Ragna Smith 1954
1
27. nov. Vi reiste fra Norge om morgenen 7. nov.;
middag 8.nov. kom vi over Rhinbroen til Köln;
jeg så siden av kolossalkirken (pen utenpå) i det
vi suste inn under stasjonskuppelen; der sto J.-Hj. og E.-E.
Vi var i Godesberg-Mehlem til lørdag 14.nov.
kl. 2, da bilen
kom og hentet oss til stasjonen i Bonn; derfra reiste vi kl.
3.32 morgen, og så begynte det.
Det var en hvile å ha 2.
klasses kupéen som vårt hjem fra natt før
søndag 14.nov. til
middag tirsdag 16.nov. Vi sov godt; vi våknet ved
Ulm; den
lysegrå, skjønne, ranke
domkirken der må jeg se til å få tak
i et bilde av. Bayern vakrere enn landskapet ved Bonn-Godes-
berg (selv om jeg husker utsikten bakover i Siebenbürgen
fra Petersberg som harmonisk nydelig med alle
høstfarvene);
men foreløpig var det litt kjedelig omkring oss;
disighet
gjorde noen fjerne alper nokså utydelige.
Forfriskende ble
det da vi plutselig var i Salzburg og fikk fjellene innpå
oss; ettermiddagen opp til
passet i Salzachdalen og ned igjen
med
kolossale alper på begge sider og sol og aftenrødme
på dem - med
seterdaler opp igjennom, bebyggelse høyt
oppe - var deilig. Og så ble
det mørkt, og vi var i Jugoslavia.
2
Det var deilig å ligge i køyen om natten; men ellers
var Jugoslavia guffen. Lange, trøstesløse sletter, enkelte
vakre småsteder innimellom, grått vær, småregn.
Nesten ikke
bebyggelse å se; de husene vi så - og de
menneskene som sto på
stasjonen eller albuet seg inn
på toget i Skoplje så trøstesløse eller desperate ut.
Og på toget:
ingen oppvarming av sovevognen, så vi halvfrøs,
ingen rengjøring (vi
sov svært lenge den morgenen, for vi var
trette etter den korte natten
i forveien (fra kl. 3.32); derfor
ble ikke kupeen vår ordnet til dagen.
Men vi fikk riktignok
bruke en tom sidekupé som salong - inntil Skoplje, rett
skal være rett). Ikke
klosettpapir på klosettet. Og på spise-
vognen: Ingen frokost (bare kaffe) fordi vi var så sent ute
om
morgenen, en omelett til aftens. Fantastisk dyrt; og E.
grep
oppvarteren i absolutt fusk: det var nydelig å se, E.
bare viste ham
tallene, og han spadde opp noen penger (vi
opplevde for resten det
samme senere i restauranten Averoff
i Athen,
der oppvarteren presenterte en annen og noe større
regning enn vår). -
Det var en lise å legge seg ved 8 tiden.
Ellers hadde vi det bra:
kylling, rødvin, skinke, brød og
3
smør medbrakt fra Godesberg, likedan pærer og
druer; men
de gikk nesten i oppløsning under reisen. Konfekt og
Espens sukkertøy var holdbarere. - Og vi
traff en ung
gresk-hollandsk dame (fru
Buchert), juridisk student fra
Athen og gift med en hollandsk ingeniør; hun snakket
engelsk og hadde mye glede av vårt selskap, alene som
hun var. To
små svartkledde og ganske stilige damer i
vår vogn viste seg også å
være greske. - Passvisitering,
toll etc. ved den
greske grensen tok tid; men alle de
som kom var velkledde og
høflige - og effektive. - Det
var skjønt å våkne tirsdag
morgen i skinnende sol, og
med et grønt, kupert og
avvekslende landskap omkring
oss - Grekenland. Det var varmt og samtidig luftig
i vognen; bløt,
mild luft strømmet inn av åpnede
vinduer. Jeg kom ut i korridoren
omtrent ved Liano-
kladhi, så Termopylerne - og så
spiste vi vår første
- svært lette, det gjelder hver dag her - frokost
i spise-
vognen. En episode: E. fikk trekk i nakken
av et åpent
vindu bak seg; han ba oppvarteren lukke det; en offi-
ser som satt der, fikk et raserianfall - mot E. et øyeblikk;
4
denne episoden ble iakttatt og
kommentert av alle
tilstedeværende i spisevognen; de valfartet en masse
til vår kupé (som var utmerket dagstelt i mens) og ba om
unnskyldning for denne krenkelsen av gjestfriheten; kul-
minasjonen kom med offiseren selv, ydmyk og fortvilet.
Den eneste
som hadde vært helt utenfor hele tiden, var
jeg (så ubetydelig var
episoden); og det var vanskelig
å holde seg helt alvorlig overfor så
mye ruelse. Men
offiseren var nervøs, forklarte de; fru Buchert hadde
truffet ham senere på gaten i Athen en dag mens hun
gikk sammen med sin mor,
og moren hadde sagt:"He
looks his nerves". Jeg nevner dette bare som et
bevis
på grekernes rørende og ivrige elskverdighet. - I Athen
var det så sommervarmt at det var en lise å få tatt
av seg den grå
reisekjolen, få et bad og gå ut på
gaten med vårdrakt, nylon bluse og
strømper. Vi
gikk rett til Kosti; men klokken
var blitt halvfem,
og det var i tomrommet mellom Kostis lunch og
middag; en mann fra Kosti fulgte oss nedover
Venizelosgaten (Universitetsgt.) til
"Ideal" et demo-
5
kratisk spisested med god mat og lave priser; der
har vi
spist størsteparten av måltidene våre i Athen.
Så flanerte vi oppover igjen, og overtrette som vi var
gikk vi på
kino i Koraisgt.: "Roman Holiday". Dess-
verre var det en pause midt i, og Emil som
hadde sovet
mye i 1. avdeling, ville ikke mer, og vi gikk; det
er
min største skuffelse i Athen at jeg ikke fikk se
den fortryllende filmen helt ut; men jeg har unektelig
sett
den før. - Minerva virker forandret, estetisk sett
ikke til det bedre;
vårt første værelse der, ut mot
Stadiongaten
(de kaller gaten det igjen nå og ikke
Churchillgaten, sa fru Buchert, for de er uenige med
engelskmennene om Kypros) var en gyselig sjakt, uten
gardiner,
men med et hæslig, effektivt badeværelse.
Det ble
rettet; frøken Espeland ved legasjonen hadde
uttrykkelig fått løfte på værelse mot Syntagma
plassen;
legasjonen ringte, og sent neste formiddag var vi
flyttet
til et langt bedre værelse - ganske hyggelig - med et langt
bedre badeværelse: utsikt fra altanen oppover rett til
toppen av
Lykabettos og til Syntagmaplassen; selve
6
værelsene ut mot plassen har
Grand Hotel overtatt
i sin helhet. Minerva er nokså sloppy; men vi ble
gla i
hotellet likevel. Betjeningen på rommene er
enestående elskverdig,
sentralfyringen funksjonerer
utmerket om kvelden, så jeg kan tørre tøy
der; badet
med kar, bidet og water-closet har vært en velsignelse
- og en utmerket tørringsplass for nylontingene våre.
Og salongen
nede - uten direkte lys om dagen, nokså
kummerlig - har to skrivebord,
der jeg fikk oppdratt
dem til å sørge for blekk og løschere. Og teen på
Minerva er vidunderlig. Vi betaler 40 kr. døgnet
for værelse opg litt
morgenmat: mye betjening og liten
komfort og skjønnhet, rake
motsetningen til Vestersøhus
i København.
- Onsdag 17. nov. styrtregnet det i
Athen; jeg var nokså godt beskyttet med mitt plastic-
regnutstyr (far med lue og sin gamle burberyfrakk);
men vi følte
oss våte da vi gikk opp alle bakkene
til Lykabettosplassen for å avlegge visitt i den
norske
legasjon: hyggelige mennesker der og en
praktfull beliggenhet;
ministerens leilighet ligger
7
midt oppe i skjønn vegetasjon høyt i
skråningen
av Lykabettos og med utsikt rett
mot Akropolis.
Vi spiste lunsch på Kosti
(kanskje det beste måltid
jeg hittil har hatt i Grekenland: en vidunderlig
pilafi med sikoti (lever) og en stor skive grønn,
aromatisk og
skjønn melon, rezina, vår yndlings-
drikk, og tyrkisk kaffe; i mens haglet det utenfor.
Men så ble
været bedre, vi gikk via slottsparken
og Sappion over Ilissos til Alfhilds grav, og jeg
opplevde grønne trær:
busker, grønt gress og
vidunderlig friskhet - etter regnet. Vi var
lettet
og gla over at graven sto som før, med den skjønne
støtten
med relieffet av den sørgende Athene; men vi
lette febrilsk før vi fant den. Og en oppsyns-kvinne har
lovet å
plante en lav, litt krypende stenbedplante med
nokså tykke blad og røde
blomster i mellomrommet mellom
marmorplatene der. Fra høyden ovenfor
kirkegården så
vi Akropolis - for annen gang
den dagen. Jeg ble betatt
over alle blomsterbutikkene - med roser,
nelliker, chrysan-
temum, pinseliljer, X violer (sic!) i muren ved det gamle
8
slottet; det har i det hele tatt vært forunderlig å oppleve
hovedgatene i Athen denne gangen: de bugner
av raffinerte
og mangfoldige varer, menneskene myldrer, og de ser
velkledde og sirlige ut, mange av dem; byen
gir inntrykk av virksomhet og liv. Det er uendelig
mye en kunne ha
lyst til å kjøpe (skjønn keramikk
f.eks.,
vakkert glass, husflidsvarer (får jeg råd, kjøper
jeg en stola),
filigrans og søvsmykker (jeg må
tenke på Lises fra Israel). En mengde elegante
konditorier med kaker (de er virkelig gode), konfekt og
lukumi er et nytt trekk i gatebildet, og så frukt:
pærer (saftige), appelsiner
og mandariner, oliven,
sorte og grønne og all slags hermetisk frukt og
oliven, herlige schweitzeroster og skinke. Denne
ettermiddagen
spiste vi på Averoff: kalkun, grønn-
saker, kaffe. Dyrt og øde; i den indre del av
lokalet holdt en
kvinnesakskvinne er foredrag for en
ganske stor forsamling fruer,
velkonserverte og stilige;
oppvarteren kniste. Vi endte dagen på
"Kybele"; stor
utstyrsrevy - fantastisk; men innholdet og vitsene
9
fikk jeg ikke tak i. Nokså morsomt. - Neste dag,
18. nov. gikk vi først opp mot den engelske skolen;
den var
harmonisk og verdig vakker inne i den
frodige haven sin, med relieffer
og buster og med
fotografiet av Edward 7. i
forhallen (med hosebånds-
ordenen). Vi traff en ung engelsk
kontordame der
(nice), og hun lovet å hilse direktøren. På hjemveien
fotograferte vi oss på den lille plassen nokså nær ved;
været ble
litt skarpt etterhvert; og jeg frøs litt da
vi først var innom
informasjonsdepartementet og
satte dem i gang med å finne stoff til
opplysning
om Grekenland i dag for E.; og enda mer frøs jeg
da vi om
ettermiddagen vandret bortover
Amalia-avenyen
og videre opp på Akropolis -
omsider. Det var
deilig deroppe; men trappene
og oppstigingen i det hele tatt anstrengte
E., og
jeg følte kjøligheten da jeg
sprang omkring på
borgen. Denne gangen ble jeg absolutt mest betatt
av Parthenon; alle de oppstillede
søyletromlene på
nordsiden gjør tempelet så levende. Men litt svimle
10
var vi da vi gikk langsomt ned trappene til Beule-
porten (nøyaktig ved solnedgang), og fortsatte forbi
Areopagos og ned Plakaen og bort hele Aiolosgaten.
Menneskemylder. Utrolig hvor mye folk kjøper
i Athen - ikke minst om aftenen. Vi gikk på konditori
nederst
i Stadiongaten; jeg drakk kaffe og spiste
en
fullkommen vannbakkels og en stivfrossen is
(med mange gode ingredienser for resten). Og så stelte
vi oss
og bilte til direktøren for den engelske
skolen, som elskverdig hadde
invitert oss samme
aften til en drink. I et luftig og kolossalt og
renslig rom (uten gardiner da i all fall) satt vi
sammen med mr. Hood, en ung, hyggelig og gjest-
fri mann, hans velkonserverte amerikanske mor og
den unge piken
fra den engelske skolen. Vi drakk
sherry eller uso, røkte og spiste
sorte oliven, noen
smultstekte blad av noen tingester og små firkanter
brød med sort pølse på. Praten gikk; vi hadde det
storartet. For
et luftig hus. Mr. Hood fortalte
bl.a. at
Mr. og Mrs. Ventris, som er arkitekter
11
begge to, hadde hjulpet til med planleggingen av
oppussing
der i sommer. I den deilige, bløte,
mørke aftenen spaserte vi nedover
forbi blomster-
forretningene ved slottet og ned Syntagmaplassen
forbi Grand Bretagne og King Georges hotel;
på fortauet drakk vi en kopp tyrkisk kaffe. Aftenen
hadde vært deilig; men om natten fikk jeg nesten
ikke sove for frysninger, og om morgenen
19. nov.
viste det
seg at jeg hadde feber. En enorm skuffelse;
for jeg hadde gledet meg
til Nasjonalmuseet; men
bortsett fra lunch på Ideal, lå jeg den
dagen.
Jeg hadde det ikke kjedelig, jeg hadde jo fått den
kolossalt populære tyske boken om kasernelivet i
1938 av J.-Hj.; men dagen gikk. E kjøpte inn en
storartet aftensmat: brød, smør, schweitzerost, sorte
oliven, ristede kastanjer; til det drakk jeg Minervas
merkelig gode, litt snerpende te. - Lørdag 20.nov.
Jeg hadde ikke feber lenger, men ble liggende til lunch.
E. var i Utenriksdepartementet, fikk kontakter der; han
fikk bl.a. greie på d. greske ordenen sin - Georg I.s
12
ridderorden, han avtalte løselig audiens hos kongen
senere, han fikk også vite at fru Lambros er i byen. Så
var han på Universitetet for å oppsøke Marinatos, som
ikke hadde noe der å gjøre om lørdagen (fikk pr. telefon
avtalt å reise ut til M's hjem utenfor Patissio søndag
kl. 10. Hele tiden (Univ. først, utenriksdept. etterpå) var
han eskortert av en uendelig elskverdig teologisk stu-
dent Leonidas?, som bare talte gresk. E. merket seg
politivakt omkring på Univ. Søndag, 21. nov. skulle det
nemlig være kommunevalg i hele Grekenland; jeg leste
daglig om det i "Athens News" og "Messager d'Athènes", -
alt salg av vin og øl skulle være forbudt, kinoer og
teatre skulle være stengt, trikker og biler skulle ikke gå.
Vi innkjøpte en del vin etc. i den anledning - og noe
skinke (fra nå av har vi for en stor del spist aftens
på værelset vårt, to varme måltider om dagen blir for mye).
Etter all flyingen og alt gresksnakket var E. dødstrett
ved lunschtid (forkjølet også); om ettermiddagen var jeg
en tur alene oppe i Lykabettos-strøket og kjøpte inn
oliven, 8 pærer og 8 appelsiner for tilsammen ca. 12 drcm.
13
Om kvelden hadde vi egentlig tenkt oss på en taverne,
Palla Athene (malerisk innrettet for turister) for å høre
gresk musikk; men vi kom for tidlig og slentret hjem-
over igjen. Vi lot oss lokke av en umåtelig peisild
inn i en gjennom skitten kafé med grammofon-
musikk; vi spiste stekt fisk og tomatsalat i olje -
jeg hadde følelsen av å svømme i olje. I grunnen den
minst vellykkede dagen hittil; jeg ble kvitt kvalmen
hjemme på Minerva ved å spise frukt. I gatene var
det stille (alle møter var forbudt); de foregående kveldene
hadde det sydet til langt på natt. - Søndag, 21. nov.
spiste vi litt nervøst frokost, fikk i rett tid bussen ved
Akademiet og gikk oppover i Marinatos' stille og lille
villagate nøyaktig kl. 10. Et på mange måter nydelig
hjem; arbeidsværelset var preget av små kunstgjenstander,
statuetter, lave fat etc. laget av fine stensorter og av små relieffer. En
vakker avstøpning av oksehodet fra Knossos, en ditto av
Nefertiti. Og på gulvene forholdsvis små, virkelig gode
persiske tepper. M. selv (vi traff ham jo i København)
tiltalende med sin italienske profil, sin brune hud og
14
sine klare lysebrune øyne; E. og han hadde en interessant
samtale (vi snakket engelsk), og E. fikk 2 særtrykk av
ham. Vi ble budt det sedvanlige: kaffe (i skjønne små
mokkakopper) og vann (i krystallglass). Syltetøyet rørte
vi ikke. En noe sloppy gresk tjenestepike tok inn
fra haven hauger av typiske høstblomster (chrysan-
temum, asters, georginer etc); det virket overdådig. Riktig
glade vandret vi til bussen, stanset ved Nasjonalmuseet
(stengt p.gr. av valget); men nå tok jeg det rolig. Om
ettermiddagen, mens E. sov, hadde jeg en rask og herlig
rundtur: ned Hermesgaten forbi Kapnikareakirken og til
det lille torvet ved Athenegaten, opp forbi Hadrians
bibliotek og forbi Agoraen, opp Peter-Paulus-
avenyen og rundt Akropolis; jeg gikk en rundet
parkvei forbi Sappeion og opp Herodes-Atticus-
avenyen og så forbi dety nåværende kongeslottet som ligger
der; jeg hadde lovet E. å komme igjen før det ble mørkt,
og jeg gikk fantastisk fort til slutt opp til Sofia-
avenyen, så Akropolis igjen ved toppen av Syntagma-
plassen - og ned forbi storhotellene. Å, disse vidun-
15
derlige avenyer med vakre hus og haver og kantet
med peppertrær, de vakreste av alle. Jeg kom helt
lykkelig hjem igjen. Om kvelden satt jeg nede i
salongen og skrev brev til Tone (vi hadde fått kort fra
henne og Elly lørdag); E. leste. Folkelivet på denne
valgdagen var usigelig fredelig som en typisk
søndag hjemme. Mandag 22. nov. Om formiddagen
gikk jeg på Akropolis etterat E. og jeg sammen hadde vært
i informasjonsdept. (de hadde samlet masse stoff til
ham) og i utenriksdept. Akropolis var vindig, jeg
var redd for å sitte ned etter forkjølelsen min); men
det var en deilig times tid. De få andre som drev
omkring der, var merkelig nok atheniensiske unge
par (om formiddagen!). Jeg kan ikke Akropolis ennå,
dessverre. jeg hadde avtalt å møte E. på Ideal
kl. 13.; jeg tenkte meg et kvarter ville være nok
gjennom Plakaen og bort Aiolosgaten. Hvor jeg
sprang! Jeg hadde heldigvis et øyemerke i et lavt
hus vis-a-vis Ideal (som er litt vanskelig å finne); jeg
trodde selv at jeg var 10 min. forsinket; men både E's og
16
mitt/ur var saktnet, så jeg kom dit 13.30. Både søndag
og i dag var det litt for mange mennesker der (kontor-
folk, butikkfolk, i det hele tatt "alminnelige" mennesker;
så foreløpig har vi ikke vært der siden. Brev fra Anken
og Aadne, skrevet 14. nov. Vi var lykkelige; jeg gikk ut
og kjøpte "avion" papir; om ettermiddagen skrev jeg
til dem, så hadde vi visitt av fru Bochert og hennes
mor, en søt, enkel atheniensisk dame. Hun og E. snakket
nygresk, fru B. og jeg engelsk. E. og jeg endte dagen
på kino: en Fernandel-film, noe stort tøys, men
det var morsomt å følge hans hæslige gummifjes. Vi
spiste speilegg til slutt nede ved Omonia omtrent -
Bra - Tirsdag 23. nov. kom jeg endelig på Nasjonal-
museet (20 min. fra Adams bar i Universitetsgt., hvor
E. og jeg skulle møtes kl. 13.30). E satt hjemme og skrev.
N.M. er under ombygning; inngangen fra en sidegate.
Det første jeg så var stelen av den vingede Athene
og den eldste og søteste kore fra Akropolismuseet
(som er stengt på grunn av ombygning). Så kom sal
etter sal strengt kronologisk og med keramikk,
17
eventuelle "pinaxer" og skulpturer (også bronser) i
samme sal. Slik det er ordnet nå, klart og over-
siktlig, er det et enestående materiale for en
kunsthistoriker - dessuten en befirende skjønnhets-
opplevelse. Jeg gjenfant gamle yndlinger og ble
betatt av andre ting, f.eks. noen steler i Parthe-
nonstilen, den går til marg og ben på meg. Ganske
særlig stelen med kvinnene uten hoder - en vid-
underlig stoffbehandling. Hygieia var ikke så
deilig som jeg trodde. Det yndigste Hygieiahodet (det
som minner om Jorunn Silje) var ikke der. Men
Poseidon (det heter han nå) i irret, flammet bronse
mot et metallgrått forheng (raffinert "u-søkt") var
fremdeles forbløffende: han er personifikasjonen
av guddommelig mandighet, rent besynderlig.
Stelene med sjelelig innhold var betagende som
før; bronse-elfenben (Skopas?) også. Og en helt
ny ting, hellenistisk, var storartet: et haut-relieff
av en vill hest som en negergutt forsøker å temme.
Levende karakteristikk. Den hellenistiske samlingen
18
virket svært god. - Praxitelessalen var ikke ferdig
og ikke Mykene-sakene; det er nok mye som
vi ikke fikk se. Men - et storartet museum og
en velgjørende oppstilling. Om ettermiddagen
traff jeg etter avtala fru Bochert i vestibylen på
hotellet; jeg skulle vaske håret. Først hadde hun og
jeg en morsom small-talk i en kultivert, men klin-
kende tom tea-shop ved Syntagmaplassen; men
så begynte torturen. De var fantastisk omhyggelige;
de rullet hele mitt lange hår opp i en masse ganske
tynne lokker, jeg sydet av utålmodighet. Helt
kunstig, med en enorm kaketopp i nett kom jeg til-
lutt hjem til Minerva etter 3 timer. En hårvask
til får klare seg i Grekenland. Om kvelden gikk
E. og jeg på kino igjen og så "Limelight". Jeg har
inntrykk av at grekerne går og ser filmen morgen, middag
og aften. Vi måtte stå til å begynne med, fant oss
plasser hver for seg til slutt. Denne filmen er jo
noe sentimentalt tøys; jeg skjønner ikke helt dens
ufattelige ry. Men - den har sine sider, og far
19
ble melankolsk, han identifiserte seg til en viss
grad - uten grunn - med hovedpersonen.
Onsdag 23.nov. var en frisk dag; far begynte
den med å kjøpe inn tur-returbilletter 1. klasse til
Herakleion på Kreta; og så gikk vi over Agoraen
om formiddagen, gikk i Agora-museet (pent og
renslig, morsomt: foreløpig husker jeg aller best
ostrakaerne i sin montre. Vi spiste lunch nær
området, gikk i parken ved Pnyx (Akropolis er
skjønn derfra), ned igjen til omvisningen av Agoraen
kl. 15. Den nye amerikanske arkeologen Elliot
var tiltalende og flink; det var morsomt; jeg fikk
kartlagt Agoraen. Restaureringen av Attalos' stoa
(der museet skal være) virker imposant.
Mye blåaktig eleusismarmor. Vi var fornøyd
med dagen og oss selv da vi kom hjem til Minerva.
Aftenen brukte vi til lesning og skriving av kort, jeg
dessuten til spising og mye tedrikking; jeg var
skrikende sulten. Torsdag 24. nov. Vi skulle bryte
opp, foreløpig; det er alltid, eller nesten alltid, litt vemodig;
20
"partir c'est toujours un peu mourir". Jeg skulle for-
dele bagasjen vår, ryggsekken og mappene skulde vi
ha med, koffertene skulle stå på Minerva. Alltid lidt
vanskelig. Og jeg liker ikke hotellatmosfæren ved
avreise; jeg må tenke på gribber, denne gangen kanskje
helt uten grunn. Da vi var ferdige (jeg i sportsdrakt nå),
gikk vi til blomstertorv; kjøpte noen hvite kjempe-
chrysantemer og en bundt gulrøde roser, spaserte
gjennom parken, forbi det nåværende slottet opp til
Alfhilds grav. Den snille custos-kvinnen kom
løpende med en urne fylt med vann; blomstene
var nydelige på graven. Tilbake gjennom rare
gater, forbi stenfundamentene til Olympeion
(kolossale); og vi fotograferte oss i parken ved Amalia-
avenyen. Vi bilte til Pireus (skuffet over at de
to brevene som var blitt omadressert fra legasjonen,
ikke hadde nådd oss - jeg savnet sviende livstegn
fra J.-Hj.), spiste lunch i en havnerestaurant,
etterat vi hadde fått sakene våre inn i lugaren på
"Karaiskakis". Etter litt driving i gatene gikk vi om-
21
bord for godt; E. gikk og hvilte, jeg satte meg i
den nydelige lounge'n, skrev et S.O.S. kort
til J.-Hj. og begynte å lese den underlig be-
tagende boken "Household in Athens"; den jeg kjøpte
før dagene på Ogna i fjor, men som hverken far eller
jeg hadde kommet til å lese før. Den har atmosfære,
og den virket dobbelt sterk ved sin skildring av det
livsfarlige i tysk mentalitet etter den underholdende
og gode typeskildringen av soldater og mennesker i
Kirsts bok. - Båten var forbausende nydelig og rens-
lig; lugaren var rommelig, køyene var ypperlige;
det var bare for varmt der, så E. sov overhodet ikke
dessverre. Jeg hadde det helt utmerket; jeg hadde tatt
sjøsykepiller etter Sverres forordning. Mat - og drikke
var veldig dyrt ombord. Klokken 8 morgenen 26.nov.
la vi til bryggen i Herakleion. E. var så trett at
han trodde tallet 15 for værelset på Candia Palace
gikk på norske kroner, så vi fortsatte til et annet hotell,
men gudskjelov, vi vendte tilbake hit. Og her er det
hyggelig. Vi har et rom i 3. etasje ut mot sjøen;
22
over hustak ser vi øya Dia og en masse hav
med ren horisont, og det havet er i sannhet blått,
når det ikke er truende mørkeblågrått eller lysende
akvamarin-grønnblått. Hotellet er nytt, det er rent,
og betjeningen, særlig en kvinne, er enestående elsk-
verdige. Trappehallen i vår etasje, ren gul-
farget med nyvasket stengulv, en gummiplante i
hjørnet og enkle, vennlige sliding-møbler med friskt
cretonne-trekk er min dagligstue; vi spiser fro-
kost her, jeg leser, skriver dagbok, drikker kaffe og
te her. Den første dagen var vi trette; men jeg
gikk en rask tur i byen og undret meg over mangelen
på vegetasjon og på de kjempemessige venetianske
festningsgravene som skjærer seg som kolossale
daler med helt lodrette sider og helt flat bund
inn rundt byen. De aller fleste stedene er det
umulig å komme ned i dem - eller opp på dem; jeg
ville så gjerne høyt opp for å se havet - riktig mye
av det. I dalene blir det dyrket grønnsaker - eller
det er park der - eller lurvet sigøynerpreget brakke-
23
bebyggelse; alt dette så jeg på en spasertur lørdag
27. nov. ; den ble lang fordi jeg måtte gå rundt
en lang remse av vollgravene, og tilslutt kom jeg
opp på høyden av en av dem og så hele bukten ved
Herakleion med de to lange moloene stikkende
ut mot hverandre som slanger; jeg så en masse
hav og mye fjell. Ellers gikk E. og jeg denne for-
middagen i det arkeologiske museet. Den engelske
"Greece" som vi har kjøpt, sier det er et enestående
museum til å vise utviklingen av keramikken; og
det er helt riktig. Jeg håper jeg skal huske noe av
det; jeg ser for meg her jeg skriver særlig de
polykrome Kamares-vasene og de store pitthoi-
ene med motiv liljer, palmegrener, blekk-
spruter eller - i en raffinert utforming et sted
delfiner i svart-tegning på lys bunn. Jeg leste
E's "Hellas før Homer" for å lære noe om alt dette,
og jeg må si at det var lett da å få øye på alle de
sensasjonelle tingene, lokket med den lille hunden
på, slangegudinnene, "sjakkbrettet", elfenbensakro-
24
baten, Phaistos-diskosen, husfajansene, okse-
hodet (en vase), og steatittbegrene. Freskoene i
2. etasje virket for restaurerte; men da jeg hadde
sett ordentlig på noen helt genuine: "pariserinnen",
sarkofaget fra Haghia Triadha, kunne jeg glede
meg over dem alle; det er overalt grunnlag til stede
for å se hvordan disse friske og raffinerte deko-
rasjonene virkelig har vært. Og snodig nok: vi
ser daglig nydelige småpiker her med de store
øynene og den fremspringende nesen som karak-
teriserer "pariserinnen". Jeg fikk også etterhvert
et overveldende inntrykk av de mest sentrale
"tegnene" symbolene i den minoiske kulturen: oksen og
dobbeltøksen. E. og jeg var på visitt på direktørens
kontor; han heter Platon og virker meget tiltalende;
han ga E. et særtrykk av en artikkel han har skrevet
på nygresk om linearskrift B; han er skeptiker,
sier E. - og rene kontrasten til Furumark. - Museums-
haven må jeg nevne: her er hibiscusbusker, blomstrende,
syrinbusker, blomstrende, gulrøde liljer - og den
25
sentrale busken er en julestjerne, papiraktig i
alminnelighet, men vakker når solen skinner
på den. Hele haven virket lite frodig - i kontrast
til parkene og havene i Athen. Ellers har jeg
sett bougainvillas (blå og røde) oppover opp-
bygninger av spilrer i ruter slik som jeg innbiller
meg de har overalt i Italien. Mange vakre
nye små villaer omkring i byen - særlig inn-
over (byen ble visst svært ødelagt under krigen).
Vi spiser stort sett i restauranten Caprice ved
et lite torv med et venetiansk vannspring
i marmor, løver - og krimskrams (Morosoni); det skal være
godt. Ellers bor vi i byens ene hovedgate som
like ved oss munner ut i parken med monumentet
over den ukjente soldat og med museet like ved (Neo-kentrikon); den
andre hovedgaten går rett ned til sjøen med helt
ren horisont foran; her ligger konsulatene, bankene,
postkontoret og reisebyråene for dampbåter og fly.
Den rareste gaten er rent orientalsk i sitt preg i
masser av kjøtt, frukt, grønnsaker, kolonialvarer og
26
vin i åpne boder, intenst folkeliv. Vi har
en fast butikk der, en vinbutikk, der selgeren
snakker engelsk og tapper vinen av en tønne på
våre medbrakte flasker; eieren har vært i tysk
konsentrasjonsleir under krigen sammen med prof.
Kolderup (metallurg) fra Norge. Folketypen er
på mange måter vakker; skolepikene, som preger
byen i høy grad, ser yndige ut med sin ranke
holdning og sin gratie; de går i uniformer: alltid
sorte forklær (sort kler de seg mye i, kvinnene) enten
med hvite knapper, kraver og sløyfer i det svarte
håret eller med blå eller røde ditto - ditto. Vi har
sett nokså mange "adoniser", nesten gresk profil og
"waved" hår, forunderlig. En av dem tok E. først
for en pike og snakket om hvor store hender "hun"
hadde; det var på kino. - Jeg må også nevne hestene:
"araberen for møkkkjerra"; de er skjønne, harmoniske
fullblodshester, og de trives som arbeidsdyr.
Søndag 28.nov. reiste vi med buss til Knossos;
jeg hadde ventet at palasset skulle ha en mer
27
imponerende beliggenhet; det ligger på en lav høyde
mellom to ikke særlig høye åser, som er oppdyrket
med vinmarker og oliventrær; landskapet var vakkert
for resten. I vest så jeg det kjegleformede fjellet Iuktas.
Jeg hadde hørt ganske mye om de ville rekonstruksjo-
nene på Knossos; men sannelig var de svært nyttige
som hjelp til orientering; for "Greece" var ikke god,
og slottet er virkelig en labyrint i vår forstand med alle
de utrolige korridorene og trappene. Både tron-
salen med forværelse og trappegangen ned øst for
den store sentrale gårdsplassen til søylesalen,
dobbeltøksens sal og videre pr. innviklede korridorer,
dronningens rom med forrom og badeværelset - virket
svært imponerende. Og for meg var det nok igjen
et uløst problem, f.eks. hele arrangementet ved
sydinngangen. Her opplevet jeg for resten noe
fortryllende: en liten skråning bevokset med en
lav buskvekst med lavendelfargede blomster i klase
som hortensiaen; jeg pyntet meg med dem, jeg la
et par inn i "Greece" og jeg plukket en bukett til værelset
28
vårt i Herakleion. Noe av det vakreste på Knossos
synes jeg vestgårdsplassen var, brolagt med vakker
sten. - Vi spiste lunch i den lille Chani-en der
rutebilen stanser, så vi satt utenfor huset. Ost skåret
i stenger var godt; olivenene virket ekle, vinen var
god. Så fikk vi noe seigt, bråstekt kalvekjøtt med
finsnittet kålsalat. Det smakte i grunnen godt,
men vi satt i et surr av fluer, og alt virket skittent.
jeg var gla over å komme i rutebilden igjen og tilbake
til Herakleion. Vi hadde en deilig, stille ettermiddag
i "dagligstuen vår". men om natten sov jeg elendig,
og dagen etter, 29. nov., var jeg mør på kropp og
sjel. Vi var i banken og på posthuset, og vi spaserte
i sommersolskinn på strandpromenaden og så dønning-
ene, blå og klare innover undersjøiske småfjell
med tang og sjødyr. Det var praktfullt. Etter lunch
og middagshvil delte vi oss: E. gikk på biblioteket
for å lese Arthur Evans' bok om Knossos; jeg gikk
på museet, som var fullt av skolepiker. Det er
et nydelig museum. Da jeg kom ut, hadde jeg
29
en vidunderlig skjønnhetsopplevelse: fra furuene nærmest
sjøen i museumshaven så jeg havet lysende i
aquamarin og perlemor; det var et merkelig lys
over det jeg så i byen også. Hjemme på hotellet
skrev jeg brev til Anken og følte meg litt fornærmet
over at "min dagligstue" var okkupert av den litt
seige greske damen med kanarifuglen i bur, som bor
i vår etasje ut mot Konstantinos-gaten; vi hadde sett
henne skride junonisk verdig forbi oss i blå, sid
morgenkjole på vei til w.c., mange ganger. I etter-
middag hadde hun dameselskap; vi hørte snakk -
snakk til langt på kveld. -Tirsdag, 30.nov. var
jeg kommet over trettheten min; om formiddagen
hadde E. og jeg en opplevelse; vi gikk nedover bank-
gaten og så plutselig den norske løve og ordene
Norsk konsulat (på norsk) på en dør. Vi gikk inn
i et rom med et kart over Norge, et kart over hele
Europa med rutene inntegnet fra Norge til Grekenland
og med et ungdomsbilde av kong Haakon på veggen.
Det er jo lenge siden vi har hatt kontakt med Norge, og
30
formodentlig derfor ble jeg dypt betatt. Visekonsulen,
en gresk vingrosserer, var gjestfri, elskverdig interessert;
han bød oss tyrkisk kaffe, likør og kaker og var - naturligvis -
opptatt av forbindelsen Grekenland - Norge. En riktig
morsom stund. Vi fikk ordnet med tilbakereisen til
Athen på reisekontoret for "Karaiskakis; vi reiser tilbake
onsdag 8. des. kl. 8 aften. Om ettermiddagen gikk
E. på museet og hadde en morsom samtale med
direktør Platon om linearskrift B; han kjøpte dessuten,
tilrådet av Platon, to små kopier av "knossiske" bilder:
pariserinnen og en detalj fra sarkofagen fra Haghia Triadha.
Tidligere samme dag hadde vi kjøpt et vevet bordteppe,
rødt-hvitt-i ull. Jeg satt på biblioteket om etter-
middagen og leste Evans "Knossos", ordnet som rapporter
for hvert år, fra omtrent 1900 til 1905. Masse interessant
stoff. Det var en morsom stemning på biblioteket; unge
skolegutter og -piker satt i dødsstillhet og leste der,
en enkelt borger av byen satt u værelse sammen med meg
og fikk bøker inn til seg og manuskriptet sitt. Dagen før
hadde E. tryllet frem en helt hjemlig aftens på Caprice:
31
to bløtkokte egg til hver, brød, smør, te. Vi spiste
det samme denne aftenen på en luftig konditori-kafé
i samme bygning som biblioteket; deilig! Og så gikk
vi på film og så "En natt i Argentina: praktfull
ungarsk musikk, sang og sigøynerdans, ellers voldsom-
me røveropplevelser for de tre barn av noen kunstnere.
Og onsdag 1.des. kl. 8 morgen reiste vi med rutebil til
Faistos. Morsom fjellovergang, vinmarker og oliven-
lunder. Etter 2 1/2 time kom vi til Messaraen
som er en stor, fruktbar slette med åser og fjell
omkring, i vest Ida, med sne på toppen. Turist-
hytten ligger på en nokså imponerende høyde (å se til
i alle fall); like ved den er palasset i Faistos, som
er orientert mot Messaraen. Skjønne ruiner og
svært få rekonstruksjoner. E. hadde vært redd for at
turisthytten skulle være svimlende dyr; men
mere primitivt stell har jeg aldri opplevet i Grekenland;
det skulle da være natten i Hosios Loukas sist. Her
er arbeidere som holder på med den nye turisthytten -
i Knossos-stil, med en stor forhall med rutet stengulv,
32
tak og søyler; stolene er kopier av Minos' tron-
stol (svært behagelig for resten med fordypningene i
setet), bordene er minoisk dekorerte, et skap i
vårt værelse har dobbeltøksen (den i syd) fra Knossos
øverst, og er dekorert med sorte dobbeltøkser i alle
seks dørspeilene. Her er skittent og primitivt;
maten er svært enkel; doet er ubeskrivelig, men
vi bruker en furulund nord for palasset. Folkene,
fylaksen Alexandros og hans søster, den ugifte
Despoina, er fromme, søte og elskverdige. Vi
ble litt trette av all den kollektive lovtalen av
dem vi leste i boken over dem som besøkte stedet,
fra 1954; og litt tigging og prononsert ydmyghet
har vi nok opplevet; men søte er de. Etter lunch
onsdag; 3 speilegg hver, mørkt brød, vin, la vi oss
til å hvile, etterpå satt vi bare i forhallen og så
på solnedgangen ca. kl. 5. Og så var alt svart
omkring oss. Jeg la meg til å hvile i rommet vårt,
hvor det brenner en nokså svak oljelampe; E.
satte seg ut i kjøkkenet, som var fullt av bygnings-
33
arbeidere, Despoina og hennes hjelpepike Urania;
de hadde det storartet morsomt, og Despoina hentet
meg. Denne aftenen var kjøkkenet for mye for min
smal: vi knasket kastanjer og biter av tomater,
drakk brennevin. Det oste fra illstedet. Men det
var en hjertelig atmosfære der. - Da vi hadde
spist aftens: masse smultkokte poteter og tre speil-
egg, la vi oss; klokken var bare 8. Sengene var
gode og rene; det var en stor lettelse. Mørket
omkring oss var absolutt svart. - Vi våknet ved
soloppgang torsdag 2.des.; klokken var 7. Vi
spiste frokost (1 bløtkokt egg med mørkt brød, te (deilig);
og så gikk vi til Haghia Triadha. Turen frem
var enkel, skjønt litt opp- og nedover; vi Ɔ: E. hadde
følge med en ung bonde og eslet hans, og E. fikk mye
prat om forholdene her. Haghia Triadha ligger
også skjønt, orientert mot sjøen; det var stort og im-
ponerende og har sannelig ikke vært noen "villa"
for herren på Faistos. Tilbaketuren var en redsel.
Vi ville gå dalen bortover hit trass i advarsler fra
34
folk vi møtte. Periodevis vare det deilig; vi opplevet
skjønn aroma fra haver som vi gikk forbi, jeg tror
den kom fra de avblomstrede Rhododendrontrærne;
vi så appelsintrær; og på plogmarken vokste en
slags vassarv, vi hadde sett masse av den på
veien til Knossos og hit, men her blomstret den
med vakre gule stjerner. - Snart kom vi ut i
vanskelighetene: elven som ikke lot seg passere -
Vi vasset stien gjennom en jungel av store
mye mer enn dobbelt mannshøye sivplanter (de lager
kurver av stengelen her). To slike fantastiske
vassinger hadde vi, og vi gikk gjennom
leirete plogmarker. Til slutt gikk vi dødstrette
den uferdige leoforos'en (landeveien) hit opp.
E. var våt så han kunne vris, og han gjorde det
eneste forstandige, han kledde av seg alt, tok på
seg pysjamas og la seg til å sove, mens jeg
spiste lunch alene i forhallen og etterpå var
nede omkring i palasset på Faistos, trett og forferdelig
tørst; men jeg ville nytte dagslyset til siste rest.
35
E. og jeg satt hyggelig i forhallen og nød solned-
gangen sammen; da det var blitt mørkt, gikk jeg
og la meg på sengen, vi spiste høne og poteter
og drakk vin i rommet vårt, E. la seg for alvor
mens jeg ble sittende ved bordet og leste Trollope
(det lot seg gjøre) for å tøye aftenen litt.
I dag, fredag 3. des., oppholder vi oss her på Faistos
og tar livet med ro, Ɔ: E. skriver oppe i forhallen,
jeg sitter på en stenbenk i en exedra i palasset
og fører dagboken à jour. Palasset på Faistos
har en helt enestående skjønn beliggenhet
med den store, stenlagte gårdsplassen fritt
som en stor plattform med styrtbratte skrå-
ninger ned mot Messaraen. Enkelte steder
rundt palasset er det grodd opp bløte, deilige
furutrær. Messaraen er skjønn. Dette
palasset er bygget av langt bedre sten enn
Knossos. Jeg sitter i noe som er kalt exedra i "Greece",
det er to av dem, den ene åpen - med en søylebase i
i midten - ut mot den sentrale gårdsplassen. Jeg ser
36
seks landsbyer i skråningene øst (eller syd? for Messaraen;
den største av dem har et gymnasium ifølge Urania -
Men vi ser nesten ikke lys fra den om kvelden;
de eneste lysene vi ser er stjernene som henger
som lamper på himmelen - og så en underlig
omvendt halvmåne hvis vi går ut; den så vi først
i Herakleion. I ettermiddag har Alexandros vist
oss palasset, og vi har fått vite en mengde ting
som vi i all fall ikke kunne se oss til alene.
Først den skråttliggende stensatte gårdsplassen
fra mellom-minoisk tid med to sisterner, en for
filtrering av vannet - som så rente rent ned i den
andre med typisk form; de er trangest øverst.
Denne sisternen henter de vannet sitt i den
dag i dag; i ettermiddag var Urania dernede og
skyllet salat, mens en av de yngste arbeiderne
spilte på en slags sekkepipe for henne; en vakker
stemning som passet godt. Alexandros taler et for-
underlig tysk, han lærte det formodentlig under
krigen; dessuten bruker han kroppen sin som en
37
skuespiller, og vi ser det han forteller, f. eks. sarko-
fagene ved den øvre gårdsplass, helt trange; likene
ble begravet liggende på siden. Han viste meg små-
rommene ved "teatret"; det er funnet en mengde
"idoler" der. Og så den pompøse hovedtrappen
opp til en søylehall (stor) i 2. etasje i palasset;
alle trinene heller ned mot balustraden ved
"teatret"; nedenfor "teatret" er en kjempesisterne.
Han viste oss (E. var kommet til) magasinene:
de svære pithoi'ene til olje og stenoppbyggingen
hvor kvinnene kunne stige opp for å fylle
krukkene sine med olje; han viste oss oljepresser
og mortere av sten, vin-pithoier (bredere og
lavere), "kamares"-krukker (skjønne) til mandler,
rosiner, etc.; ett sted (beskyttet av et moderne
sementtak) et minoisk kjøkken med ildsted og
kar: "slik ser kjøkkenene ut den dag i dag i min
landsby", sa han. Vi fikk se bokstaver innrisset
i steinen: "Poseidonmotivet Ψ, et "stjernemo-
tiv" og et "kornaks"; han viste oss syenitsteiner,
38
importert fra Egypt; en av dem, en rødlig en,
hadde hull i midten og var en søyletrommel, en
annen lå der bare ved gårdsplassen, tydeligvis
materiale til et eller annet (kfr. Hellas før Homer).
Han (A.) forsøkte å gi oss et bilde av kongen
og dronningen som satt makelig, beskyttet mot solen,
i "min" exedra og så på danserinnene på den
store gårdsplass; A. var i det hele tatt opptatt
av at det hadde holdt til et helt harem ved gårds-
plassen i nord; han viste oss fordypningene i
muren på begge sider der skiltvaktene hadde
stått; rennen i midten av korridoren opp til
"kvinnenes gårdsplass var dyp; det var tydelig
at A. mente det var nødvendig med mye avløp
fra rommene deres. Og sisternen på nordre
gårdsplass (kvinnenes) var dyp og solid. A. viste
oss "haremsdagligstuen" med benker på tre
sider; han gikk videre til kongefamiliens
kjølige og samtidig lune rom i 1. etasje mot
nord og viste oss dronningens "gudinnens"? spesielle rom
39
med et skjønt bad ( flere slike bad med den typiske
lille trappen ned hadde jeg funnet selv i rommene
bak exedraen); han viste oss også hennes
"latrine", et "vannklosettsystem", noe ganske
annet enn det nåværende, redselsfulle doet eller
vår lund som nok også stinket litt. Han
viste oss "biblioteket" der de har funnet mange
"tablets" og mange kostbarheter, og stedet der
"faistosdiskosen" er funnet. Vi fikk se den
opprinnelige rødfargen i dekorasjonen av
gulvene i oppholdsrommene - og naturligvis
rekonstruksjonene; han viste oss de rosenfargede
gamle stenpanelene i dronningens bad og
de rekonstruerte. Overalt så vi cisterner, dype
som "dungeons" og avløps- og tilløpsrenner;
vannet - og renslighet - må ha spilt en enorm
rolle. Jeg glemte å nevne hyllene til lamper
- og lysåpninger i de indre magasinene; jeg
må også nevne trappene alle vegne. Et
skjønt palass, en skjønt utført utgravning - og
40
en vidunderlig beliggenhet. Og nå bygger de
i sin naivitet turisthuset opp som en minoisk
hall; jeg har nevnt detaljer. Opp det skal det
gå en makelig chaussie (foreløpig vasser vi i
leire på veien); Huset skal ha innlagt vann
med porsellensvasker og elektrisk lys. Vi lå
i sengene våre i det gardinløse, subbete
rommet og så ledningene (rørene) i vegger
og tak. Det var rart å være i den grad i
naturens vold; for de innfødte var vårt liv
der sikkert ikke eksistensminimum, men for
oss var det det på en måte: vi spiste for å
oppholde livet, vi stod opp ved soloppgang
(klokken 7), og når solen var gått ned ca.
kl. 5 var det guffen kulde og mørke i
sementstøvet omkring oss; det var et engstende
problem med den nødvendige aftenturen ut
i mørket. Men det gikk; jeg leste ved olje-
lampen, som stod på en litt bred hermetikk-
boks, torsdag Trollope; fredag (3. des) en bok
41
som var blitt sendt til dem av forfatteren, en
amerikaner, Henry Miller, som hadde besøkt
Faistos en formiddag i 1940, blitt forferdelig
sølete på bena (som vi) og hadde delt sin luksus-
lunch (mednrakt) med A. Alt dette skriver han om,
i det hele tatt om sin reise omkring i
Grekenland, en forunderlig blanding av morsomme
direkte iakttagelser, tilbedelse av Grekenland
og grekerne og tørrpusige bemerkninger om
dem, sentimentalitet og vrøvlete generaliserin-
ger, forakt for ekte forskning - og for engelskmenn.
Han strødde om seg med dollars - et farlig
fenomen hvis det virkelig skal bli slik at
drikkepengene overstiger reg-
ningen. Det er det ingen mening i for filo-
loger; men Alexandros (der nede kalt Alego)
virket fornøyd med oppgjøret; mitt sluttinntrykk
av ham er i det hele tatt at han er elskelig.
Søsteren Despoina hadde et vakkert, mørkt,
intelligent ansikt; hun var full av kvinnelig
42
mykhet, hun var verdig og elskverdig på sam-
me tid, hun kysset på hånden - og smigret nok
også; men hun snakket om alt det Alexandros'
fire barn trengte, hun kom med en liten flaske
og fikk fylt den av min eau de cologneflaske
(hun ville gjerne ha resten også), og hun sprudlet
ikke over de 50 drachmer som E. ga henne og
Maria til fordeling til slutt. Men omtenksom
var hun: da vi skulle gå avsted til Haghia
Triadha, kom hun løpende etter E. med en
stokk, og en bambusstokk fikk jeg også låne
til turen ned lørdag. Maria var et søtt og
rundt naturbarn uten noen baktanker; hen-
nes eneste feil var at hun alltid forstyrret
oss; det var komplett umulig for E. å få skrevet
i forhallen fredag formiddag; det var klart for
meg der jeg satt i solen og i fred i exedraen
og skrev - bare forstyrret av de stikkende fluene.
Arbeiderne var også en elskverdig flokk; de
kunne nesten ikke se meg uten å by meg siga-
43
retter. Fyrstikker slapp vi praktisk talt opp for;
også der kom vi ned på eksistensminimum;
men doet var det verste; det ble litt av en
psykose. -
Lørdag, 4. des. brøt vi opp, gla over
det i grunnen; i dette tilfelle ville "demeurer
être un peu mourir". Marias mor, en
mager og uendelig fillet gammel bondekone,
tok sakene våre ned til veien på eselet sitt;
vi gikk rolige og glade gjennom leiren -
og utrolig lurvete; nede ved veien kom
rutebilen fra Herakleion; vi satte oss inn
og ble med ned til kysten, bl. a. gjennom
Alexandros' landsby, Vorri, "malerisk" med
høns og griser i gatene, de krokete og steinete
og leirete gatene; jeg fikk en nesten trykken-
de følelse av fattigdom og skitt, men det
er ikke så sikkert at mitt inntrykk er riktig.
Vi var jo nede på sletten, og (den) sølen
har befolkningen nødvendigvis vasset i hele
sitt liv. E. hadde for resten pekt på for meg
44
oppe på Faistos at alle landsbyene vi så
på Messaraen ligger oppe i skråningene;
han mener det har vært malariastrøk nede
på sletten. Han pekte også på en mulig
naturlig vei langsmed høydedrag west fra
Gortyn, over Faistoshøyden og videre mot
havet et sted et enslig oliventre markerer
horisonten; var det der apostelen Paulus drev
i land da han var på vei til sin rettergang
i Rom? - Byen ved sjøen, Timbaki, har
en landingsplass for fly og regelmessig fly-
forbindelse med Athen; innenfor dette området
var det gruslagt og renslig (Atlanterhavspakten?), men ellers var
byen bokstavelig talt et grisehus, grisene var
bundet og gikk og rotet jorden opp omkring
oliventrærne, det var masser av dem og plogstuter. Vi
så mange nysgjerrige små skolebarn som
fulgte etter oss, og jeg ble igjen grepet av
en kanskje helt umotivert medlidenhet ved
tanken på disse gråbrunskitne barna.
45
På Faistos hadde vi bare fått mørkt brød
og te til frokost (en åpnet boks melk rørte vi
ikke); de hadde simpelthen ikke mere mat,
har jeg inntrykk av; der for spiste vi en slags
frokost nummer to (hvitt brød, to svært bløt-
kokte egg til hver og te) i et estiatorion; senere
satt vi på byens torv i den uutholdelige
blesten. For det hadde blåst opp aftenen før -
og det hadde regnet kolossalt om natten; Ida
hadde tåkedekke, og vi så regnvær på alle
kanter. Bussturen tilbake til Herakleion
var anstrengende på grunn av vind og
leven og uorden med bussen; i Mires
så vi et yrende orientalsk folkeliv; det må
være litt av et sentrum på Messaraen. I Gortyn(
Haideka) måtte vi bytte ut et av hjulene; jeg ble
sittende i bilen og gikk ikke ut i den fantastiske
vinden. Og så kjørte vi opp i fjellpasset. Jeg syntes
gresk vidde i desember var aldeles avskyelig: lyngen
er helt visnet, fjellgresset er visnet; vi ser det smuld-
46
rende kalkfjellet skitten-gul-grått som jeg mener
farven er på skinnet til en løve; jeg lengtet etter
norsk granitt og renlav - eller den lyse, skinnende
stenen på Areopagos. Men Ida-komplekset lå der
grått og kannelert i tåken. - Det var deilig å
komme ned i lavere strøk nord for passhøyden;
olivenlunder i åskantene (de trærne er eviggrønne)
og de høstgylne vinmarkene nedenfor var bero-
ligende skjønne, sypressene også; det aller vakreste
ved dette landskapet nå i desember var den saftig-
grønne vassarven som gror overalt, og som ser ut
som friskt gress. Men en kan ikke legge seg
ned på en slik vassarv-"slette", det visste vi fra
Messaraen. Vi bilte inn i en kraftig regn-
skur og så til slutt den vide bukten ved
Heraklion, smaragdgrønn og med hvit skum-
kant mot land. Vi vakte oppsikt da vi trasket
til hotellet vårt med våre gjennomsubbete føtter,
og E. vakte oppsikt da han etterpå gikk til re-
stauranten, nybarbert og med sivilisert hatt og frakk
47
og turnsko; skoene hans - og mine - fikk en grundig
rensing. Jeg fikk vasket det grøvste i det nye rommet
vårt - med altan og en slags klessnor - ut mot solsiden
og Konstantinosgaten. Jeg nød sivilisasjonens goder,
men ikke så mye som jeg hadde tenkt: jeg var for
mør av tretthet: E. la seg til å sove kl. 8 og jeg
kl. 9; så natten ble for lang. Men det var en
deilig fornemmelse at vi kunne eksistere uavhengig
av dagslyset. Ellers er det kaldt; er dette vinteren
på Kreta? 5. des., søndag. Vi var nok litt
urvne fra morgenen av; blide og koselige, men
ikke helt all right. Foreløpig var det litt grått
ute; folk gikk frem og tilbake i gatene med
hendene i lommen og oppslått frakkekrave. Dagen
var ellers preget av klokkeringing fra Metro-
polen; det begynte kl. 7 morgen og fortsatte
stadig utover dagen. Klokkeringingen var
meget vakker. Er dette advent? Forrige søn-
dag vrimlet det av åpne butikker, ikke minst
i den store, orientalskpregede gaten med kjøtt
48
og grønnsaker; denne søndagen virket alt
lukket. På Faistos var vårt fromme vertskap
gått inn i en slags ekstrafaste: de spiste brød,
grønnsaker og fisk, men ikke kjøtt, ikke egg,
ikke melk. - Vi gikk på biblioteket; der har
vi et rolig, nakent værelse ut mot Morosini-
plassen og et herlig, stort og støtt bord;
å skrive er ellers litt av et problem. På hotellet
har vi ett lite bord i normal skrivehøyde, dekket
av en glassplate; det er mye lys i rommet, så
en kan godt se å skrive; men det er absolutt ikke
plass til to der, én kan ikke bre seg det aller min-
ste. Her på biblioteket tenkte vi å sitte i ro;
E. begynte på en korrespondanse til Dgbl., jeg
fikk omtrent ført dagboken à jour. Men så
kom direktøren for biblioteket, en elskverdig,
tunghørt eldre mann som taler et i hvert fall
forståelig engelsk. Og med ham et amerikansk
ektepar: han den typiske, smilende, velstituerte
amerikanske forretningsmann, hun med kultur-
49
interesser: hun studerte overgangen fra
gresk musikk i oldtiden til den greske folke-
musikken nå. De hadde vært 6 uker i Hellas
og reist omkring på fastlandet; nå var de her,
de bodde på samme hotell som vi, de hadde vært
på Knossos, og nå tenkte de seg til Faistos. Hun ble rent
vill da hun hørte om gutten som spilte sekkepipe for
Urania. Vi fortalte om sølen og om mangelen på kom-
fort; men E. hadde dårlig samvittighet etterpå fordi han
ikke hadde sagt at turen var umulig for dem. Jeg synes
det er rent komisk å tenke seg dem der. - Etterpå
spiste vi lunch i klubben i etasjen over biblioteket. En
sivilisert spisesal, en vidunderlig kold kalkun og en
himmelsk takterrasse med pergola og vakre planter
og med vid utsikt over byen, fjellene og havet _
Dit må jeg i solskinn en gang før jeg reiser herfra.
Etter lunch gikk E. rett og slett til sengs med
ville katter i maven. Jeg var også dårlig; jeg satt
hele ettermiddagen på en pinnestol inne hos oss (derfor
verker ryggen min i dag) og så om aftenen i sengen og leste
50
Trollope, som er storartet underfundig og morsom.
Så jeg hadde det ikke verst.
Idag, mandag 6. des. var vi nokså bra begge to
takket være forsiktighet i går ettermiddag; vi våknet
til et vidunderlig klart vær med en masse Ida-
kompleks med sne på fra vinduet vårt. i formiddag
satt E. hjemme og skrev korrespondansen til Dgbl.; jeg
gikk på museet. Jeg blir mer fortvilet hver gang jeg er
der; det er så rikt, men så håpløst å tilegne seg uten
hjelpemidler; det fins ingen katalog, den i guiden
er bare en oppramsing som iallefall ikke jeg kan bruke,
og det er et slit å stave seg gjennom de greske merke-
lappene, ofte mangler de. Jeg gledet meg over funnene
fra Faistos nå jeg har vært der, bl.a. kjeder av kar-
neoler og andre stener, og funnene på Knossos har
vært overveldende. Bl. seglene så jeg interessante ting:
et sted en rund labyrint, et sted en firkantet en.
Og jeg så som segl et kors med en ring rundt, jeg
så stenkors (flere)*, og jeg så små keramikkmodeller
av minoiske haller; en av dem har Evans brukt
51
som nøyaktig modell da han rekonstruerte nord-bastionen
på Knossos. Jeg rakk overhodet ikke freskene i 2. etasje
før klokken ringte 12, og det ble stengt for formiddagen.
Jeg gikk en tur; men jeg var mør i kroppen, og ting
irriterte meg: noen gutter inne i parken med det "minoiske"
heroon (det var i dårlig forfatning med avskallet murpuss,
parken var også litt lurvet, men giverens byste sto der i marmor)
tigget, men søte småpiker borte på en skrent med fri ut-
sikt til havet var først bare litt brysomt nysgjerrige, men så
begynte de å be om sigaretter. Jeg gikk tilbake til
parken med monumentet over den ukjente soldat og satte
meg i solen som nå skinte for fullt. Jeg drakk limonade
og så rare ting: to menn kom trekkende med selve
Minotauros; en så veldig okse har jeg aldri sett. En
mann kom med en "klippet puddel" i bånd, den var sølvgrå,
og da jeg så etter, viste det seg at det var en stor apekatt.
En kone kom forbi kledt i svart kåpe; på oppslaget hadde
hun festet med en knappenål dødsannonsen over en
av sine pårørende tydeligvis. - I ettermiddag har jeg
lest Sartre's "Les mains sales" som jeg kjøpte i dag.
52
Litt trett er jeg, og litt urolig i maven; E. er flittig,
og svært forsiktig med hva han spiser. I kveld spiste
vi bløtkokte egg, brød, smør, honning og drakk te i et
konditori nær ved hotellet vårt, og det var akkurat
hva vi trengte. Sartre virket anstrengende på meg;
men jeg er svært gla over at jeg har boken; forestillin-
gen på Nasjonalteateret for noen år siden er en av mine
største teateropplevelser. Trollope er en storartet av-
spenning; hver side er morsom og god. Men han krever
tid - det har jeg nå.
Tirsdag 7. des.. Etter tur i banken og på posthuset
i dag - i regnvær - gikk E. hjem til hotellet for å
skrive kotrrespondansen til Dgbl. (om Kreta; jeg gikk
bankgaten ned til sjøen og bortover strandpromenaden
for å finne det historiske museet her. Jeg visste om-
trent hvor det skulle ligge og jeg fant det snart:
et stort "palé" som lå helt for seg selv med ruiner
(formodentlig bombede hus) omkring. Vakker inngang
i have med apekatt-trær mog grønne stenplanter (den
samme vil vi nå plante på Alfhilds grav.) En privat-
53
mann har gitt huset sitt til å lage museum i. Det
er nytt som museum - 1951 til 1953. Jeg kjøpte en kata-
log, som orienterer oss godt. Der er tre etasjer. I
kjelleretasjen er marmoret: et bysantinsk rom, et
eller to venetianske rom og et tyrkisk rom. Jeg
så brønner, en stenprekestol og gavlfelter i det
bysantinske rommet, i det venetianske en praktfull
inngangsport til et privathus, Marcusløven i mange
utgaver, en morsom fontene med mange små, rislen-
de "munner" og forskjellige våpen i sten fra de
venetianske husene her, et sarkofag. Fra det
tyrkiske rommet hernede husker jeg særlig inn-
huggede arabiske tekster i marmoret - og arabesker.
I 1. etasje var det et rom med noen fine gamle
ikoner, bysantinske og venetianske smykker i en montre
(et venetiansk collier av sølv vakkert, men overlesset med
edelstener i forskjellige farger); der var bokbind, kanskje
av tre, kledt med rød fløyel og rikt dekorert med sølv-
figurer og -ornamenter, noen skjønne, broderte, kirke-
lige stolaer og i døren et par abbedstaver, en av
54
dem et vidunderlig arbeid i onyx og elfenben; jeg
må også huske den greske keramikken fra middel-
alderen og d. nyere tid her. Det er klart at de
måtte fortsette å lage kermamikk i dette landet,
så fullt av leire som det er; det som slo meg var
de skjønne pastellfargene - og mønstrene. (Jeg har vir-
lig lyst til å få med meg hjem en gresk keramikk-
ting - nydelig keramikk har jeg sett i en butikk
på Syntagmaplassen i Athen). Det som gjorde aller
sterkest inntrykk på meg i denne etasjen var rester
av fresker fra kretiske kirker, rammet inn for seg
hver enkelt "rest". Så vodt jeg kunne se var de bare
bevart, ikke oppfrisket: befriende å se pastellfargene
(Et par ansikter i sær). (Tenk om freskene i kirkene
i Mistra kunne bevares på en lignende måte; for
der synes jeg de for en stor del holdt på å forsvinne)
Så kom jeg til slutt inn i det historiske rommet;
der var det mye rart. Jeg moret meg over det symbolske
bildet fra (opprørstiden ca. 1908 i d. 19. årh): Utenfor på havnen
ligger tyrkiske krigsskip og et gjerde av kanoner
55
peker mot festiningsvollen.Der står en tyrkisk
"marianne" kledd i hvitt gevant og med langt gyllent
hår; om pannen har hun en gullring med halvmånen.
En hammer ligger på festningsvollen og knuste lenker;
hun har formodentlg knust dem. I hånden holder
hun en rød fane, vaiende, med halvmånen; den
andre enden av fanen er knyttet som et skjerf om
livet på en knelende gresk "marianne" - i forbønn øyen-
synlig. Under bildet et kart av Kreta med den tyrkiske
fanen med halvmånen vaiende over hovedstaden
Canea, derfra arabisk rabbel bortover hele øya.
I dette rommet var det "firmaner" nydelig utført, som
gjaldt kretiske kirker og klostre; ett sted så jeg en
lang uttalelse fra patriarken i Konstantinopel. Der
var aviser med gresk og tyrkisk tekst ved siden av
hverandre. Jeg så flagg fra opprørstiden: ett var
særlig rørende. I det hvite korset på det blå greske
flagget var det applikert i brunrødt ordene: "enosis
(tilslutn. til Hellas) i tanatos". Det var fra Sitia. Og et
kobberstikk fremstilte en berømt hendelse fra opprørs-
56
tiden (Victor Hugo har brukt den som motiv et steds).
I et kloster har mange mennesker søkt tilflukt.
Abbeden står med en brennende fakkel i hånden
nær noen krutt-tønner. Om et øyeblikk har han
sprengt seg og dem alle i luften - en heroisk
episode. Jeg så våpnene til storanførerne i
montrer - og bilder av dem over. Det var noe å
bære, alle de våpnene de hadde på én gang i beltet
sitt! En montre med fajansetallerkener med
bilde av prins Georg og Venizelos f.eks. interesserte
meg minst. I tredje etasje så jeg tepper og
broderier, noen helt praktfulle (kfr. katalogen).
Fornøyelige var folkedraktene fra d. 19. årh., de
to kvinnene med fine silkejakker, forklær og harems
bukser - og mennene "with bagged trousers with
a hanging seat". Slike "hanging seats" (som tomme
bleier) har vi sett mange av her i byen i dag.
Det greske bondehuset minnet på en måte om det
interiøret E. i sin tid fotograferte i Spata; men
her var det ikke hvitsøm, men masse farger brodert
57
i håndklær og sengetepper (kfr. katalogen). Det som
gjorde mest inntrykk på meg var taket: tynne, jevne
spilrer var lagt overkors med veritable trestammer,
mellomrommene var fylt med flettet siv, slike som
de kjempesivene E. og jeg gikk og vasset mellom på
tilbaketuren fra Haghia Triadha til Faistos. Og så
"jordgulvet" naturligvis. - Jeg kom oprømt tilbake
fra museet, gikk gjennom de smale, ordentlige,
enten asfalterte eller brolagte gatene i den indre
byen; jeg forsøkte å "shoppe"; men sjalene var tunge
og for stripete, og ellers var det bare turistjuks å
få. Vi spiste lunch på klubben, deilig og sivilisert
(men duken var slett ikke immaculat): stekt fisk med
tomater oggode, små, grønne oliven, etterpå osteomelett
til meg og ferskenkompott til E. Men det var menings-
løst dyrt: 55 drachm. - Etter lunch fulgte E. meg
til det historiske museet, og han sa han hadde glede
av det. Ettermiddagen og aftenen var rolige
og fulle av hvile.
Onsdag 8. sept.. Vi skulle reise om aftenen
58
og en oppbruddsdag er det alltid en viss uro
forbundet med. Dessuten blåste det en fantas-
tisk sterk sønnavind; jeg måtte - trass i dags-
lyset - pakke bak lukkede persienner; for de slo
mot vinduet så snart jeg prøvde å skyve dem fra.
E. er alltid urolig foran et oppbrudd; etter min
mening kunne jeg ha pakket sekkene etter lunchen
vår. Men vi hadde en herlig stunde på
det vidunderlige arkeologiske museet, som det
vel ikke finnes maken til i verden. Jeg gikk og
tok avskjed med alle mine yndlinger. Tenke
seg f. eks. "eggeskallkeramikken"! Den er
utroliog fin, og den er så vidt jeg kan forstå
"early minoan", Vi hilste på direktør Platon,
han har et fint, åndfullt, nervøst ansikt;
han imponerer med sin ekthet. - En av
custodene viste oss fresken over saltomortalen
over oksen, for øyeblikket var den stuet bort;
den var temmelig godt bevart, og det er morsomt
å ha sett den. Bilder og prospektkort blir
59
ikke virkelige for en før man har sett origna-
lene. Vi kjøpte kort og fotografier - og
en fargekopi av en detalj: en saltomortale
over oksen. - Vi hadde fotografert oss ved
statuen over den ukjente soldat; fotografiet
ble vellykket, vi sendte et til Otto-Tove og
et til Hanna Berghoff. Vi var hos vår venn
i vinhandelen "Minos": jeg vil huske ham
som et fortryllende bekjentskap.Lunch spiste
vi i "Nea Hellas" like ved siden av ham
(han har rett i at restauranten er "clean"),
og så gikk vi en nokså formålsløs tur
ned til havnen og ut til det gamle venetian-
ske fortet med marcus-løven i sten inn-
satt i muren på to sider. Sjøen var sma-
ragdgrønn, vinden var anstrengende, E.
var stupende trett; jeg var gla over at jeg
fikk overtalt ham til å gå tilbake til hotellet
og legge seg ned, mens jeg fikk en nødven-
dig avspenning ved å sitte i "dagligstuen
60
min" og lese en liten historisk beskrivelse
av Kreta som han hadde kjøpt dagen før.
Det blir helt mørkt ved 5 - 5 1/2 tiden, og det
vatr deilig å kunne ta en bil ned til kaien
kl. 6; der lå "Karaiskakis" festlig opplyst;
vi gikk ombord, og Herakleion forsvant i
mørket for oss lenge før båten gikk. Reisen
er merkelig komfortabel; vinden som vi
hadde gruet oss til, merket vi nesten ikke. (Jeg
hadde da også gardert med ved å ta sjøsyke-
piller nøyaktig etter Sverres oppskrift) - En
liten episode som E. iakttok, må jeg nevne;
radioen sto på mens vi satt i den hyggelige
lounge'n; plutselig ble alle ansikter stive
og alvorlige: det ble meldt om militærflyet
som faldt ned ved Eleusis, med 18 offiserer
omkommet. Jeg vil også forsøke å huske genera-
len som satt ved samme bord som vi: dannet
velpleiet, menneskelig; de greske sivile
mennene med den enorme hårveksten og
61
den svarte lille barten er temmelig ekle.
En ung pike var rar: hun gråt ubehersket
ved avreisen og sørget slik at en av be-
tjeningen tok seg av henne; jeg kunne
nesten tenke meg at hun ville kaste seg i
sjøen. Men det rare ved henne var at hun
hadde 4 tykke, krøllstrie, kullsvarte fletter
nedover ryggen til knes; E. spurte meg om
jeg kunne se for meg flettene fyke hvis hun
danset slik vi hadde sett det i fresker
fra Knossos.
Idag, 9. des. sto jeg opp til kl. 7, så en
stor måne helt nede ved havet på den ene
siden av båten og på den andre mørke enda,
men morgenrøde bak Kykladene som vi
reiste forbi; den ble sterkere og himmelen
lysere; jeg så tydelig "den rosenfingrede
eos", og til slutt steg solkulen lysende
opp av havet. Så det har jeg altså sett.
Innseilingen til Attika var skjønn. Fra
62
Pireus fikk vi en bil, som kjørte over
til Faleron, langs med sjøen et stykke
og så hele Syngross-avenyen. Den er
storslagen, og et vakkert boligstrøk (mest
villaer) er grodd opp langsmed den. Den
munner ut i Amalia-avenyen ved Olym-
pieion, og vi kjørte inn i Athens sommer
igjen. For sommer var det i dag, grønt
og frodig, og damene er vårkledt, ganske
annerledes enn på Kreta. - Her på Mi-
nerva hadde vi fått et dårligere værelse;
men vi slo alarm og får et hyggeligere
et i morgen. Vi var øre og trette (det
gynger fremdeles for meg); vi leste brev
og bunker av Dagbladet etterat vi hadde
vært i legasjonen. Lunch med Rindal,
Hougens "vikar", på "Korfu"; det stedet vil vi
merke oss. Ellers er det blitt lite hvile
i dag; brevskrivning etc. får vente til
i morgen
63
Fredag, 10. des. ble E. sittende hjemme på ho-
tellet og skrive; dessuten overvåket han flyt-
ningen av sakene våre til nr. 5 i 2. etasje,
rett under vårt forrige, hyggelige rom. Han
fortalte etterpå at han hadde fått visitt av fru
Bochert, som viste seg å hete Afrodite! Jeg
gikk på Benakimuseet. Det holder til i Benakis
privatpalé på Sofia-avenyen, uendelig fashio-
nabelt. Faren har skjenket huset og sønnen
samlingene sine av byzantinsk, arabisk, per-
sisk, koptisk etc. kunst, en mengde tepper
og broderier, kostbarheter - og en voldsom rik-
dom på folkedrakter. Hva skal jeg si?
Embarras de richesse. og ujevnt formodentlig;
giveren har vært samler for enhver pris - og øyen-
synlig med enorme pengeressurser. Selvfølg-
elig var folkedraktene morsomme - og overlesset
praktfulle; men slike har de vel i alle land,
hva vet jeg? Stoffer, broderier, kniplinger og
smykker var imponerende; var de ekte, så var
64
de sikkert basert på å arves fra mor til datter
o.s.v. Pussige var de "nasjonaldraktene" som
var blitt sydd til dronningene til å bære ved visse
høve: Sofias var helt kunstige med en tynn hvit
sjifongsilkekjole og utenpå den en pompøs jakke med
stort utsving i ryggen og åpent slepeskjørt, begge
deler i tykk, hvit silke med henholdsvis rosa,
eplegrønne og blå bremmer og à la greque
border. Amalias var silkeskjørt, side og med
tilløp til krinoline - i vakre pastellfarger;
oventil en karakteristisk, sterktfarget silketrøye
med gullbroderier slik som jeg så dem i museet
på Kreta. Ellers så jeg en barbarisk sterkt-
brodert en fra Makedonia - med skjørt i for-
skjellige høyder utenpå hverandre, den minnet
pussig om setesdalsdrakten hjemme, og en -
fra de Joniske øyene - minnet særlig i fason-
gen om hallingdalsdrakten. Det var utstilt
svært mange nattlinneter der - med broderier,
men nokså enkle; det har kanskje vært brude-
65
linneter? Mange ikoner virket fine, men
det er nå en ensformig kunstart, de virker
mest ved sitt gull og sine dystre rødfarger.
En St. Mathias(?) var imponerende. Men en
enkel, forholdsvis liten mosaikk fra Konstantinopel
(i Ravenna-stil) var nydelig. De kirkelige
samlingene av messehagler, bispestaver av onyx,
perlemor og elfenben - eller av gull, kors og biskops-
kroner av gull med edelstener og diamanter, etc.
var fremfor alt kostbare; du verden!
Sikkert verdifull var samlingen av keramikk,
potteskår og krukker og fat, persiske, arabiske, egyptiske,
lilelasiatiske , kinesiske; men de var for spesielle for meg.
Nydelig var et arabisk mosaikkgulv med
brønn på midten og balustrader med søyler og
arabesker på siden; skjønne var også noen arabiske
skrin, innlagt med perlemor. Som ved de fineste av
folkedraktene måtte jeg tenke på Isaac og den skjønne
Rebekka i "Ivanhoe"; i kostbart bohave, mosaikk, sølv-
lamper, slør, knipliger, silkegevanter etc. viste de
66
rikdommen sin og sin forfinelse - i følge Walter Scott. I et
rom var en hel del ting fra frihetskampen; jeg
så et nydelig, kraftig maleri av Karaiskakis f.eks.,
og en del historiemalerier; jeg så våben i masse-
vis (som i det historiske museet i Heraklion). Byrons
skrivepult var der i en montre. Og i oppgangen
morsomme akvareller fra Athen i særs fra tyrker-
tiden. Men her kom svakheten frem - en av dem -
ved en slik privat samling, oppstillet i et privat-
hus: overlesset og dårlig lys. Uoversiktlighet.
3. etasje inneholdt nok perlene: broderier -
jeg kjente igjen de kretiske praktfulle, for-
historiske gullvaser - fra Mykene, andre kost-
barheter, f.eks. et maleri av El Greco, mørkt
og lite og med et klede over. Det var vaktmannen
som viste meg det. - Turen til og fra Benaki-
museet er skjønn: velpleide haver, appelsintrær,
blomster. - Etter lunch på Corfou skrev jeg brev
til Anken, og i går aftes så vi "Odyseen" som
fargefilm: praktfull setting, med ekte Egeerhav
67
og kalkstensklipper, med svære "forhistoriske"
haller og den rette blanding av prakt og barbari -
og grisethet. Ellers kan filmen absolutt sammen-
lignes med den typiske, nokså skrekkelige Cecil de
Milles histpriske utstyrsfilmer.
Lørdag, 11. des, I dag er jeg i ulag, het og klam
etter en urolig natt med lukket vindu; det er noe
i atmosfæren i dag jeg ikke kan like. Mest er det det
at de fyrer på hotellet (det er jo desember); og så er
det faktisk sommervær ute. Men fuktig i luften,
forferdelig disig, E. satt og skrev (han strever
i det hele tatt mye om dagen); jeg gikk på
Lykabettos. Turen er oppmuntrende; det er furu-
lunder overalt omkring fjellet, og veien, de vel-
holdte asfalterte hestetrappene som sikksakker seg
oppover, er kantet med kaktus; de tykke lær-
aktige bladene (grågrønne) står nydelig mot furuene
og de lyse fjellet.Det var fornøyelig å se hvor-
dan folk har risset inn ord og bokstaver i disse
bladene; jeg vet ikke om de har godt av det, men
68
de egner seg godt til det. Helt oppe får man
et veldig inntrykk av byen; den har ett seg
helt rundt Turkovuni, går i lange fingrer
opp i kantene av Hymettos, går i ett med
Faleron-Pireus nesten, og det så ut som om den
fylte dalen mot Eleusis og Parnes. Og den
har lunger, parker og furulunder. Jeg kunne
godt ha tatt en annen vei ned, henad Turko-
vuni; men jeg foretrakk samme sikksakkveien,
og hele tiden så jeg rett nedover Jan Smuts-
gaten til våre vinduer på Minerva, pussig
nok. I dag har jeg beundret anleggene på
plassene: friskt, grønt, jevnklippet gress, vel-
stelte nyplantninger i bedene. Og overalt
folk som ser ut til å ha det godt. Appelsiner
på trærne. Og det var så varmt i formiddag
at jeg gikk opp til L. i kortermet nylon-
bluse med jakken på armen; jeg smeltet.
Søndag 12. des. E. ble sittende hjemme og skrive;
jeg gikk i litt gråvær opp Sofia-avenyen, så
69
(og hørte) et musikk-korps komme opp Herodes Atticus-
gaten - etterpå kom en tropp evzoner og en tropp al-
minnelig uniformerte. Pent og presist, særlig deres
måte å snu i rett vinkel da de så gikk ned
Sofia-avenyen. Jeg skulle på det Bysantinske
museet. Det holder også til i et privathus, sier guiden.
men et italiensk, med atrium og fløyer. Det
var en morsom formiddag, I 1. etasje er det bl.a.
tre bysantinske kirkerom: 1) en basilika fra 6. årh.
med søyler, prekestol (kopi), rundt bord til votivgavene, med
hellenistiske kant-relieffer, og en alteravdeling
med skranker og innerst en stol - alt i gyllent
marmor. "Slabs" og relieffer og statuer på sidene;
jeg merket meg særlig et par "gode hyrder", d. ene
fra Akropolis; jeg måtte straks tenke på "kalvebæreren".
Det andre kirkeinteriøret var høybysantinsk, fra
10. årh., en kuppelkirke; her var relieffene helt
flate - og helt dekorative; et flott relieff av ørner
på gulvet. Fremdeles en slags alterring. Også dette
interiøret var helt i gyllent marmor. Nydelig!
70
Ellers hadde jeg sett portaler og figurer; det
var en tydelig utvikling å følge fra det helle-
nistiske, strømmende til stadig sterkere stili-
sering, og dobbeltørnene så jeg i underlig kantete
linjer. L'Orange har gitt meg nøkkelen; de brukte
boret og mindre og mindre meiselen. Det hadde
vært pussig å se - i forhallen alt - det korintiske
kapitelet gjennomboret til det rene kniplings-
verk. I en sal var det dekorasjoner - og noen
statuetter fra frankertiden; mye mindre raf-
finert enn det andre, her kom også den romanske
stil litt inn. - Det 3. kirkeinteriøret var post-
bysantinsk, faktisk ren barokk, i dystert
malt tre - med det typiske avlukket med ikoner
på - en freske i midten belyst av en lampe,
var klar og vakker. "Bondefresker" på veggene,
ikoner. Men svært mørkt; formodentlig skulle
det være slik. - I 2. etasje var det ikoner; de
virker stereotype, mend de var sikkert gode. Jeg
merket meg dem som var litt klarere og lysere, f.eks
71
en St. Georg med renessansepreg i fargene, noen
biskoper (?), og fremfor alt et "portabelt" mosaikk-
bilde fra Konstantinopel (14. årh.); det var Maria og
barnet i gullmosaikk; men betene var satt helt levende
sammen (Ravenna) og gullstripen fulgte foldene i
gevandtet til Maria og laget liv og dybde. Det
var aldeles nydelig, selv om fargesammensetningen
var diskret og ikke strålende. Her oppe var det også
bøker, bokbind, bispestaver og andre kostbarheter,
og praktfulle stolaer og bispekåper. En liten
samling keramikk var morsom; jeg så igjen de
skjønne pastellfargene fra Kreta - og i sannhet
eggeskallkeramikk! - I fløyen var det ikoner og
ikoner; det er en underlig ting at de fortsatte med
den ene typen ned til befrielseskrigen, mens hele
utviklingen i verden gikk dem forbi. Ja, vi har
jo mørke århundrer i Norge også. - På museet
traff jeg Rindal av og til; jeg liker best å gå alene.
Men han er hyggelig; vi gikk sammen hjemover.
om aftenen gikk E. og jeg på revyteater igjen
72
Denne gangen helt nede i 28. Oktober-gaten.
Revyen het: "La oss reise til Kypros", og da alle
grekere her vil ha denne øya, interesserte emnet
E. Billig, men iøyenfallende utstyrsrevy, del-
vis virkelige gode kunstnere og en velskapt bal-
lett. Alvorlig appell innimellom. Publikum
var morsomt: en merkelig blanding av forholdsvis
enkle mennesker og "intellektuelle". Formodent-
lig på grunn av emnet. Uet høljregnet det
denne aftenen. Vi kom først hjem kl. 2 1/2,
og det er nokså ødeleggende for dagen etter.
Mandag 13. des. gikk jeg på Akropolis i for-
rykende vind; det var deilig deroppe. Jeg
kom hjem via Plakaen til brev fra Liv og
Jon-Hjalmar. Og jeg brukte kvelden til et langt
julebrev til Liv og et ikke fullt så langt (men solid
nok) til J.-Hj.
Tirsdag 14. des. måtte E. og jeg gå på fremmedkontoret
for å få oppholdstillatelse videre fremover; den
første måneden behøver man ingen slike løyve.Stadion-
73
gaten ned til Omonia er utrolig lang; kontoret
ligger i en bred gate som går ut fra Omonia, para-
lelt med 28. okt. gaten (Patissiagaten). Den heter
nå 3. septembergaten (det må være datoer fra den
siste krigen som gatene har fått navn etter). Vi
fant huset på det at det vaiet greske flagg der; det
Det er så mye som ikke
var kongens fødselsdag, men vi hadde ikke sett noen
flagg ellers, uten på Parlamentet naturligvis. Det
ble sommel; vi måtte kjøpe "frimerker", vi måtte
fotografere oss (de var uretusjerte og fæle, men det
skal kanskje passfotografier være), Da vi endelig
var ferdige på kontoret, gikk vi opp til 28. oktober-
gaten og på Nasjonalmuseet. Det er så mye som
ikke er stilt opp igjen ennå (dessverre; jeg skulle
veldig gjerne sett Mykenetidens samlinger f.eks.,
det er et stort savn); men som forrige gang ble
jeg begeistret over enkeltheten, rommeligheten
og planen i oppstillingen; en blir ikke museums-
trett i en slik samling. Vi hadde sett fresker
på Kreta, og E. hadde pekt på den rene, klare
74
og naturlige fargeglede de unge piker (de uraffi-
nerte) i nåtidens Athen ofte viser: en rød jakke
over en blå genser f. eks; i museet så vi i en
montre noen ofringsbilder fra Korinth, tror jeg,
fra 7. årh. f. Chr.; en bærer en sau, en annen (en
kvinne) heller vin, én bærer en palmegren; bildet
er malt på tre, og fargene er klart røde, blå, grønne.
Nydelig. Jeg kan ikke skrive mer om museet, men
jeg må dit igjen før jeg reiser. Ved porten til
museet "opplevde" vi en karakteristisk liten episode:
en liten lurvet tass av en tysk journalist sto og fektet
med passet sitt, og oppsynsmannen spurte E. om han
kunne tale tysk. Saken var, forklarte tyskeren, han
ville slippe å betale de 3 drachmene fordi han var
journalist; han skrev jo om Grekenland og gjorde
reklame for landet. "Det får de jo betaling for", sa E.
unådig, "og dessuten er det Grekenland som gjør reklame
for Dem". Og til vaktmannen sa han: "Bare la ham
betale". Episoden minner litt om min opplevelse
som tolk for en tysk dame i Hillestads renseri her
75
i høst; tyskerne er seg selv like. Her var situasjonen
enda mer grell: en tysker ber en greker (okkupert under
krigen) om en gunst og vil ha en språkkyndig nord-
mann (!) til å hjelpe seg med det. - Denne episoden
stemte oss muntre, og vi syntes livet ble riktig
pikant da vi kom opp i studentopptøyene
rett bak Akademiet. Alt dette har E. skrevet så
fornøyelig og utførlig om i et reisebrev til Dgbl. at
jeg kan la det falle; men det var spennende å
se politimenn løpe etter studenter, å se en
hel tropp politifolk stå tvers over gaten med
køllene parat, å se appelsiner og brukne trestoler
ligge som søl i Univ.gaten, å se og høre røde-
korsbilene - og brannbilene som vi så det
brede våte beltet etter på Univ.gt. som et
i høy grad lokalt skybrudd. Vi visste ikke da
grunnen til det hele, og frøken Espeland, som
vi spiste middag med (hun var vår gjest) på Corfu
om aftenen mente mange grekere var kjølige
overfor spørsmålet om Kypros; men det tror jeg ikke
76
etter dette, - Om ettermiddagen laget jeg en
kjempeliste over julekort - som jeg skrev den dagen,
neste dagen og de siste i Mykene; jeg angrer ikke
på noen av dem; men det er et slit, - Vi
hadde altså invitert frøken Espeland til middag;
det regnet slik at vannet styrtfosset nedover
rennestenene i Jan Smutsgaten. Frøken E.
er en førsteklasses sekretærtype (som Cecilie Ege-
berg), kultivert, taktfull, effektiv; dessverre fikk
vi ikke snakket ordentlig med henne, for en norsk
dame (tyskfødt), fru Billung, rekonvalesent i Athen
etter et armbrudd, kom busende på oss, og vi in-
viterte henne naturligvis med på middagen. Hun
var høyrøstet og uten enhver gratie, men nokså for-
nuftig på mange måter. Jeg må nevne menyen:
til alle fire en skjønn fiskerett med mayonnaise,
kylling med grønnsaker, to flakonger vin, gallisk
kaffe til 3 av oss (vi orket ikke dessert); sum 30 kr.
Onsdag 15. des.: Vi var nede på stasjonen og ordnet
med togbilletter til Mykene; så gjaldt det å finne
77
Koumoundourouplassen; den var i følge
guiden utgangsplassen for bussen til Dafni;
og nå ville jeg dit. Den lå ikke tett ved
Omonoia, slik som det ble sagt i bokhandelen
ved Syntagmaplassen, der jeg kjøpte Kazan-
tzakis' bok om Zorbas et par dager i forveien;
vi gikk langt nedover Pireusgt. før vi kom
til plassen som nå heter Eleutherias og er
en svært vakker liten park med lekeavdeling
for barn. Jeg satte meg i bussen til Dafni som
sto der; E. tok en trikk den snareste veien hjem,
gjennom Euripidesgaten. - På turen til Dafni
så jeg Attika som aldri før denne gangen;
grønn, renlinjet med de plastiske fjellene
rundt. Ved Dafni var det storskjønt: en
liten høyde bevokset med aleppofuruer;
på d. andre siden av "dalen" var det vakre,
velstelte villaer i haver, et solbeskinnet
moderne sykehus. Dafni er en nydelig liten
kirke fra 11. årh., tror jeg; formen er harmo-
78
nisk, stensorten er lys; mosaikkbildene, på
gullgrunn, var klare og fine og lyse i farvene,
blått, rosa og noe lyst grønt dominerte. De sitter
så høyt oppe på veggene at det er vanskelig å se
dem helt godt; men bebudelsen f.eks. hadde karak-
ter, de kortene jeg kjøpte viser i det hele tatt at
bildene utrrykte noe; Pantocrator oppe i kuppelen
var i sannhet den mektige herre. Det var
morsomt å se. Freskene nederst på veggen enkelte steder
virket litt glorete der hvor de var oppfrisket. Selve
klostergården med "romanske" buer rundt var
stilren og vakker. Og jeg endte besøket med en kopp
kaffe i den elegante paviljongen nær ved som
hadde mange pene ting å selge; jeg kjøpte en
liten kobberkanne fra Nord-Grekenland. For-
middagen i Dafni var en idyll og en hvile.
Ettermiddagen og kvelden var slitsom. E.
satt og skrev og hadde ikke tid til å spise lunch;
jeg skrev brev og kort og var på posthuset.
En stor glede var nydelig fotografi av Anken
79
og Espen, julehilsen. - Denne dagen hadde avisene
en masse stoff om episoden med studentene
dagen i forveien; E. sendte mange avis-
bilder hjem til Dgbl. sammen med en interessant
(men kanskje litt farlig) artikkel om spørsmålet
Kypros.
Torsdag 16. des. sto vi svært tidlig opp; da vi
bilte ned de nokså nattmørke gatene til stasjonen
ved 7 tiden om morgenen, måtte jeg si meg selv
at det var like mørkt kl. 8-8 1/2 om høsten og
vinteren i Bergen. Men der fortsatte det å
være dystert; her opplevde vi en strålende
soloppgang da toget startet til Peloponnes.
Jeg var grenseløst søvnig og egentlig lite opp-
lagt til å se på landskapet; men jeg ble slått
av klarheten og skjønnheten i heilandskapet
over til Eleusis. Og så den lyse stenarten
i fjellene! Megara virket malerisk; men
jeg kan tenke meg den er nokså griset å opp-
holde seg i. Den Saroniske bukten, Istmen,
80
Akrokorinth, dalen oppover til Nemea, alt
virket som en høstdag i skinnende sol hjemme;
enkelte trær og vinmarker hadde høstfarver.
Og nå kom vi til det vakreste av alle greske
landskaper, tror jeg; Argolissletten ved Mykene.
Vi tok rutebil over sletten, og ved "Menelaos'
skjønne Helenas hotell" kom Agamemnon haltende
mot oss; jeg kjente ham straks igjen på at han
skjeler litt og drar litt på foten; men fremfor
alt virker han god og snill. Hotellet er fan-
tastisk enkelt; vi sitter på "jær"stoler i "salongen"
som har et par bord, slike stoler og noen have-
fluktstoler; gardin for vinduene for resten og
en ovn. En meget sterk parafinlampe henger
i taket, så vi er ikke i mørkets vold som på
Faistos. . Og et par ryetepper
på stengulvet. Og alt er rent. Oppe hos oss
er det så enkelt som mulig, men gjennom
tiltalende. Vi har en ren porselensvask med
rennende koldt vann, og vi har vannklosett oppe
81
i 2. etasje. Matstellet er bra, ikke variert,
men det er godt alt det vi får. Det eneste "men"
er at alle disse menneskene, Agamemnon, Orestes,
som er blitt før og litt pompøs, Kosta, konene
deres, døtrene deres (nydelige for resten) gjerne
vil snakke. Men de vet hvordan arkeologene
vil bli stelt for; hele atmosfæren her er fylt
av arkeologer, og bøker av Wace, Peerson etc.
ligger utover, særdeles velbrukte. - Turen opp
til utgravningene er skjønn; nå har de
plantet busker av den røde dafne (laur-
bær) på begge sider av den asfalterte kjøre-
veien som går helt opp til bakken rett nedenfor
Løveporten. Fredag 17. des. Det blåser
en del, men er lyst og varmt når solen skin-
ner; i dag er det virkelig som å være på fjellet
sent i august; ja, for det står en viss kulde
av fjellene her. De er uendelig plastiske;
saueflokker blir drevet oppover skråningene
av Zara, og her nede ved Charvati beiter
82
store flokker av kalkuner; det er ustyrtelig
mange av dem; jeg så en kone drive dem hjem
i ettermiddag. Oppe i heien pløyer de de små
jordstykkene med muldyr. Utsikten fra høyden
er vidunderlig; Argolissletten ligger grønn
(kornakrer og vassarv); vi ser mange olivenlunder.
Sjøen utenfor Palamidi er blå, fint blå, og
den arkadiske muren er skulpterte fjell.
På Selve borgen er det ganske mange arbeidere som
holder på med murene, stamper jord etc.; jeg
blir litt fortvilet over at det er så vanskelig å
se hva alt skal være. Klart og tydelig er
området med sjaktgravene, og de store tholos-
gravene imponrerer grenseløst. Men ellers
skal det så utrolig masse kunnskaper til.
Muren omkring Løveporten virker også nydelig
stelt med nå. Helt utfylt omkring trekanten.
Det var bare til å glede seg over. E. fotograferte
spesielt hus-utgravningene som Wace har drevet
på med i de siste årene. På veien ned igjen
83
gikk vi innom det nye turisthuset som er
bygget på en høyde noe ovenfor Charvati.
Det er bygget av grå sten som en |_| rundt
et "atrium", lavt og flatt, formodentlig for mest
mulig å gå i ett med landskapet, og jeg må
si det var nydelig. En stor stue med et
kjempevindu (nesten hele d. ene langveggen) ut
mot en overbygget terrasse og Argolissletten;
ved bordene (dekket av duker i vakre pastellfarver)
kunne man sitte på makelige stoler av
gul lærfletting og se på hele landskapet ut
til Nauplion. I krokene var det makelige gule
lærsofaer og stoler. Det var smakfullt alt sam-
men - og sikkert kolossalt dyrt - arrangert
for luksusturister. Vi gikk glade ned igjen
til lunch på den asfalterte plassen under
peppertrærne (som blomstrer!), til omelett og rezina.
Og i ettermiddag og i aften skriver vi: E. sin
artikkel nr. 2 om Kreta, jeg fører dagboken
à jour.
84
Lørdag 18. des. Vi var nok våkne, men trodde
klokken var mindre enn den var; bussen til Argos
skulle gå kl. 7 1/2, og omtrent da kom vi omsider
ned i den store (uoppvarmede) restauranten, rede
til å sette oss inn i bussen med en gang. Men
kvinnene skrek om kaffe til oss; og den var her-
lig. Så god morgenkaffe som her har jeg ikke fått
siden jeg var hjemme. Stemningen i restauranten
med kvinner av alle aldre omkring var en
Rembrandtsk clair obscure i morgendemringen.
Luften var full av fuktighet, himmelen full av
tunge skyer. Det blåste en kraftig, kald vind.
Jeg håpet naturligvis at fuktigheten ville blåse vekk
da vi først tok buss til Argos og så en annen til
Nauplion. Orestes var med oss, og jeg så nokså
skeptisk på dagens foretagende, turen til Epidauros.
E. hadde ikke det minste å gjøre der, det var bare
jeg som gjerne ville se det. - I Nauplion fikk vi
først litt mat; det gjorde godt. Så gikk vi på museet;
det er èn lærerik liten samling av pottery fra Mykene,
85
Tiryns og Asine; vi kunne i farten - virkelig
få et glimt fra utviklingen neolithisk-mykeniske
spiralmotiver, kretisk påvirkning (mykenekulturen
har vel ingen original artistisk åre), protogeometrisk
og geometrisk. Noen brokker av fresker fra Tiryns og
Mykene (de siste ny-utgravd?) hadde fine, klare, men
ikke sterke blå og røde farver. En meget pussig ting
var et kjølekar til vin av keramikk: en krukke til
vinen var laget i ett med et fat utenom den; i det la
de sne eller andre kjølige ting for å kjøle vinen.
Et visstnok hel enestående husgeråd. En eneste
stor pithos med båndmønster fra Mykene var blitt
brukt som sarkofag. - Jeg kan ikke si hvor bedrøvet
jeg er over at jeg ikke får se mykenetidens samlinger
i Nasjonalmuseet i Athen. - Jeg hadde vært svært spent
på hva bilen til òg fra Epidauros ville koste; 130 drm.
hørtes ikke verst. Og så suste vi avsted fra den
ganske renslige byen med lyse fasader (lyse trass
i regnværet som hadde begynt, vi er i et lyst land);
Palamidi virket imposant. Vi kjørte svakt
86
oppover gjennom et fruktbart landskap med
store grønne kornmarker (men ikke plantasjer
av blytunge appelsintrær som vi hadde sett så
mange av på Argolissletten. Regnet kom for alvor,
dessverre, så vi fikk ikke ordentlig inntrykk av
fjellene omkring oss; men vi reiste over et pass
som lignet mye en norsk fjellvidde, den visne
lyngen kunne gå for å være renlav, og overalt
mellom den vokste friske purnari. Til slutt
kom vi ned på en slette mellom åser; alt
sammen var (blitt) bløte furulunder som jeg
har sett dem i Olympia. Teatret - for dette var
Epidauros - er hult ut i østskråningen.
Stadion var hult ut aldeles nydelig i
selve sletten. Det var et deilig, fredfylt sted;
i godt vær skulle jeg gjerne blitt der noen
dager - noe som visst ville være van-
skelig, for jeg så ikke noe annet hus enn fylaksens -
men en stilig paviljong, identisk med den i
Mykene var det der, så turistene kan ha det
87
prikkfritt der. Regnet høljet ned så vi ble
invitert inn i fylaksens lille hus, i et kjøkken
fullt av mennesker: en gammel kone lå i sengen;
men det var bare fordi det var koldt, sa de. En
"gryte" av jern på føtter var fyrfat; det var
fylt med aske (trekull) fra komfyren, og varmet
deilig. En ung kone kokte uavlatelig små kopper
kaffe til oss alle. Det var en intim og varm
stemning. - Til slutt gikk vi inn i museet;
vi håpet at regnet skulle gi seg. Museet var
i virkeligheten morsomt, med steler fylt med
innskrifter som var takk for legebehandling,
med store fragmenter av dekorasjon av gavler og tak,
med søyler - nesten hele vegger av de forskjellige
helligdommene, så vi fikk se rikelig av eksempler
på dorisk, jonisk og korintisk tempelstil - selvom
ikke alle virket like utsøkt. Skulpturen virket
romersk. - Det regnet like mye, men vi måtte
fortsette. Vi gikk til teatret - og det var skjønt
og velbevart; fylaksen fikk meg også til å prøve
88
akustikken. Bildene av det, som i alminnelighet
blir tatt ovenfra, gir inntrykk av at terrenget er
brattere enn det virkelig er; det var rett og slett
harmonisk - jeg kunne sammenligne det med
teatret i Sikyon, som i følge guiden har hatt
en lignende oppgave. Utgravningene ellers gikk
gikk vi over med en harelabb; kulden (på grunn av
regnet) begynte å trenge helt inn, så det eneste
vi kunne gjøre var å sette oss inn i bilen igjen.
Stor synd. Og etterhvert stanset regnet igjen.
Men jeg var blitt bunnfrossen og var bare gla
over at det gikk så greitt tilbake igjen. Vi
kom til Mykene til varm stue, og det var
skjønt å få mat. Men fremdeles var jeg frossen,
og derfor la jeg meg ikke til å hvile i vårt
unektelig kjølige soveværelse; jeg tok på meg
en varm genser og gikk alene opp på borgen
her. Jeg gikk over hele området og frydet
meg fordi jeg forsto det bedre; jeg nød den
vidunderlige beliggenheten og utsikten og
89
kom varm og gla tilbake; jeg hadde
hatt en deilig ettermiddag. For noen
imponerende byggmestre de mykeniske var!
I kveld er det gjester hos vertskapet her, og nå
har de drukket vin, og de synger greske sanger,
unge og gamle. Dette er noe til storfamilie!
Søndag, 19.des. Vi våknet til et trøstesløst
strømmende, kaldt regnvær. Men vi ville til
Lernai; vi hadde bare denne ene dagen. For
dagen før hadde E. bedt Agamemnon telegrafere
til Minerva at vi kom tilbake allerede mandag
20. des.; været var for håpløst for Vest-Peloponnes.
Dessuten hadde E. ingen annen grunn til å reise
dit enn hensynet til "opinionen på naboøyene"; han har vært
der før og kjenner landskapet svært godt; han har
hørt Blegen og Marinatos. Jeg var egentlig
bedrøvet over avgjørelsen; jeg skulle gjerne ha
fortsatt reisen. Men jeg ble jo litt spakere inn-
vendig ettersom kulden åt seg innover - Orestes,
E. og jeg tok rutebil til Argos og drosje derfra
90
til "tus milus". Utgravningene ved Lernai
ble foretatt i sommer, de ligger rett opp for jern-
banelinjen, flankert av runde postamenter for
kanoner(?) fra krigen, en tysk og en engelsk-
amerikansk. For å komme dit vasset vi nedover
en sølet plogmark; regnet strømmet ned, og jeg
må si Orestes var rørende i sin omsorg for E.: han
støttet ham, han holdt paraplyen sin over ham
og apparatet o.s.v. Det er forunderlig at alle de
tre bildene E. tok derfra er blitt vellykket. Det
var umulig å lese noe ut av de sølete grøftene
og røysene; (men på cocktail-party på den engelske
skolen i går hørte E. at man mente det hele var én
stor bygning. Og den har kanskje vært staselig
der den lå på den uendelig lave skråningen
ved sjøen vis à vis Nauplion.) Det er morsomt
å ha sett det. Vel tilbake i Argos drakk vi tre
kaffe og konjakk på en taverne; Orestes laget
kaffedoktor av det, og jeg fulgte hans eksempel;
det ga en deilig og høyst påkrevd varme. I bussen
91
tilbake til Mykene traff vi også Agamemnon og
Kosta, og vi fikk hjemmefølelse for hotellet vårt.
Orestes hadde kjøpt en avis, og E. leste om opptøyene
på Kypros; hans reaksjon var sorg og forargelse
på Grekenlands vegne. Om ettermiddagen ville
jeg ha fri; hadde været tillatt det, ville jeg
selvfølgelig gått opp på borgen; men det var
umulig. Jeg satt i en havestol i "salongen" og
leste Kazantzaki's "Zorbas", som jeg snart ble
svært fengslet av. E. kom ned og satt og
skrev; forskjellige medlemmer av familien kom
også og satt og varmet seg omkring den eneste
varmekilden i huset, ovnen der; de brenner snart
noen vedstykker, snart (og mest) hauger av
purnari; det er innlysende at temperaturen ikke
kan bli jevn under slike omstendigheter. Alle
var rørende, der de tidde bom stille for ikke
å forstyrre oss.
Mandag 20.des. skulle vi reise til Athen. Jeg
var bedrøvet ved tanken på Pylos da vi våknet
92
til sol - men skarpt vær. Hele den arkadiske mur
var hvit, og det var slør av sne på Elias og Zara.
E. fotograferte forskjellige medlemmer av familien;
Orestes lesset sekkene og mappene våre på eselet sitt,
og vi tok en kjærlig avskjed med dem; det siste
jeg husker var de deilige brune øynene til fru
Agamemnon da hun kom løpende med en hel
del frukt til reisen. Vi hadde altfor god tid -
det vil E. alltid ha, og en prolongert avskjed er
alltid kjedsommelig, det er jeg enig med ham i;
men tenk om jeg kunne ha kommet opp på borgen
en gang til! - Jeg hadde frosset så pass mye i
Mykene at det var deilig å sitte i en bekvem
lenestol ved vinduet i en 1. klasses kupé og
se på det vinterlige landskapet oppe i fjellene
da vi passerte passet ved Nemea. Ved Korinth
kjentes det sommerlig igjen, og solen skinte
riktig sterkt da vi kom til Athen og satte
oss til å lese kumulert julepost i det nye væ-
relset vårt på "Minerva". Men trette var vi
93
riktignok.
Tirsdag 21. des. var skarp-mild; jeg trakk i
vårdrakten igjen. Vi spaserte litt i Slotts-
parken og postet rekommanderte brev til Dagbladet -
og jeg skrev brev til Anken. Om aftenen var vi
invitert "en famille" til Hougens. De bor deilig
- i store, nokså tomme rom; vi spiste sjampig-
nonsuppe, høne, gjetost, starts o.s.v. og drakk
rødvin, dram, sherry, konjakk (europeisk) og
whisky, vi hadde det veldig hyggelig. Men
jeg fikk ordentlige tømmermenn dagen etter,
ikke minst fordi vi ble liggende og lese "Dagblad"
til langt på natt da vi kom hjem. Jeg er kommet
over sorgen over Pylos; været har vært for menings-
løst ujevnt, og det her med Athens tørre klima.
Det er rart å gå omkring i gatene nå; folk kjøper
og løper, utenfor blomstersjappene ved slottet
vrimler det av edelgran-juletrær, for det meste
med påspikrede grener, julestjerner fra Kreta
ser vi i alle blomsterbutikker (Hougens hadde
94
også dekorert stuen sin med den), og Hermes-gaten
flommer av kristtorn med masse røde bær -
og den skjønne greske berberiss. Men roser,
gladioler, narsisser, anemoner, violer og nelliker er det
masser av; de er ikke billige som om våren;
men E. tok med seg mange lyserøde nelliker til
fru Hougen, og i dag (lillejulaften) sendte vi
tolv skjønne hvite roser til fru Lambros.
Onsdag 22.des. Avisene er interessante og
spennende; jeg glemte å nevne et symptom
på engelskhat her som vi holdt på å føle på
kroppen: om ettermiddagen 20.des. gikk E. i
en bank for å heve penger; han hadde reiseluen
på, snadde i munnen og snakket engelsk. Og de
ville ikke betjene ham, men sa han fikk gå til
Hovedbanken som var åpen først neste formiddag.
Da han sa han ikke var engelsk, blåste de bare
og pekte på navnet hans i passet. Han stakk
luen i den ene lommen, snadden i den andre
og gikk inn i neste bank og snakket gresk; han
95
ble betjent øyeblikkelig. Den 22. des. fikk jeg
presanger av ham: først en skjønn, rød, brodert
pose som jeg var med på å kjøpe, så en for-
seggjort selskapsveske med korsstingsbroderi.
Vi leste i den engelske og den franske avisen
at mrs. Hill er død og skal begraves her
lillejulaften. - Om aftenen var vi i cocktail-
party på den engelske skolen; vi traff ameri-
kaneren fra Agoraen (mr. Elliot og den
kvinnelige studenten, vi traff Gordon Child,
Levy (utgraveren fra Faistos), lederen av
den svenske skolen her, Åkerstrøm med
frue og datter, i det hele tatt en hel mengde
mennesker. Jeg må si mr. Hood og hans
mor har vært aktivt elskverdige mot oss.
E. traff også direktøren for Nasjonalmuseet, som
lovet at vi skulle få se samlingene. Tenk om
jeg fikk se de mykenske også! - Stilig og
pent, men et cocktail-party er en gyselig
form for selskapelighet. Selvfølgelig forstår
96
jeg vitsen: man gaper over en mengde menne-
sker på én gang, - og den potensielle sjanse
man har til å treffe mennesker man kan få
talt noen viktige minutter med - Otto var
gla i cocktail-parties av den grunn da han
var rektor - men ellers synes jeg genren må
ha en ødeleggende virkning på beau-mondens
ånds- og sjelsliv.
Torsdag 23.des. I dag regnet det nokså jevnt
fra morgenen av; å nei, Peloponnes ville nok
ha vært vanskelig. Jeg gikk ut for å shoppe,
innvendig bedrøvet; det er det verste jeg vet.
Jeg gikk og snuste i Hermesgaten, og til-
slutt fant jeg en av de broderende konene og
kjøpte en reduk med seks små servietter til
Emil og meg; jeg kjøpte også en bok til E.
som jeg håpet han ville like. Lunch spiste
vi i dag på Adams bar, der vi hilste på
amerikaneren fra Herakleion; vi var blitt
kjed av å vente på oppvartere på Corfu (de
97
har godt av at vi uteblir litt; det er ikke maten
vi må vente på der, men kaffe-en og sluttopp-
gjøret, fordi de har det så ustyrtelig travelt);
jeg ville dessuten gjerne ha det litt rolig.
På Adams bar spiste vi kokt kalkunvinge
som suppe, så omelett aux confiturs, det var
en storartet lunch. I ettermiddag var vi i
fru Hills begravelse i St. Pauls kirken ved
Amalieavenyen; det var rart å se de kjempe-
messige kransene i hvitt og fiolett, kisten
dekket av et fiolett silketeppe og forsamlingen
mye av de samme vi så i går. Seremonien ble
forettet av en engelsk prest som vi hilste på
i cocktail-party-et i går; han kunne vært
archdeacon Grantley selv. Det er det mest
nøkterne jeg har vært til stede ved noen gang.
Vi bilte med til kirkegården, og det var
vakkert vær da, så selve prosesjonen opp
til den evangeliske delen av den forbi
alle marmorgravene pyntet med blomster
98
i blå keramikk-krukker - var stemningsfull,
blasfemisk som det kan lyde. Jeg ble nesten
forferdet da jeg oppdaget a?
fru Hills grav
er (men en enkelt imellom) ved siden av Alfhilds.
Vi hilste på mr. Hill og fru Blegen (hun er
søt, litt svær og klumpet som hun er); det blir
selvfølgelig ikke noe av middagen 1. juledag.
Jeg synes det er rart å tenke på at jeg reiste til
Mykene, begeistret over at jeg endelig hadde
funnet en ordentlig og oversiktlig plan over
Akropolis i fru Hills bok; egentlig hadde
jeg tenkt å gå på Akropolis i går, og selv etter-
at jeg hadde lest notisen i avisene, tok jeg
omslaget av boken hennes forat jeg kunne ta
den med meg dersom det ble høve til det.
Det ble det ikke, men nå skal jeg dit snart;
jeg syntes rent det var meningsløst i formiddag
Å rusle rundt i shop-gatene, istedenfor å
gå dit opp. - Til Mykene har vi sendt
konfekt og fotografier, til oss selv har vi
99
kjøpt en bråte mandariner. I kveld er vi
hjemme i ro og fred.
Fredag 24.des., julaften. Væretvar så blendende
som vi sjelden har sett det denne gangen; luften
var mild, og solen skinte. E. satt og skrev; jeg
gikk ut i byen for å se på juletrafikken. Det
var i all fall klart at greske husmødre ikke
sliter seg ut akkurat til jul; på Syntagmaplassen,
der jeg solte meg med kaffe og aviser på fortau-
et, flanerte unge og gamle, menn og kvinner;
tegnene på at noe foresto var tre: 1) De svære,
skinnende, mangefargete buntene med ballonger
som selgere gikk med over alt, 2) gatemusikan-
tene og 3) tiggerne, mest ynkelige koner som
satt sammenkrøpet på fortauene inne ved husene,
svært ofte med et lite barn (mon tro om de ikke
i mange tilfelle hadde lånt det?) Jeg var hårdhjertet,
jeg holdt på å si dessverre; jeg hørte om aftenen
av frøken Espeland at det bare er like foran og
under høytidene tigging er tillatt; velstående
100
mennesker ble oppmuntret i avisene til å hjelpe;
men tiggingen var liksom altfor iscenesatt.
Jeg gikk på Akropolis, og det var det beste jeg
kunne gjøre; jeg hadde tatt med meg mrs. Hills
bok for å lokalisere ruinene, og det var vidun-
derlig skjønt der oppe trass i tyske fellesreise-
publikum. Det var morsomt å se mange grekere
der. Fjellene omkring lå tindrende klare; det
skinte i den blå sjøen. En ung, spinkel, blek
utlending kom bort til meg; han spurte meg
på utmerket engelsk om jeg ville knipse ham
på apparatet hans mot Parthenon. Først da jeg
etterpå fikk høre reiseruten hans, med utgangspunkt
Frankfurt, slo det meg hvilken nasjon han tilhørte;
men jeg burde jo ha tenkt over med én gang at
en engelskmann formodentlig ikke ville ha brydd
seg om å bli fotografert foran Parthenon. Tyskeren
virket helt harmløs for resten; han var medarbeider
i "Frankfurter allgemeine Zeitung" og på fellesreise;
det må være grusomt å oppholde seg iGrekenland
101
én dag og så reise videre til Kairo, derfra til
Istambul etc. - Jeg var nærmest oppløst av
varme da jeg kom hjem igjen ved lunch-tid.
Om ettermiddagen gikk vi (eller bilte vi) med
blomster til Alfhilds grav, og den ble riktig
nydelig med mørkerøde roser og hvite narcisser
i en krukke og en eneste, kjempestor, rund
gren kristtorn, sellende full med røde bær,
stukket ned i jorden, der vaktkonen hadde
plantet de populære, seigbladete stenbed-
plantene. Kirkegården som helhet var skjønn.
Vi gikk hjemover via Sappion, der vi drakk
kaffe og så på Akropolis i skjønt ettermid-
dagslys. Om aftenen var vi hos Hougens.
Det var svært trist at ministeren plutselig var
blitt syk og innlagt på "Evangelismos"; og
advokat Grams var reist til Delfi. Men
huset skinte med røde lys, kristtorn og
blomster over alt; vi spiste (frøken Espeland,
fru Hougen og vi) en vidunderlig kalkun
102
på kniplingsduk - som er noe av det vakreste
jeg har sett - mellom sølvkandelabre med
røde lys. Vi drakk cocktail, viner, cognac,
whisky - og jeg fikk tømmermenn. Juletreet
så norsk ut - med virkelige lys, vi utvekslet
gaver, hygget oss og moret oss over butleren
Antoine, som sikkert hadde smakt atskillig
på flaskene; han "dillet" mesten litt, bl.a.
lekte han svært med radioapparatet.
25. des. gikk E. og jeg igjen opp til legasjonen;
vi var invitert til frokost, og det var deilig
å sitte i den nydelige spisestuen og spise
en virkelig fyldig og god frokost; alt var
smukt. Men Antoine virket fremdeles litt
på en-snei; er det fordi husets herre er borte
for tiden? Byen virket nokså stille; i dag
er formodentlig hjemmets dag par excellence.
Vi så mange familier som øyensynlig skulle i
middagsselskap. Og vi så (som julaften)
en mengde tiggere; de virker bare så profesjo-
103
nelle; en tror ikke på at de barna de bærer
på i halv-kulden, er deres egne. Men at jeg
husker det: foran og under høytiden er det
tillatt å tigge (ikke ellers), og velstående per-
soner blir oppfordret i avisene til å gi. -
Juledag var ellers stille; vi hadde pyntet
værelset vårt med roser, violer, kristtorn og
en gren misteltein som jeg hadde fått.
Middag på Corfu; hele betjeningen satt
rundt ett middagsbord; av "paying guests"
var det nesten ingen andre enn oss; men
det hadde formodentlig gått livlig for seg
under "Reveillon"en julaften; en rute var
knust. Om kvelden gikk vi en tur nedover
en nydelig opplyst Stadiongate (helt regel-
messige lysbuer hele gaten nedover) i håp
om å få se Akropolis illuminert; men nei!
26. des. var været strålende som julaften,
men kjøligere. Vi var på biltur med fru
Hougen (sjåføren heter Alkibiades ned Syn-
104
grosavenyen til Phaleron og en ny, stor-
artet vei som skal fortsette (det mangler ca.
5 km., tror jeg) til Sunion; og det intenst
blå Egeerhavet på den ene siden, på den andre
det lyse, gnistrende karstfjellet og i bak-
grunnen Hymettos med plastiske folder i
sollyset - var så vidunderlig at jeg
er enig med Antonie H. (for vi ble dus under
turen) i at folk hjemme vil tro vi skryter
når vi forsøker å beskrive det. Etter lunch
på Corfu - vi traff fru Billung, frøken
Espeland og hennes tiltalende greske venn (de
var utrolig søte) - gikk E. og hvilte, jeg gikk
på Akropolis, der det vrimlet av grekere; jeg
ble der nesten til solnedgang og så aftensolen
gjøre marmoret først intenst gyllent, så skjært
rosenrødt. Solen gikk ned da jeg gikk trap-
pene til Beulé-porten, og jeg så det
violkransede Athen; Hymettos var blå-vio-
lett og ble grått for mine øyne; og da jeg så
105
opp mot Akropolis fra krysset ved det gamle
slottet, sto Parthenon som en fin, litt mørk
silhuett mot aftengul himmel. Og så ble
det helt mørkt. Om kvelden gikk vi på kino
og så en film om "Richard and the crusaders"; vi
trodde at filmen kanskje foregikk på Kypros.
Men det var en film laget over en roman av
Walter Scott som vi ikke kjenner: "Talismanen".
Praktfull technicolor, eller nokså lang-
tekkelig romantikk med svarte skurker, en
edel, trassig og lojal skotte, en fager
gullhåret heltinne - og en virkelig fengslende
Saladin; ham var det en hytelse å følge -
den orientalske prakten også.
27/12. Formiddagen var i grunnen bortkastet;
vi ville ordne med transitvisum gjennom Jugo-
slavia, og mannen i luken her på Minerva for -
sikret oss om at kontoret - pokker i vold henad
Ambelokipi - var åpent. Det var det ikke; og vi hadde
en lang gå-tur tilbake gjennom svært uferdige strøk
106
for å nå hjem til 11 og treffe Boogert-ene -
som ikke kom. E. var med rette unådig mot
papegøyen som han svært treffende kaller mannen
"i luken". Imidlertid viste det seg at "Olympes" kunne
greie det for oss - og at det ikke trengtes noe transitt-
visum. Time will show. Nå har vi i alle fall
billettene, og passfotograferingen på Syntagmaplassen var
helt unødvendig; resultatet er pent av E., gyselig
av meg. - Ettermiddagen nyttet jeg til brev til barna;
E. skrev til Sørlandet. Mens jeg satt nede i salongen
og skrev, kom Boogert-ene, og vi avtalte aftens
med dem på Corfou. Det var på alle måter hyggelig;
hun var vakrere enn før, og han var en lys, tilforladelig
hollender som passet til sitt navn Cornelis Boogert.
De var særdeles sobre med drikke, men store røkere.
Menyen: Hors d'œures, små delikate lammekoteletter
med grønnsaker, karamellpudding, vermut, rezina,
café turque - for oss fire 30 kr.
Tirsdag 28.des. ringte Antonie Hougen og inviterte
oss på biltur til Kaisariane, klosterruinen oppe
107
i Hymettos som jeg alltid har hatt lyst til å se.
Været var praktfullt, turen nydelig, men veien
svært dårlig. Det lå et (hedensk helligdom) Afroditetempel inne
i denne store folden av Hymettos i oldtiden; stedet
var som skapt til det med en kilde som gravide kvinner søkte til. Frodig skog dekket dalsidene
like til tyskerne hugget trærne nå under 2. verdens-
krig. Og de planter skog der inne. Vi så hauge-
vis av blomsterpotter med bitte små sypresser i, fer-
dige til å bli plantet ut. Og haven omkring klostret
tar, ifølge Antonie, overklassedamer fra Athen seg av;
vi så en slik en der, kledd i lærjakke og bukser.
Klostret er et "lavra"; men terrenget er svært skrått,
så jeg har inntrykk av at kirken lå lidt på siden,
ikke midt i innhegningen som i det Haghia Lavra
vi så i 1932. Vi så typiske og skjønne rundbuer,
vi så trapper som førte opp i løse luften (som på
Knossos); etasjer er forsvunnet. Brolegningen av
plassene i forskjellig nivå, vannrennene fra den
morsomme "munnen" med karakteristisk marmorkiste
under, søylerester og kapiteler fra hedensk tid,
108
morsomt restaurerte klosterrom - og kirken
med freskobilder fra 16. årh., men heldigvis
ikke oppusset i våre dager, alt var skjønt
der klostermuren lyste svakt rosa mellom
sypressene. Vi var svært fornøyd med for-
middagen; morsomt var det også å låne E's første
artikkel fra Grekenland av Antonie. Om etter-
middagen hvilte vi; jeg synes selskapeligheten
gjør en litt dizzy. Om aftenen var vi i selskap
hos herr Iversen, bergenser, gift med en svensk
dame og bosatt her siden 1940. Foruten Antonie
Hougen og oss var det Lisen Espeland, en norsk
dame og hennes greske mann Kotzumaris(?) og
norsk konsul i Sthlm. Holm med hans svenske
kone som kunne vært malt av Zorn, lys, rødmus-
set og "trevlig". Iversen bor pent like ved
Sofia-avenyen; vi kom til en moderne, pen
leilighet - med nokså små rom for resten, nydelig
julestelt à la suèdoise; vi satt ved småbord med
nordiske juleduker og spiste julebord fra buffet;
109
overalt brente røde lys. Vi fikk sildesalat, skinke,
sylte, rødbeter, surkål, kalkun, drakk dram og
rødvin. Vi hadde det veldig hyggelig og ble
sittende temmelig langt ut på natten. Vakre
smyrnatepper og enkelte nydelige chippendale-
stoler, et ikon etc. var det morsomt å se på;
ellers var interiøret - som verten - tydeligvis
resultaet av økonomisk suksess.
Onsdag 29. des. hadde jeg avtale med fru Boogert;
hun skulle hjelpe meg å finne sko. Hun kom, og
heldigvis fant vi straks noen virkelig gode i den
forretningen hun først førte meg til. Hun og jeg gikk
så sammen til det fashionable konditoriet
"Flocce" i Koraisgaten og spiste is. Og jeg kom
hjem og kunne pusse meg litt til lunchen hos
fru Blegen. Det var ubeskrivelig hyggelig. Jeg
husket det store huset i Plutarch-gaten (nr. 9) fra
1932: solid, godt, komfortabelt, enkelt og smak-
fullt, men ikke moderne. Vi var sammen med
Merritt, som E. kjente fra sitt første opphold i
110
Grekenland og hans tiltalende kone; de er for
tiden vertskap på den amerikanske skolen. Spise-
stuen var også usigelig renslig; vi spiste på blå
brikker på et polert bord. Hill virker ærverdig,
og fru Blegen er søt og hjertelig. Det var en
deilig stund. - Etterpå gikk jeg på agoraen, der
jeg trodde det skulle være omvisning; men alt
var folketomt. Imidlertid kunne jeg se at det
er gjort mye arbeid der siden i slutten av no-
vember med planting av trær etc.; området skal
bli "ruinpark". Museet var morsomt å se
igjen; men jeg var for trett; jeg klatret opp i
kanten av Plakaen, gikk opp på Areopagos,
og rundet Akropolis ved solnedgang; jeg
fikk igjen se det underlige lyset over templene og
et violfarvet Hymettos, egentlig det vakreste av
alle fjellene omkring Athen. Om aftenen ble
vi rolig hjemme.
Torsdag 30.des. gikk E. og jeg til Kerameikos.
Vi gikk i kolossal nyttårstrafikk ned den
111
endeløse Hermesgaten, opp ovenfor Hefaisteion og
bort tiltalende strøk ved Peter-Paulusveien,
dumpet bort i utgravningene av muren i gaten
og kom over en bro rett på porten til Keramei-
kosutgravningene - som vi trodde var låst. Det
var en varm historie å gå helt rundt det
ganske store området og tilbake igjen til den
samme porten. Vi fikk liten tid der inne;
jeg fikk vesentlig se gravgaten. Men E.
leste fru Hills kapitler om Kerameikos etter-
på, og han er voldsomt interessert. Det som
slo meg sterkest er at arkeologene må få
ekspropriert området mellom agoraen og Kera-
meikos; det må kunne bli storartede utgrav-
ninger, og det må kunne gå an å flytte jern-
banen til Pireus; de flyttet jo hele lands-
byer ved Delfi i sin tid. - Været var rett og
slett sommerlig, så vi spiste lunch ute på gaten
nedenfor Syntagmaplassen - midt i trafikken til
posthuset. Aldeles deilig lammekjøtt med chorta.
112
Om ettermiddagen drakk vi te hos frøken Espe-
land i Skufagaten: hun bor vidunderlig, sen-
trum i utsikten hennes er Akropolis, dessuten
ser hun masse hav og masse fjell. Vi
drakk te og nød den enestående solnedgan-
gen; Lisen Espeland er en søt pike. Om
aftenen var vi i selskap igjen hos Antonie
Hougen: det var vi og professor(?) Åkerstrøms.
Menyen var champignonsuppe, svinestek med
epler, stekte poteter og surkål (hos fru Blegen
hadde vi fått den med kastanjepurré og spinat)
og en vidunderlig karamelpudding. Det var
stor stemning hele kvelden; vi var glade også
fordi vi hadde sendt masse roser til Ernst
(foruten til Iversens og fru Blegen), og fordi vi
hadde med oss fire av E's artikler (de var
kommet med flypost og hadde laget jule-
stemning hos oss dagen før).
Fredag, 31.des. Nyttårsaften var en skjønn som-
merdag: mild luft, solskinn. Jeg begynte dagen
113
med å shoppe et par duker ute i Hermesgaten
og en del ting i min yndlingsforretning i Pan-
helleniongaten. E. gikk i banken o.s.v. Etterpå
dro vi sammen, via nr. 9 oppe ved det gamle
slottet, til kirkegården. Der var bokstavene opp-
malt på Alfhilds stele, og blomstene fra julaften
sto nydelig ennå. Vi hadde med hvite roser og
to svære buketter violer, så nå står det en skjønn
blomsterdekorasjon på begge marmorplatene, og
kristtornen står mellom. Jeg tror aldri graven
har vært så vakker før - jeg har i alle fall aldri
sett den så nydelig. Vi spaserte hjem med
kaffestund i Sappeion-restauranten og så på
Akropolis i ettermiddagssolen. E. la seg til å hvile
hjemme; men jeg syntes jeg måtte utnytte dagen
og gikk på Lykabettos; det skjønne rundskuet
ville jeg gjerne ha før året var slutt. Særlig
Hymettosryggen er imponerende der fra; nede
ved sjøen gikk solen ned i masse skyer, og
Akropolis så litt grå ut; den er jo ingen profil
114
fra Lykabettos. Men turen var deilig, og jeg
fant en lettvint vei hjem; skal vi dit senere
i livet, er det lurest å holde seg til Jan Smuts
og Pindar-gaten og vinne høyde med én gang;
vi har egentlig ingenting å gjøre på Kolonaki-
plassen. Om aftenen var vi på taverna
"Vrachos" med Lisen Espeland og hennes venn
Levandis; de var våre gjester (noe de var
fortvilet over, for det ble dyrt), men hjalp oss
med å finne stedet og bestille bord. E. har
beskrevet tavernaen i en artikkel, så det be-
høver jeg ikke. Bare dette: veggene var natur-
ligvis dekorert med greske turistattrakasjoner
(Akropolis etc.), det var fullt til trengsel der,
og folk var ytterst forskjellig kledd, fra ut-
ringede aftenkjoler til reisekjoler som jeg.
Men svartkledde var den overveiende delen
av de greske damene. For klientelet var
gresk: ikke beau-monden, men et gut-
bürgerlich publikum. Alle var glade; i mot-
115
setning til hva vi ser til daglig på "Corfou" drakk
alle vin, og E. har rett i det han skriver at danse-
musikken var gresk folkemusikk utsatt i moderne
rytme. To ganger har jeg vært på revy her i Athen;
og jeg blir i lengden trett av chanteusene med
den dystre og "store" altstemmen som lages av
det høyttalerapparatet de holder foran seg. Her
var det minst to av dem og de hang i, det må
man si; de var jo også svært flinke til å få publikum
til å synge med, bl.a. den greske sakføreren,
Lisens venn, som er til det ytterste velstelt og
dannet, virket kultivert med litterære kunnskaper,
så brennende ut i sin forelskelse - og var så
mørk på alle måter at det er misvisende å kalle
ham en hvit mann. Et fint menneske må han
være, tror jeg. Han er visstnok ingen særlig
danser, det er kanskje også et problem; men de
danset en god del - og virket lykkelige og glade.
Egentlig fløy aftenen; men vi ble slitne, og
jeg var gla da vi kunne gå og legge oss omsider.
116
Da regnet det, og det var ikke noe rart for
meg som hadde sett skyene om ettermiddagen.
1.jan. 1955, lørdag. Vi våknet - svært for-
ranglet - til kanonskyting og musikk i gatene;
nyttårsdag. Det virket som 17. mai hjemme
da vi gikk over Syntagmaplassen henad
Metropolen; greske flagg så vi overalt (men
de er blasse, dessverre); og Hermesgaten
hvor bilene skulle kjøre, var alt avsperret
fra fortauene med kordonger. Vi ble stående
på plassen ved Metropolen og se på de for-
skjellige troppeavdelinger og musikk-korps
som marsjerte opp; været var et slags solskinns
aprilvær. Inne i Metropolen hadde vi fått
plasser oppe på galeriet - ved elskverdighet
fra legasjonen: selve kirken var tom for
benker, bortsett fra begge sideskipene (et
for corps diplomatique, det andre for regjerin-
gens medlemmer med fruer. Midt på gulvet,
117
rett under lysekronen, sto forgylte stoler til
kongefamilien på et rødt teppe; den røde løperen
gikk nedover hele midten av kirken og ut
på plassen foran den; det hadde vi sett. Over
sperret med kordonger var det to "fårefolder",
en til offiserer på den ene siden, en til høyere
embetsmenn (mest i kjole og hvitt og med ordener) på
den andre.Så var det bare å vente. Jeg hadde
trodd jeg ville synes interiøret var stygt og
kaldt; men det var det i grunnen ikke. Det var
mange farver og mye gull, men ikke gloret.
Spesielt var apsisveggen ganske vakker i
lysskinnet (Kirkeinteriøret skal i følge vår
guide være en litt kald etterligning av Marcus-
kirken i Venezia; jeg kan forstå likheten.). Corps
diplomatique begynte å komme; jeg merket meg
spesielt en uniformert en som virket så over-
brodert at det syntes vasnkelig for ham å sitte ned.
Damene skinte mindre; som regjeringens damer
var de kledd i elegante pelskåper med små
118
brogete hatter. Da Papágos kom, reiste hele
corps diplomatique seg; vil de gjøre det for
Oscar Torp hjemme? - Så begynte det; klok-
ken var blitt 10.30, vi hørte nasjonalsangen
utenfor, og døren midt i apsisveggen gikk
opp, det skinte gyllent derinne, det var som
å se himmelen. Og ut av den åpne døren
(den sto åpen hele tiden etterpå) kom presteskapet i
blekgylne, broderte messekåper av bløt
silke og sorte hodebekledninger, metropolit-en
først med hostien i et sølvskrin. Det var virke-
lig skjønt, en strålende iscenesettelse. Prestene
gikk nedover hele kirken og kom straks
tilbake fulgt av kongen og dronningen
med barn, prins Georges, hoff og stab. Dron-
ningen var skjønt kledd i en fotsid
grønblå kjole med krinolinetendens, sikkert
gresk silke. Hun neiet både for corps
diplomatique og for regjeringen, merkelig
nok. Hva de gylne stolene skulle være til
119
for, er gåtefullt; for fra dette øyeblikket sto
vi allesammen under hele messen. Et kor
sang a capella; en enkelt sang solo og resiterte,
og metropolitten leste evangeliet. Det hele var
skjønt og helt logisk for de invidde, det
så vi på at de korset seg. Det var ganske
sublimt da metropolitten til slutt gikk
ned til den kongelige familie og kongen,
dronningen og barna kysset hans hånd; her
var Gud den største. Det var en opplevelse å
være med på den heldigvis korte gudstjenesten;
det var godt at den ikke varte lenger, for jeg frøs
i vårdrakten. Så på Syntagmaplassen etter-
på drakk vi uso, jeg også. Vi var søvnige,
så vi hvilte før lunch; etterpå møtte vi opp
ved "King George"; Iversen og frue kjørte oss
til Maratondammen. Det var deilig å se
det nakne, klare, attiske landskapet igjen:
det flotte og vakre Kifissa, alle fjellene
rundt om og ganske særlig de nakne liene
120
og furulundene; Pentelikon er praktfull fra
Mesogea, og Hymettos storartet. Maraton-
dammen ligger som en stor innsjø med
nes og innbuktninger; landskapet rundt
er harmonisk med nakne og furukledde
åser, ravinen nedenfor virkelig dyp og
forreven, og selve dammen et solid og
veldholdt byggverk, en herlig spaservei.
Det var ikke ende på Iversens elskverdig-
het - og trang til å kjøre; så han bilte
oss oppom Mendeli på tilbakeveien. E.
var stupende trett, så han sovnet inni-
mellom der han satt ved siden av Iversen;
men jeg nød å komme opp i høilandskapet,
å se alle furulundene igjen, nå med en
mengde hus alle steder og å komme opp
til det store klsoteret igjen etter 22 år.
jeg så også tydelig vår rute den gangen opp
marmorbruddene på Pentelikon. Iversen
kjørte inn i Athen igjen via Psychiko, og
121
jeg syntes det var morsomt å se dette elegante
villastrøket. Men vi måtte si nei takk til å
bli med hjem til Iversens, vi orket ikke mer,
noen av oss. Vi kan vel i det hele tatt si at
julen har vært for mye selskapelighet, for
lite Grekenland. - Om aftenen skrev E., og
jeg gikk ut alene for å se Parthenon flom-
belyst (jeg hadde så vidt hatt et glimt nyttårsaften).
Jeg gikk først en særdeles dårlig opplyst
Amalia-aveny til Sappeion; men det var
for lite jeg så. Jeg fortsatte helt innunder
Akropolis. Det er et vidundersyn. Men
virkelig fin ble utsikten først da jeg var gått
tilbake og kom via Akademiagaten høyt opp
i Pindargaten. Det burde jeg ha tenkt på med
én gang. Det rare er at en enslig dame
kan rusle så trygt henad klokken 10 i
fullstendig nattemørke i dårlig opplyste og
folketomme gater; det hadde jeg aldri våget
i Oslo.