, bygget opp
og gjort ferdig siden vi var her sist, utvilsomt blir
Mykene enda mye mer en turistattraksjon enn før -
biler og turistbusser fyker forbi her ustanselig -
og det er sikkert at det er praktfullt å gå deroppe,
fra vidunderutsikten utover sletten, bukten og
fjellene fra palasset; men det var nok ikke nød-
vendig for bevarelsen av det som var blitt igjen.
Jeg tok av meg nylonblusen og fikk solbad, jeg
ruslet omkring og så på allting, og her er et spørsmål
igjen: bak megaron'et ligger det noen mindre rom

---

79i et høyere nivå, det går en skrå korridor oppover
utenfra og en slags trapp opp fra det indre hjørnet av gårds-
plassen. På muren til et av disse rommene så jeg
to runne stnesatte hull omtrent 1½ meter dype med
flat bunn; hva er det? - Jeg har Wace's bok
Mycenae når jeg kommer hjem. - Jeg satt og røkte
oppe ved det doriske templet; så gikk jeg ned til
Persevs-brønnen. Jeg traff en riktig svart greker
som insisterte på å følge meg helt ned, og det var noe
til dyp trapp; han lyste opp sparsomt med en ighter.
Jeg hadde ingen anelse om at selve brønnen (tom nå)
var så fantastisk dypt nede. Men jeg ble unektelig
forskrekket da grekeren kysset meg på overarmen og
insisterte på at vi skulle sitte og hvile da vi kom
ut i lyset igjen; jeg ga ham en sigarett og fløy
min vei så fort jeg kunne. uten dette møtet ville
jeg formodentlig forsøkt å komme rundt muren ovenfor
Løveporten og ha funnet den sisternen som skal
være der; nå gikk jeg ned igjen. Men det hadde
vært en storartet formiddag. E. var dypt tilfreds med
tilværelsen, og det er sant: det går an å hvile her,
og det går an å foreta seg noe. Vi hadde skrevet en

---

80masse kort (nå er det gjort, i Athen var jeg ikke opp-
lagt); jeg hadde skrevet brev til Anken og til Kjøl-
stads (bordene ute er ikke støe alle sammen, men
det er deilig å sitte her), og E. var begynt på en
artikkel; han hadde øyensynlig skrevet den ferdig i
hodet for lengst, for den gikk fort. - Om ettermiddagen
var vi en liten tur oppe på den elegante turistpa-
viljongen; det var en vakker tur rett oppover, og
et var morsomt å se oliventrærne tunge av kart.
Men det var ingen gjester i paviljongen; den er
liksom for antiseptisk fin her hvor det er et
hotell. Men terrassen foran den store stuen og
utsikten derfra er vidunderlig. Aftenen var fre-
delig; vi spiser ved småbord som alltid og med
acetylenlykter hengt opp både over inngangsdøren
og ved muren i vest. En ung dansk arkeologi-
student, Johansen, hadde hilst på E. før på dagen;
han var nok kommet for å treffe Wace'ne,
men de var svært forbidding. Etter aftens kom han
bort til meg, og jeg må si at ham liker jeg riktig
godt. Han har vært med på d. engelske skolens
utgravninger på Chios i sommer, og kunne fortelle

---

81om den, derfor ville det vært naturlig med kontakt
med Wace'ne, men om han fikk den vet jeg ikke.
Han fortalte at de hadde funnet mange forskjellige
og innbyrdes usammenhengende ting: et hus(?) fra
ny-kykladisk periode, et klassisk tempel (6. årh. f. Ch.)
og gater og fundamenter i en bysantinsk by. Det siste
interesserte ham, for han arbeider i sin magisteropp-
gave med romerske byanlegg(?). Han fortalte at
Ventris var arkitekten under utgravningene, og at
han var et av de mest sympatiske mennesker han
hadde truffet "så ulik de fleste engelskmenn er han
likedan mot alle", og at V. faktisk ganske enkelt
hadde spekulert på om han skulle gå tilbake til regulær
arkitektvirksomhet (V's kone hadde også vært der, men
måtte tilbake til jobben sin i London). Personlig synes
jeg det må være morsomt for V. - som altså ikke er
noen pengemann - å arbeide om somrene som arkitekten
for arkeologiske ekspedisjoner her nede. A propos
hyggelige engelskmenn var Johansen begeistret
for direktør Sinclair Hood som han krakteriserte
som elskverdig og imøtekommende - vår erfaring fra
i fjor høst. Johansen reiser omkring med sovepose

---

82og ryggsekk; han har sovet om natten her i en
liten furulund oppe ved Atreus' skattkammer; det er
et under at han ser så ren ut. Han har vært over-
alt på utgravningssteder her, og han samler potte-
skår i separate poser; han trodde han hadde 30 kg.
nå og var spent på hvordan han skulle få em ut
av landet, det er nemlig forbudt. Ellers virket han
samtidig beskjeden og kunnskapsrik, ekte og tvers
gjennom tiltalende. Interessante ting han fortalte
ellers var at engelskmennene skal grave på Knossos
igjen til neste år, og at Sikyon blir gravd ut nå.
Han var oppglødd over E's idé om et norsk-gresk
samfunn og mente at danskene burde få være med;
han viste selv tydelig at de er i stand til å gå om-
kring med ryggsekk, slik som Åkerstrøm hadde
karakterisert nordmennene. - I går, søndag 7. aug.,
satt vi først og skrev; så tok vi en Spap-bil direkte
til Nauplion, og derfra en rutebil til Epidauros.
Turen frem dit virket gold og kjedelig; men da
vi reiste tilbake, satt vi slik at vi kunne se rett frem,
og den hadde likevel sin sjarm, denne heien med
alle bikubene; et øyeblikk opplevet jeg klarheten

---

83i luften fra våren 1932. Og Epidauros er et fredens
sted; det var storartet å se det igjen i sommer
og solskinn og å høre suset av vinden i furuene
(der er Gøran Schildt's beskrivelse fin) og sika-
dene. teatret fikk vi se ordentlig, nedenfra og
ovenfra; jeg prøvet ekkoet. Og jeg håper jeg skal
huske det, den harmoniske formen som gjør det
mindre enn det er, den grå farven, uthulingen
i skråningen, "tann"kanten i dekorasjonene.
En stor skuffelse var at museet var lukket da
jeg endelig nådde dit; jeg hadde slik lyst til å se
prøver på de forskjellige søylearter og kasett-tak,
og rekonstruksjonen av tholos'et. Men virkelige -
og raffinert kannelerte korintiske søyler fra det sto utenfor
museet; det får være en trøst. - Stadion var det
vemodig å se igjen; det bløte, smaragdgrønne "trauet"
som vi så i desember måned, var vakrere. En tur
til ruinene ga ikke så mye; mosaikkgulvet i det
romerske Odeion ligger der velbevart, øyensynlig, under
åpen himmel sommer som vinter. Jeg fikk et voldsomt
anfall av diare ved tholos'et; jeg måtte fly en sted,
men så likevel en hel del exedra'er; tar jeg feil

---

84i det? Det har jo vært en "helseheim". - Jeg klarte
ikke situasjonen helt, og i det store hygieniske dame-
toilettet tok jeg av meg skjørtet og vasket av de verste
flekkene, de var på innsiden. Jeg måtte la tøyet
tørke på kroppen, derfor gikk jeg ut på taket og opp
til teatret igjen, en deilig tur. Men opphisselsen over
mitt forsvinningsnummer var stor i det elegante
turisthuset, et riktig behagelig sted for resten, med
samme slags utstyr og interiør som det tilsvarende
i Mykene, men dessuten med en oldfrue, en dannet
velstelt, littv tilårskommen gresk dame med velpleid
blågrått hår (det gjør de så nydelig i Grekenland) og en
sval sommerkjole. - Tilbake i Nauplion så jeg
for siste gangen på alle portene og på det hakkete
brystvernet på Palamidi, skarpt og plastisk i etter-
middagssolen, og så tok vi en bil til Tiryns for å
reise videre med rutebilden derfra. Besøket på
Tiryns ble svært heseblesende, men det var morsomt
etter Knossos i sær, etter Faistos og nå etter Mykene
å se en utgravning uten noensomhelst rekonstruk-
sjoner; og det var forbløffende: "holmen" ser uanselig
ut fra sletten; men når man står deroppe blir man

---

85overveldet over dens velde og kraft. Det som gir
illusjon i dag er den over alle grenser imponerende
inngangskorridoren, "kasemattene" i øst og syd
og trappen som snor seg ned; ellers får ikke "turisten"
noe inntrykk her, da må han i tilfelle ha god tid.
Men det slo meg at palasset - som jeg har sett så mange
bilder fra: fresker, ornamenter, - er svært lite i forhold
til befestningene. - I Argos viste det seg at rutebilen
til Mykene ikke hadde ventet på den fra Nauplion,
og vi tok en bil. Vi hadde hatt en virksom dag,
det var deilig å kunne vaske seg, bytte og slappe
av på den deilige plassen utenfor huset her, og
Johansen og jeg nød de greske druene. - Man-
dag 8. aug. sto vi tidlig opp; vi gikk av sted opp
til utgravningene kl 7½, og oppnådde at vi slapp
å koke før vi kom dit opp. De var i full virksomhet; Orestes sto som leger for arbeiderne midt på veien,
og de var begynt å grave på den andre siden av den.
Liza Wace forklarte oss at de ville se om husene
som de hadde gravd ut strakte seg under veien
og fortsatte på d. andre siden; de hadde ikke våget
å grave helt tett bort til veien på sin side av den, for

---

86de kunne ikke risikere at den skled ut. Hun
var søt og grei der oppe, riktig klar og god i sine
forklaringer. "Hennes hus" som hun kalte det, var
det nederste "the house of Sfinxes"; de kalte det
det fordi de hadde funnet en elfenbens "plaque"
der, som forestilte to sfinkser i en lignende stilling
som løvinnene i Løveporten; jeg tror det var om
disse sfinksene mr. Wace i sin rapport har brukt
betegnelsen "naturtro, hvis de hadde eksistert i naturen".
En gjennomgangsvits nå øyensynlig; Blegen sa det
samme om griffene i Pylos. Hun viste oss de tre
rommene i huset; i det ene av dem fant de i fjor
30 nye tablets: Ventris kunne lese dem med den
største letthet, sa hun, og de inneholdt fortegnelse
over krydderier; hun hadde sammenlignet fortegnelsene
med krydderiene i en moderne kolonialhandel i
Athen, og det var nesten det samme. Hun pekte på
"et kjøkken", der de hadde funnet pottery ordentlig
fordelt, det fine på en side, og det simple bruks-
pottery på d. andre. Hun viste oss den dype korridoren, helt ned på stenen, paralelt med veien nedenfor kamrene
Huset i modten kaller de "the house of the oil

---

87merchant", her fortalte Liza, hadde de funnet store
pithoi, som faktisk var "oily", og de hadde funnet små
krukker til å øse opp oljen i og "sockets" til å stå på.
Hun fortalte også at de hadde funnet en slags "ildsteder"
under pithoi'ene, de tenkte seg at disse ble brukt
om vinteren for at oljen ikke skulle koagulere i
kulden, og de hadde funnet propper og vokssegl til
krukkene. I et av rommene i dette huset var det de
hadde funnet de første tablets, 100(?) i tallet; men
disse inneholdt navn, sa hun, og det var vanskelig
å forstå navnene. Til slutt viste hun oss den store
bratte korridoren som de hadde gravd ut ovenfor
dette huset, i rett vinkel på veien; hun fortalte at
de hadde funnet en mengde knust og defekt pottery
der, som det var umulig å sette sammen; de gjettet
at det var en "gate" (?) der de hadde kastet ut knuste
bruksting; ett sted var det slike masser av dem, sa
hun, at det virket som om det hadde vært et "party".
Hun var virkelig både søt og flink, og så overlot
hun oss til Linda(?), som snakket amerikansk (hun
er fra Boston, fortalte Orestes), som hoppet som en
gaselle og viste oss det øverste huset, "the house of

---

88shields", kalt så fordi de hadde funnet masser
av elfenbensskjold der - de tenkte seg at de hadde
vært dekorasjoner på trekister. Hun viste oss en
benk med regelmessige sprekker for trestøtter som
har vært der, hun fortalte oss at det var i dette
huset de hadde funnet "the stone jars", og hun
pekte på noe ordentlig rot ved inngangen; det
ser ut som om det har vært to, and mr. Wace is
not at all happy about it." - Det ser ut som om de
kan komme til å grave ut en hel by utenfor
Akropolis i Mykene, og det er veldig interessant;
i det hele tatt får man inntrykk av at arkeologene
kan holde på overalt i Grekenland nesten til da-
genesnende; utgravningene bringer alltid vesentlige
ring for dagen. De hellenistiske murene der oppe
erv jo også av interesse; byen har fortsatt å eksistere.
Wace ruslet omkring deroppe; han hadde begynt -
da denne utgravningen tok til - å grave ut graver
like utenfor Løveporten, men for øyeblikket var det
umulig på grunn av steinrøysene etter grekernes
restaureringsarbeid med murene; han er vel i stillhet
forbannet på dem, og forbannet på alle de turistene

---

89som kommer i en uavlatelig strøm, han pekte
på en liten lav mur ved veien "for å hindre at
turister kommer inn", og Liza satt søndag kveld
og tegnet plakater som vi så der oppe i går:
"Private, Keep out" også i sin form helt karak-
teristisk for disse engelskmennene. Jeg beundrer
Wace for hans energi og arbeidsomhet, jeg be-
undrer ham også som type: en ensidig forsker med
en helt berettiget arbeidsegoisme (han virker absolutt
uverdslig); men han stemmer merkelig med det
inntrykk jeg fikk av ham etter E's fortellinger
om sitt opphold i Grekenland for 34 år siden -
og Alfhilds hjertesukk i et brev til svigermor:
"Det er noe annet enn mine hjertelige tyskere" gjorde
inntrykk på meg da jeg leste det i vinter; jeg
måtte tenke på møtet mellom E. og mr. Heurtley
våren 1932, da de begynte arkeologisk small talk
som om de hadde snakket sammen dagen før;: engelsk-
mennenes absolutte mangel på nysgjerrighet (og interesse)
er pussig. Jeg kan også forstå mrs. Wace at hun
må verge sin manns "privacy" med nebb og klør; men
jeg synes nok at hun har "overdone" det. I det hele

---

90tatt: engelskmennenes bord har vært som en
"øy" på plassen her; de har dyrket til det ytterste
sin splendid isolation og vært seg selv nok i en
forbløffende grad. - Det kunne forøvrig vært deilig
å ha litt mer fred for de innfødte; selv E.
sa i går at han syntes barna var som fluer, og
jeg er slett ikke enig i den smigeren hans i
fremmedboka: Jo oftere jeg kommer til Mykene,
dess mer pris setter jeg på stedet, naturen, Og ganske
særlig familien Dasis. De er morsomme å opp-
leve, men all den forstyrrelsen er det i virkelig-
heten ingen grunn til å betale i dyre dommer
for. Her er idunderlig ute på plassen; jeg
sitter nå tirsdag 9. august i bløt friskhet og
skriver i skyggen av huset og fryder meg over den
rene luften og de arkadiske fjellene foran meg.
Og folkene er snille, men de er svært masete.
Alt i alt: denne tiden i Mykene har vært den
deiligste i Grekenland denne gangen, og jeg kommer
alltid til å se tilbake til den med glede. Hva jeg
ellers må huske om Mykene: deb fine leiren (vi
har sett pyramider av soltørkede lersten som ligger

---

91til tørk), alle tobakksbladene som henger for å
tørke omkring på veggene (enkelte steder har vi
sett hele store gårdsplasser fulle av dem, da var
de blitt helt brune), kalkunkyllingene, som ikke
gjør seg så sterkt fremtredende ennå, og fremfor
alt vidunderturen opp til Akropolis, jeg gikk
den siste gang i går ettermiddag. Den blir jeg
aldri trett av. Eselskrikene har vært hyggelige,
men hundeglammene litt slitsomme om natten.
Månenatten nå sist var for resten fullkommen skjønn.
og så til slutt utsikten fra vinduene våre: fjellene
mot øst og det vidunderlige peppertreet rett under
sydvinduet; det var et slikt tre frk. Carlsen ble
så vill av henrykkelse over i Valetta.

     14/8. Vi har vært i Athen siden tirsdag middag,
og det har vært en riktig god tid. Det kom et vær-
omslag mens vi var i Mykene, og det har holdt seg en
friskhet i luften som er deilig. Det er nok varmt i
solen - riktig varmt til og med - men det er lettere å bevege
seg, og det blåser friskt. Når vi har det bra nå, må
jeg nevne det nye værelset vårt. Det begynte ikke så

---

92godt: Vi kom fra Mykene ved 3½ tiden tirsdag,
etter en grei og luftig reise. Det var et slag at det
bare lå ett brev og ventet på oss her på Minerva - fra
Anken. Det var et deilig brev i seg selv, men det for-
talte ingenting om J.-Hj., annet enn at han var
i Oslo ennå 3. aug. (brevet var skrevet 4. aug.); altså
var det spennende om han hadde fått brevet fra far og
det jeg haddfe sendt herfra 4. aug. nå, om han var i
Godesberg. Jeg hadde jo bedt ham svare så snart han
fikk mitt brev. Og svar fra ham har jeg da ventet
på uten resultat til nå. Hvor er han, og hva kan det
være i veien? Vi ventet på brev like til fredag; men
da måtte vi bestemme oss for å ta hele tilbakereisen
i ett, og jeg telegraferte det til Godesberg fredag etter-
middag. Det var ikke noe annet å gjøre, vi kunne
ikke risikere å gå ned i Frankfurt, ta tog til Godes-
berg og så komme til tomt hus. - Men skuffelsen var voldsom med en gang. Og så hadde vi fått et
elendig dårlig værelse mot gården: en trang lyssjakt
helt uten luft! E. sov overhodet ikke om natten, og jeg
sov elendig. Som en demonstrasjon spiste vi frokost
på American Bar neste morgen - det er en virkelig

---

93europeisk frokost - og vi fikk et nytt rom, det
beste vi har hatt her, i all fall for sommertiden. Det
er mot gården, men et uregelmessig stort gårdsrom
med noen grønne trær; fordelen ved det er at det er
rolig der. Og vi har en allerkjæreste liten gjennom-
trekk, så det er luftig der. Og for første gang på
Minerva har vi et helt moderne nyinnredet bad
som vi fryder oss over. Et badeværelse med bidet
og alt mulig annet er det man trenger allermest
hernede om sommeren, og det har vært en vidunderlig
ting disse dagene. Hvordan har de nå ellers gått? E. er blitt intervjuet av en høy pressemann, det
har stått notiser om ham og hans planer om et
norsk-hellensk "samband" i avisene. Jeg har ruslet
nokså fredelig omkring. En formiddag var jeg i
Dafni og konstaterte på veien at Euripidesgaten
og Sofoklesgaten er de styggeste i Athen, gater
for landhandlere og slaktere. Dafni ligger deilig
i et pass mellom to høyder; i vestskråningen er
det pene villaer og et sykehus; østskråningen er en
lysegrønn furulund med kloster- og kirkeruiner på
kanten mot landeveien til Eleusis. Kirken er

---

94helt nydelig med mosaikkene med de lyse farvene, blått, rosa, hvitt
pastellgrønt etc. på lys gullbunn. Ellers var E. og jeg
på agoraen en formiddag, og vi var begge betatt
over museet især og hele utgravningen. Ettermid-
dagen før hadde jeg kjøpt et hefte med rekonstruk-
sjoner over bygninger i d. gamle Athen av ameri-
kaneren Stevens; boken virker storartet morsom. Og
sammen kjøpte vi en guide over Agoraen; den
gleder jeg meg også veldig til. Foreløpig virker
Attalos-stoaen under bygning som en benrad;
men det er på d. andre siden en god idé å ha
musset innenfor utgravningsområdet, og de kunne
jo ikke bygge noe annet ovenpå de velbevarede fun-
damentene av Attalos-stoaen. Det må bli et prakt-
fullt museum når alle de vel-stelte funnene
blir virkelig stilt på plass, alle marmorene f.eks.,
keramikken, bronsene og alt det andre som vi
ser så godt - og som er forsynt med de mest glim-
rende etiketter - i det trange huset som er museum
nå. - Jeg fryder meg over haveanlegget omkring det
gamle "Theseion"; der ser vi alt for en vakker ruin-
park området blir. Nede ved det store Zevsalteret

---

95i pentelisk marmor på agoraen ser vi en marmor-
plate: "Paulus plantet dette treet" og så datoen. Ja, natur-
ligvis, det var vel det første treet. Siste gang jeg så
agoraen, var i går ettermiddag. E. og jeg spaserte en
tur i ettermiddagssolskinnet: først langs med Ilissos
fra Zappion til nedenfor Olympeion. Så oppover
langs med sysiden av Akropolis, mellom Filopappos-
høyden og Pnyx og over Pnyx-høyden ned
til Åeter-Paulus-avenyen. Her satt vi og så utover
Agoraen, bebygelsen i skråningen av Areopagos og
borgen, Akropolis, Plakaen og d. moderne byen.
Det var en morsom tur. - Ellers har jeg vært på
Akropolis om ettermiddagen - til solnedgang, da
fylaksene blåser i piper og ringer med bjeller og
bokstavelig talt driver oss ut av borgen. Det er
to ting jeg særlig ser på: den fullkomne nord-
inngangen til Erechtheion og så Parthenons
vestside med aftensolen på; den overjordisk
skjønne rosa-nyansen og den fantastiske lett-
heten over det svære templet håper jeg at jeg har
fått fiksert på netthinden nå. Og det hvite borg-
fjellet så nakent og skarpt. Der er det er godt å være.

---

96En dag fant jeg en gate som gikk snorrett mot
sydøsthjørnet av borgen, og så gikk jeg opp gjennom
Dionysosteatret og så at det virkelig er en kirke - med
fattig utstyr - inne i hulen like under Thasyllos-
søylene. Og jeg fikk til slutt en ordentlig titt
ned i Herodes-Atticus1 Odeion, der de har satt opp
noen sparsomme kulisser til festivalen som be-
gynner 24. aug., tror jeg, og der de holdt på med
å stemme flygelet til aftenens konsert av den blinde
greske pianisten. Men vi kunne ikke gå dit, for
vi var invitert til King Georges hotell av Alfhild
Myhre, som er kommet hit nå. Torsdag hadde vi
invitert henne til å spise med oss i Zappion-
parken. Hun er et merkelig menneske, hun for-
sturret oss bl.a. ved å være panisk redd for katter,
noe hun skammet seg svært over etterpå. Hun er
virkelig drevet av en rastløs trang til å hjelpe menneskene,
usammenhengende og rotet som hun er, jeg synes hun
er snodig. Fredag spiste hun, Christiansen og jeg
sammen på takterrassen på King George' (E. lå med
diaréanfall i sengen sin, og ministeren har ikke
vitalitet til to aftener i trekk. Det var en skjønn

---

97opplevelse for en gangs skyld å sitte der i
luksusomgivelser høyt over Syntagmaplassen
og se oppover d. blanke Sofiaavenyen med
alle lysene, og vi tre hadde det rasende hyggelig.
I går, lørdag, var den norske koloni hos Koutzimani
i anledn. frk. Myhre, vi satt på en deilig terrasse,
som virkelig var nydelig beplantet (en svær stokk-
rose bl.a.). drakk vin og en herlig kaffe, og
fikk praktfull mat fra en stårende buffet.

---

98

---

99

---

100      House of the Sfinxes: tre tydelige rom, en korridor
tvers gj. gravet ned til klippen. Funnet pottery, elfenbenssaker
hvorav d. dominerende var plaqen med sfinxene, i en
stilling og stil som minner om løveporten. Tablets, funnet
i fjor, 10, tydelige, lette å lese: Ventris tolket dem med
d. samme. Oppregning av krydderier (svarte merkelig til
forsyningen av krydderier i en moderne kolonialbutikk i
Athen. I midten "House of the oiul-merchant, funnet
i 3 klare, tydelige rom store pithoi som virket
"oily" og småkrukker til å fylle i fra dem, "sockets"
til å stå på. Muren innenfor begge disse husene uutgravet;
de begynner nå å grave på d. andre siden av veien
for å se om husene fortsetter under veien; de tør ikke
grave for tett inntil veien på nedsiden, de kunne
underminere den. Dette var miss Vace. D. andre unge
damen, Linda(?) viste oss the house of the shields,
kalt så fordi de har funnet en mengde elfenbens-
skjold der (nesten ingen slike skjold i de andre
husene) Hun viste oss levninger av en benk mot
muren, med regelmessige "sprekker" for vertikale
trestøtter for å holde dem oppe, hun fortalte at det var
i dette huset de hadde funnet "the stone jars" og

---

101hun viste oss "inngangsdøren" som var svært rotet
(det så ut som om det var to); "mr. Wace is not at all
happy about it). En morsom ting: den dype korrido-
ren i rett vinkel på veien mellom oil merchants house
og house of shields, de tenkte seg kanskje at man
hadde hevet ut "broken pottery" her, for de hadde
funnet en mengde pottery som overhodet ikke kunne
settes sammen igjen, noe manglet overalt; ett sted
var det så masse av dette skrotet at miss Wace spøke-
fullt foreslo at det hadde vært "a party".