1

Dagbok fra reisen i Greken-
land  mars-mai 1932

     Det er 13. april idag; vi reiste
fra Oslo 3. mars; så dette blir til å
begynne med ingen dagbok i egentlig
forstand. J. Hj. stod igjen på stasjonen
i Oslo med Kjell, A.RF(?)r. Scheel og Laache.
meget rolig og fornøiet; det var en hyggelig
avskjed. Det var allerede mørkt; vi la
os snart og jeg våknet ikke før nær
Malmö. Flatt, kjedelig land, men sol.
Jeg hadde ikke egentlig følelsen av å reise
før vi satt og spiste frokost på fergen
Trälleborg-Sassnitz, med tyske oppvartere,
tyske Brötchen og oliven. Min kupé-felle
en ung pike fra Stord, satt like ved sam-
men med tre herrer; hun skulle til
Friedrichshafen (hun sa selv Fredrikshavn)
2
for å være tjenestepike; hun var meget ung,
søt og helt umeislet, reiste alene og stiftet
villig vekk bekjentskaper, som alle faderlig
skjente på henne fordi hun uvørent innlot
sig med de andre; foreløbig beskyttet hennes
uferdighet henne; men hvor lenge? Et søtt trekk;
hun drakk melk, som en av hennes beundrere
heldte masser av fløte i. - Det var deilig
å se sjø og bare sjø på alle kanter; E.,
som er en viking, nød å spasere ute på
dekket; jeg spaserte også, men jeg frøs -
mere og mere, og det var igrunnen alt jeg
følte da vi så Rügen dukke op og vi
altså var i Tyskland.
     22.mars. Vi trodde våren var kommet, for det
vokste hestehov ved jernbanelinjen; ellers beundret
jeg de tyske jernbanefunksjonærers skaftestøvler,
som de ser ut til å være født med og luer. Vi
reiste innover Rügen, spiste middag i spise-
3
vognen; vond fisk, godt kjøtt, deilig moselvin.
Vår venninne satt ved neste bord, også nu sam-
men med tre herrer; hun hadde byttet ut en fra
frokosten med den virkelige handelsreisende kvinne-
bedårer. M(?)en hun og altsammen er så fjernt
og likegyldig - især nu og her ( i Kylokastro) så
lenge efter. Vi sov og så os igjennem Pommern
og Mark Brandenburg - og så var vi i Berlin
og tok rett inn på (H?)hotell "Stettiner Bahnhof" som
var hvad det reklamerte med güt bürgerlich - d.v.s.
vårt værelse var litt for meget påvirket av rådgivere
i 'Vore Damer'aktige journaler - lyst saftsuppe-
farvet møblement - blåviolette gardiner og -trekk
på den meget brede, litt lastefulle divan.
Men det var det skikkeligste og mest umondane
sted i verden. Vi gikk ut for å opleve (NB! innskudd: 26. mars Berlin ved
aftenstid. Men Berlin ved aften er ingen oplevelse;
Unter den Linden var halvmørk, og det var nesten
alle gatene, undtagen enkelte steder, f.eks. centrum
4
i det strøk "des Westen" hvor E. holdt til i sin studie-
tid i Berlin; der var det illuminasjon à la 1910, med
elektriske pærer som trakk op alle konturer. Aftens
i Cafe des Westen, borgerlig, lett intellektualisert publi-
kum, dårlig mat, herlig musikk, skjønt spilt av et orkester
i russerkilter. Undergrundsbanen hjem; langt; meget trett.
Men Berlin ved dag var meget morsom. Den er en u-
endelig stenørken, men så ordentlig! Og hovedgater,
-plasser og -hus så store! Parkanlegg, mange og
meget tiltalende! Og Pariserplatz med Brandenburger Tor
så vakker og harmonisk. Vi trikket, hoppet tilfeldig av
ved en stor bygning med gullkupler: riksdagsbygningen!
Og dumpet rett borti Bismarck, Moltke og Roon(?) og
mange og store trapper! Imponerende, virkelig! Vi
visste ikke hvor vi var, tok en trikk pokker ivold
bort i Moabit, en bil som vi tok der, kjørte os tilbake
samme vei, skrådde litt og rett gjennem Brandenburger
Tor ut på Unter den Linden! Chokolade i et fashionabelt
konditori der, jeg orket ikke min kake, den ble pakket
5
inn til mig; jeg spiste den senere i Rubens-salen på
Museeninsel! Til Westheim, morsomt! Jeg fikk blomster
av E., violer og liljekonvaller, vår i luften, skjeve steke-
panner av strå på nesten alle damehoder! Sieges-allée,
også et rørende påfunn, som munner ut i sin idé, som
Ingemanns romaner! Unter den Linden igjen, det
er en bred og rummelig gate! Museeninsel, klas-
siske trapper, klassisk kunst , jeg husker ikke
no av det mer, romerskt kunst, jeg husker Augustus, for
ham er jeg så glad i og så husker jeg at vi synes
hodene var en udmerket portrettkunst. Vasene; enkelte
rødfigur-fat var nydelige. Og lekythene(?)! En custode
lot os få se perlene, som stod i enkelt-glass-urner med
omheng. De er deilige! Vi jaget videre til den egyptiske
avdeling. Her stod (det gjør det sikkert bestandig) en
forsamling tilbedende foran Nefertiti, og det er ikke no
rart. Men hun er så glimrende fotografert så noen
overraskende oplevelse var det ikke å se originalen.
Men jeg vilde gjerne få sett meget mer på de andre
6
Tel Amarna tingene, prinsessene, Amenhopis III selv etc.,
som stod omkring henne.
7      Blank side i dagboken
8      Blank side i dagboken
9      Blank side i dagboken
10      Blank side i dagboken
11      Blank side i dagboken
12      Blank side i dagboken
13      Blank side i dagboken
14      Blank side i dagboken
15      
15.mars. Lørdag 12. mars var vi
invitert til middag i den engelske skolen.
Emils hjem her for 10 år siden er et
fristed i byen, med sin have, sine bøker,
engelske "fires" og sin renslige nakenhet.
Heurtleys er hyggelige mennesker; hun
liten og letvint, praktisk og frisk, lett
levantinisert, eksempel: hun røkte en
masse og rystet asken nonchalant ned
på sine gulvtepper i sitt eget renslige
bungalowagtige sitting-room; hun virker
som en slags Leora, som kan være hvor
det skal være og røke og lese og vente; ingen
fotografier eller engelske ting fra England
noensteds, bare mr. Heurtleys egne pastelltegninger,(?)
motiv greske landskaper rundt omkring veggene,(?)
på en hylle og en gresk avstøpning på kamin-
hyllen. Mr. Heurtley virker svakere, en tanke
melankolsk (er det fordi han vet med sig
16
selv at han ikke er flink nok), egentlig
bergtatt her, et fint menneske, positivt glad
i Emil. Det har idetheletatt vært svært mor-
somt å se hvor han passer fullkomment i
den engelsk-amerikanske kreds han levet i
her for 10 år siden, med denne behagelige
lette munterheten som bare trenger Emils
replikk og fantasi for å bli en enestående
omgangstone. Og så kan han her
få tale fag med forskere som virkelig
tumler med store opgaver "in the open air";
arkeologi utvikler en annen meget friskere
og mere virkelig type forskere enn de boklerde,
igrunnen er arkeologene nokså meget lik
medicinske forskere, slik som jeg forestiller
mig dem. Vi var på visitt hos Blegen
søndag 13. om eftermiddagen i hans hus, som
hans dollarprinsesse har kjøpt her i byen;
et deilig hus og en hyggelig five-o-clock tea
17
dumpet vi op i, men det morsomme var
Emils samtale med Blegen og Jung, alvor
og spøk, sak og lek om hverandre, inspire-
rende; hjemme er E. nesten bestandig hen-
vist til "shop" (storartet forresten) eller lek. Alle forteller en
masse om ham fra dengang; han er helt
legendarisk; dollarprinsessen vet en masse
om ham og den søte fru Hill, å se til
typisk eldre amerikansk dame, arkitekten
mr. Jung, den snilde gamle Mr. Hill, og
Blegen selv med sitt varme smil. Ham
liker jeg grenseløst godt; han og jeg ser
ut som landsmenn, han har vår (XX) farve,
våre blå øine og vår stygge nese; var-
somme, dempede engelske manerer, et
nydelig menneske, som alle må like; og så
en forsker, på sitt område av internationale
dimensioner. Jeg er gresselig glad jeg har
møtt ham.
18
     Søndag, 13. var ellers den store karnevals-
dag (igår begyndte fasten med en kolossal
høitidsdag; begge dage Akropolis og museene
lukket). E. og jeg hadde gått en masse i
smale, luktende og fulle gater for via
tyrkerborgen å komme op på Akropolis. Så fikk vi
beskjed om dette med lukkingen; vi gikk på Pnyx, og nu
merker jeg hvordan jeg begynner å se og forstå
Athen som historie. - Vi tok toget til Pha-
leron, rodde en stund på det grøn-blå
hav og spiste lunch ved stranden, fra
en sjapp ved havnegaten; jeg følte at det
var svært skiddent og skarpt (får med tomat-
salat) men det var godt. Vi tok en trikk
på lykke og fromme i havnegaten der; og
den bragte os tilbake til Athen, gjennem
en masse soltørrede, støvete forstads-
strøk. Overalt var det karnevalskledde
mennesker søndag - og confetti - og sminke
19
og masker. Vi mødte blandt andre et
ungt par, enkelt, almindelig klædd; hun
var bare fantastisk rødmalt langt opover
begge kinnene; jeg tenkte: det var da en
klosset sminking; først etterpå gikk det røren-
de faktum op for mig at dette var hennes
karnevalspynt. Den store Stadiongaten
var helt crowded, som ved en mange gang(?)
fordoblet 17 mai fest; og alle plasser og
gaterestauranter var fulle; odalisker på
to-tre år med perlekjeder i turbanen, vide
silkebukser og det hele, var særlig fantastiske(?).
Men mange av de unge menneskene og barna(?)
var svært pene; den lille albaneserdrakten
med det hvite foldeskjørtet er alltid søt.
Klokken tolv var alt slutt, og grekerne
(foreløbig ikke vi) gikk inn i langfasten.      
I går, 14.mars, var en meget varm dag; og
da alt her i byen var lukket, foreslo E at vi
20
skulde ta en tur på landet. Vi tok en
rutebil (bekvemmere enn noen jeg har sittet i i
Norge) op til Kephissia, 11-12 km. nord for
Athen (Herodes Atticus hadde sin villa der).
Vi kjørte den flotte Kephissia-veien, forbi
palasser, elegante landsteder og forsteder til
Athen; og jeg så for første gang det attiske
landskap. Sletten er nokså flat, men vakker
med velpleide olivenlunder, sølvgrønne på
den grønne eng, og violette og rødlige kvad-
rater innimellom, ikke et øieblik kjedelig;
de rolige fjellene står overalt omkring - og
skaper konturer. Jeg forstår at E. kan kalle
landskapet klassisk; alt er klart og oversiktlig.
Vi så et betongskjelett til et funkis-bygg reise
sig, og vi sa til hverandre at funksjonalisme
er beslektet med den greske bygningsmåte
slik som vi ser den både i palassene i Athen
og i de små soltørrede husene som kryr
21
overalt. - Fra Kephissia gikk vi op mot
Pentelikon gjennem furulunder, som var
herlige; jeg kunde kalde furuerne silketrær.
Vi hørte en hund gjø, tok småsten op i
hendene; og traff snart både gjeteren og
sauene; det var en venlig gammel mann,
han eide selv sine sauer og lå ute med dem,
om sommeren her, om vinteren nærmere
Marathon. - Vi kom op i marmorbruddene
(de moderne); her var det veier overalt og
brakker, delvis av pentelisk marmor. Ovenfor
bruddene støtte vi plutselig på en skildpadde(X)
meget stor; jeg banket den på skjoldet; den
reagerte litt med å stikke hodet inn, men
virket igrunnen uanfektet. Det var lett å
gå; luften er så tørr i Attika; men så blev
vi også våte av varme. Da vi kom op
på ryggen av fjellet, så jeg igjen et tegn
på at landskapet er klassisk; i Norge vilde
22
vi ha oplevet krongel(?), nye rygger og daler;
her lå toppen klart og pent litt borte på
ryggen: Overalt, selv her hvor det var svært
litet jord og knistrende tørt, vokste tepper
av den store violette anemone, som vi
planter i havene hjemme. Men tåken
lå tykk over Marathonsletten, så utsikten
fra toppen blev en skuffelse; det var også
svært disig ned mot sjøen ved Phaleron;
men Hymettos var den samme rene rolige
rygg den er fra Athen, bare at vi nu så
ryggen bakfra forover. På toppen av Penteli-
kon satt damer i panamahatt og strikkede golf-
jakker; amerikanske damer, sa vi til hverandre,
det var det imidlertid ikke, men atter bekjente av
Emil fra for ti år siden, frøknerne Negropon-
de; av fin gammel gresk familie; frk. N.I
hadde lest nygresk med Mrs. Hentley for ti
år siden, hun talte engelsk
23
flytende og hadde i et langt reiseliv utviklet
sig til en kosmopolitisk type; hun var livlig
og helt fortryllende. De to var sammen med
miss Wilkinson, som vi hadde truffet lørdag
på den engelske skolen, en "nice University
girl". Men å forstå engelsk er foreløbig
umulig for mig, meget verre enn å snakke
det. - Vi gikk i middagsheten nedover
og nedover skråningen av Pentelikon; jeg
var sint (X)over noe og forstemt, solen stekte
intenst midt i ansiktet på os; pludselig
følte jeg hvor farlig middagssolen i Greken-
land er, - jeg blev nesten panisk -, fikk lyst
til å gjøre noe desperat. Vi kom ned på
en stikkende hvit og hård landevei (kanskje
veidekket var marmorsagmugg, iallfall så
vi ellers marmor-grus og støv bli brukt til å fylle
huller i bilveien); det var bra å komme
bort fra landeveien igjen med engang XXX
24
komme inn i en av våre skjønne furu-
lunder; jeg så her hvordan de tømmer
treet for harpiks; de fester bark-kurver(?)
nederst på snittflaten, og så render harpiksen
ned i disse kurvene. Vi kom ned til klostret
i Mendeli, Attikas rikeste kloster, fortalte
E., med store landgodser; utenfor lå et
slags Slagteren eller Fyllingen; hvor alt
mange mennesker satt og spiste medbragt
mat eller hvad stedet formådde. Stedet
formådde kalv i kasserolle med tomater
og utrolig masse poteter: jeg måtte selv
dele kalvestykket mellom os, og det smakte
godt og skarpt; skitt har sikkert også vært
med å krydre det. Vi drakk fire flakonger
av stedets vin, klar, gyldenrød, rezinato,
leskende; den virket helt ufarlig, men det
var den ikke: vi sov flere timer middag
efterpå. Våre venner fra Pentelikon
25
hadde opgitt å vente på at tåken skulde
lette over Marathon og stod pludselig ved
porten til vårt gjestgiveri. De tok en bil
sammen med os; vi humpet i fantastisk
fart tilbake til Athen; jeg sat ved siden
av chaufføren, en svart, skjeggstubbet greker
som lo som et barn i sin glede over humpin-
gen og farten og kanskje også over det en-
gelske kvidder-kvidder; som lød ustanselig
bak i bilen, hvor E. sat som en pasja i sit
harem. (Scheel har vi tenkt en masse på turen
     Idag var vi ved Dipylon, utgravet av tyskerne
de var der idag også. Det er vanskelig å
orientere sig på et utgravningsfelt, og enda
vanskeligere å føle noe ved det hele, men
allikevel morsomt å finne ut av noen kontu-
rer; (Pompeion, Themistokles' muse, kloakbuen(??), grensestenen) gravmonumentene var vakre (alle de
vakreste er forresten i Nasjonalmuseet
her); en hund på sin herres grav er bra
26
å se på, og oksen, som puster og stamper
er ikke borte. Asbjørg Borgfeldt burde ha
sett den; stort sett virket kirkegården som en
verdig forgjenger (hvad den også er) til kirkegår-
den her nu, som vi jo har sett (jeg vil minne
mig selv om den unge øiensynlig rike athener,
som la hatt og stokk og hansker fra sig på mar-
morbenken, åpnet døren og med et dødsens
tragisk uttrykk gikk inn i det glatte, hvite
(pariske?) funkisbygg, som sikkert var hans
hustrus grav; typen gresk tempel er forresten
det almindeligste på de flotte gravene nu; el-
lers var kirkegården et sted for tiggere i mas-
ser, som gjerne vilde bruke ens blide følelser
til fordel for sig; men jeg så graver som var
nydelig og patetisk pyntet overalt, og et sted
brente en sørgende kvinne en rørende liten
ild på en avdøds grav.) - Dette var en lang
parentes; men jeg skriver rubb, og stubb
27
eftersom jeg kommer på småting. Efter Dipylon
gikk vi i landsbruksdepartementet; masser av
mennesker ved døren; en bondekone grep
uten videre fatt i min jakkeblomst, som hun
syntes var nydelig (hun så bare på den); døren var stengt med
sikkerhetslås; men vi kom inn tvers gjennem
mengden, noe E. har gjort hver dag nu i det
siste (jeg må huske å fortelle Edw. Bull at
E. har hatt "an awfull job" her). Vi ventet
i det uendelige på en slaks ekspedisjonschef;
damen på hans kontor, en liten parisienne
utenpå ialfall, gad ikke ta telefonen engang
når den ringte; og tok hun den, sa hun
bestandig: "imorgen, imorgen"; slik er grekerne
i det departementale liv; jeg beundret E.
fordi han ikke eksploderte. Pludselig stod
han foran kontordamen, rolig (det
imponerer dem kolossalt, for det kan de ikke
forstå) men virkelig fryktinngydende; "ein
28
blonder Germaner" med hvasse blå øine;
hun blev litt redd, da han sa til henne
at en ekspedisjonschef burde ha fast kontor-
tid; pludselig kom en ung mann, som
hadde kikket inn noen ganger; han fikk
os inn til en generalsekretær, som kan gjøre
en masse for E., var "kultivert og beleven"
(forresten meget søt) hadde studert i California,
og beklaget sig til mig over "this Greek girl",
som i motsetning til ham ikke hadde noen
betingelser for å interessere sig for vår
opgave. Jeg gjorde ham en tjeneste ved
å la ham snakke Californisk og det passet
mig udmerket å snakke engelsk med en ut-
lending. Pludselig, uten at jeg vet hvordan
det blev arrangert (E. talte hele tiden fransk
med generalsekretæren) blev det bragt tyrkisk
kaffe; det var fredspipen, og alt var fryd
og glede. Den unge mann vil skaffe E. bøker uleselig i kopi
29
og statistikk om fedriften, generalsekretæren
vil introdusere ham hos de lokale myndig-
heter, etc. etc. Jeg får håbe alt dette er
mer enn olje,
     Jeg skrev ikke no om igår; jeg var
alene på Akropolis, mens E. strevet med
deptene og med pengesaker. Akropolis
bør man være oppe på når man ser det;
det er himmerik, altså en ren glede.
Jeg har min yndlingsplass både å se
Parthenon og Erechtheion fra nu; begge dele
fra øst, Erechtheion litt fra sydøst; sett
nær ved i denne retning har det en helt
fullkommen skjønhet; jeg gråt da jeg så det
første gang; og Parthenon er herlig. Det er
så stille og friskt heroppe: byens sorl høres
nok på alle kanter, men det gjør ingenting.
     Jeg gikk i Akropolismuseet igår;
jeg husker især den eldste koren, hun som Uklart: x Nei, ikke nu lenger - Fra forrige side???
30
er temmelig arkaisk, med malte brune øine
og - hår; hun er meget enkelt modellert, men
helt levende med sin fine spinkelhet, en
idealtype og helt riktig. Korene i Koresalen
har fått individuelle ansiktsuttrykk; en av
dem smiler jonisk; hun ser ikke helt kore-
aktig ut. Noen hoder (er det peneste en gutt;
hårfasongen tyder på det; men bøiningen av
hodet og trekkene - ikke) og den sørgende Athe-
ne kommer jeg også til å huske. Men det
vakreste er de fire velbevarte stykker
av Parthenonfrisen; gudegruppen Poseidon,
Apollon, Demeter sittende (, folderne ser ut
som de er av et uendelig mykt stoff), de unge
atenere med oksene tror jeg, de fire med
kurvene på hodet, og forsamlingen av skjeg-
gete borgere; det er oprørende at alt det andre
(uten noen hestegrupper og en fåregruppe, det
er forresten metoper) er i London (vi ser
31
gipsavstøpninger av alt sammen oppe under
taket i museet, men hvad er vel det). Her
burde altsammen være. Et Alexanderhode
i Nike-tempel salen vil jeg også huske, og
naturligvis det trehodede uhyre med de joniske
smil og Dionysos oksebæreren, som må ha
inspirert de kristne fremstillinger av den
gode hyrde. Dette var et repetisjonskursus;
men Akropolis kommer jeg kanskje alltid til
å lengte tilbake til; jeg gjør det alt idag, skjønt
jeg syntes igår at jeg hadde sett nok på det
for en stund.
     20. mars. Torsdag 17. gikk jeg alene på
Nasjonalmuseet, mens E. strevet i Utenriks-
departementet. N.M. er virkelig et utsøkt sted
her er deilige ting i store kjølige haller; illusjonen
blir bare brutt når en hvitløk-duftende custos eller
en hel klasse interesserte og -duftende skolegutter
kommer like i nærheten av en; og det hendte
32
ustanselig den dagen. Jeg rakk bare den
arkaiske salen; der er det særlig kjempe-
kouros'en, han som er så kraftig og i
motsetning til de andre ynglingene her (f. eks.
den vakre, overslanke) så alvorlig; så er det
en koré her, smilende, svært lik kore'ne på
Akropolis, yndig; en Nike, flott, med et dristig
sving i den ene hofte; og så relieffer; det
skjønne, glatte klare, raffinert(e?) av den falne
kriger, det andre, av den glade borger i hima-
tion, som lystig spreller med benet, og de
fundamentene man forholdsvis nylig har funnet,
i Thenistokles' mur, tror jeg (Heurtley(?) hadde en
kopi av en av dem); pene, men ikke merkelige -
endda iallfall - for mig. Men bronsestatuen av
Poseidon - man ser den med engang - er kraftig
og illuderende. - Jeg fikk også se neste sal -
og den er deilig. Her er den store og fullkom-
ne relieffen av Demeter, Triptolemos og Kore -
33
den kan jeg se for mig nårsomhelst. Og
her er Athene Varvakion statuetten - den er
korrekt og stilig, men ikke det ringeste morsom eller åndfull.
Her er det skjønne Aphrodite- eller Ariadne-
hodet; som er så livaktig modellert - E. syntes
første gang vi så det at hun så så vellystig
ut - og hun er tydeligvis en fullblods kvinne,
men uttrykket er dødsens bedrøvet. Hun er
svært hvit - persisk marmor - i motsetning
til mine spesielle yndlinger i museet - Hygieia-
hodene. De er mørkgyldne; ett
av dem er harmonisk over alle grenser; regel-
messig i alle trekk, rolig, serent med et bitte
litet smil; det andre (det aller deiligste) (ikke så helt bevart), bløtere i trekkene og
i uttrykket med munnen ialfall ikke fast lukket;
(lik en ideal Joronn Sitje). Det har vært så
morsomt å se hvordan grekerne opfattet sunnheten
slett ikke robust og struttende, men fin, harmo-
34
nisk og seren. Ingen av de Hygieia'er jeg
har sett, ligner egentlig Tove; men jeg har
måttet tenke på henne hele tiden, mens jeg
har sett på dem; hun er i virkeligheten en
inkarnasjon av det greske begrep sundhet;
og det er en skjøn ting å være; de vilde
brukt henne som modell til den deiligste
statue av Hygieia; akkurat slik er H. Her så jeg
ogsåp et relieff, Hermes som fører for vognen
med underverdenens konge og dronning; meget
anerkjent, og fint modellert; men likegyldig
for mig
der er nydelig, når man kjenner det. 26/5.. Det vár derimot ikke en amazone
tilhest; hodet mangler både på piken og
hesten; men hennes slanke, moderne, gjennem
sportstrenede kropp i villt ridt er skjøn.
Og et relieff - en kvinnehals og skulderen og
litt av armen bakover - skulde jeg ønske
jeg eide. - Mer rakk jeg ikke; E. kom og
35
hentet mig; vi gikk en snartur gjennem
Athens "Nasjonalgalleri" - litet merkelige ting
av Rembrandt, van Dyck, Verhaeren etc., et
par udmerkede moderne portretter og noen
moderne landskaper (nl.a. bukten ved Idea sett
fra Delphi; jeg har sett gresk landskap litt,
og greske farver siden, så jeg skjønner at
det å male gresk landskap kunstnerisk sant
må være meget vanskelig, men morsomt (billedene
var morsomme) - våre kunstnere burde komme
herned og få renset op sin nethinde i disse
rene og sterke farver - - Så så vi det ethno-
logiske museum - det var et virvar ved
siden av klarheten som preger M.N.; fri-
hetskrigeren frem og tilbake, portrætter av
generaler og Philhellener (Byron stiger i land
i Missolonghi), soldaterklær, rustninger,
rørende var en kopi av Delacroix' billede
"Mordet(?) på Skios". Morsomme stikk av
36
Athen og Akropolis i 30 årene; i glass
og ramme, på italiensk, sultanens tillatelse
til Lord Elgin til å ta "some carved stones" - det
som resulterte i at nesten alle de skjønneste
Akropolis-kunstverkene kom til London.
Det må være avskyelig for englenderne her
å se dette hengt op på denne måte i
"det historiske museum"; men det er innlysende
at Lord E. har handlet meningsløst motbydelig
altfor ensidig og følelsesbetont..
- Vi måtte skynde os op i Utenriksdeparte-
mentet, hvor alt skulde være i orden med
fri jernbanereise til os over hele Hellas; ikke
noe var ordnet; gresk departementalt liv
er en hengemyr, ikke ja eller nei, men be-
standig løfter; man lovet os fri reise i Nord-
og Mellem-Grekenland, på statsbanene, men
sa os definitivt (det eneste helt avgjorte vi har
hørt (sic! E. mistet sin ro litt og viste han var
sint) at vi ikke kunne få noen reduksjon på
37
jernbanene på Pelopponnes, som er private -
hvorefter vi ilte ned til Direksjonen for
dette private selskap, traff en skikkelig
mann, som var istand til å avgjøre en ting
med engang; han mente saken var vanskelig,
men skrev ut et brev som sikrer os begge
to halv pris på alle peloponnesiske jern-
baner inntil 15. april. Noe faktisk
opnådd; for en gangs skyld. - E. hadde
feber og vondt i halsen denne eftermiddagen;
dels hadde han sovet middag for åpen dør, og
så var det sikkert spenningen og ergrelsen ved
departementene - han måtte legge sig. Jeg
var riktig bedrøvet - og fra da av til nu har jeg
lengtet efter barna, til å begynne med meget.
18. mars reiste vi fra Athen - en deilig
jernbanetur forbi Eleusis, langs sjøen (deilig -
den skironiske vei, (Κακη skala kahi skala) gresselig - forbi
Megara, Korinth (Akrokorinth gleder jeg mig
38
meget til); og så langs med sydsiden av den
korinthiske bukt til badestedet Xylokastro,
hvor vi nu er. X. er sommerstedet for
athenere og utlendinger av diplmatiet, som bor
i Athen fra Mai av; det er en liten by på 2000 mennesker.
Det ligger deilig, helt nede ved den korinthiske
bukt, som er grønblå, herlig, bred; fra tak-
terrassen utenfor vårt vindu ser vi over
bukten rett mot Parnassos, som er hvit og
mektig bak lavere åser; bak byen bølger
landskapet opover og horisonten er Kyllene,
Hermes' fødested, stort, ganske hvitt og u-
virkelig. Vi bor i Χενοδοχειον κεντ�?ικον(
centralhotellet), det ene av de to hoteller som
er åpne nu, har et enkelt, men rent, hvitkalket
rum, uten de kompromitterende flekker på
veggene,som E. sier måtte ha vært der, hvis
veggedyrene grasserte; jeg er tak-
nemlig over hver fredelig natt i Grekenland,
39
og hittil har alle vært fredelige. En ung
mann, som elsker å tale et helt uforståelig
tysk, steller vårt værelse, eier det og hvad
ved jeg; han er ikke for omhyggelig, men
meget galant; imorges bragte han mig roser
og levkøier. Vi spiser i et litet vertshus,
nær ved, skidne duker og primitivt stell,
men forholdsvis luktfritt, mens vi i nabovertshuset
kunde hørt gresk folkemusikk på grammofon
nesten hele dagen i en tett hvitløksatmosfære.
Vi fikk fredag en kolossal høne, slaktet samme
eftermiddag på vår bestilling, med vilde grøn-
saker og karry, praktfullt, men enormt dyrt (85 dr.).
Men så kom vi tilbake til den i går, så det var
en nokså forstandig ting allikevel. Igår hang
det forresten i kaféen en gjeiteskrott, en and
og en tredje, som jeg ikke kunde identificere;
jeg blev forskrekket; for vi er i langfasten
nu, og vi er vel de eneste hedninger i hele byen,
40
og hadde verten tenkt sig at vi skulde greie
alt dette, mens vi er her. Men nei, mange
andre mennesker spiser kjøtt her nu, dyrene
er omtrent helt forsvunnet, og forsvinner vil sikkert
også de andre dyreskrottene som henger om-
kring i byen; så her lever man øiensynlig
i overensstemmelse med de betraktninger E.
leste forleden i en av sine athenske aviser, at
fastemat, som innbefatter kaviar, hummer etc.
er en meningsløs fordyrelse av dagliglivet nu i
disse vanskelige tider og at man burde inn-
skrenke fasten til uken mellom palmesøndag
og påskedag, men da virkelig la den være
effektiv. - Vi drikker meget vin - den er så sikker -
og mild. Vår krovert er lang, tynn og grå,
med et praktfullt, skarpt ansikt; han ser ut
som en general. - En times tid efterat vi
var kommet hit, fredag, gikk vi forbi kirken;
en masse kvinner og barn kom, strømmende
41
ut av den, med tallerkner, som de bar i
tørklær; det var hvetekorn, sukrede, med
korinther ; presten hadde velsignet det;
det var alle sjeles dag; det var for sine av-
døde de spiste det; det var så hellig og så
godt. Noen koner kom styrtende bort til os
og ga os masser av stoffet i hendene; de så
gresselig snilde og søte ut; jeg visste ikke
hvad jeg skulde gjøre; jeg smakte litt på det,
men det var nokså klisset; jeg hadde ikke kunnet
få Anniken ut av hodet hele dagen, og nu
tenkte jeg: "jeg må ialfall gjøre mitt til at jeg
får se Anken igjen" og strødde alt ned på ga-
ten. jeg håber konene ikke så det, for de
var altfor snilde ; jeg vilde ikke krenke dem. Det var vår venn
archimandriten, som fortalte os om alle
sjeles dag; han kom på visitt til os en liten
stund efterpå, tilkaldt av vår unge mann;
42
han er en staselig, middelaldrende
geistlig, rødmusset og sund (fasten tar vist
ikke noe på ham), og snild og venlig; han
leder et gymnasium her (skolegutter snakket
tysk, fransk og engelsk med hverandre
på vertshuset igår, til ære for os og under
stort knis). Han kan hjelpe E. meget; og
han kjenner andre menn her som også kan
hjelpe ham.      
Igår, 19. mars, gikk vi opover dalen;
det faller ut en elv like vest for byen; den
er ikke stor nu, men elveleiet er enormt;
og den går i utallige, svære Ser; den
fører med sig masse sann og slamm.; havet
utenfor den er vinfarvet, gyllent! Dalen
er rar; landskapet her idethele en diametral
motsetning til det attiske; her er ingenting
oversiktlig. Dalen er helt flat i bunnen,
med vinmarker og olivenlunder; så stiger
43
fjellet lodrett op på begge sider, løse
sannstenslag, det ser ut som grågul og lyse-
gul sann, gjennemskåret rett som en lagkake,
furet (i virkeligheten dypt her og der, det faller
stadig ut stykker av dette fjellet). Oppi dette
bratte sannstensfjellet vokser det furuer, som
er nydelige sammen med det gule fjellet. Ovenpå
taket på begge sider, er det flatt skrånende
sletter; (vi gikk nedover igjen på den østligste).
Opover gikk vi langt inn i dalen, forbi
cypresslunder (dem glemte jeg å nevne for litt
siden og det var dumt, for de er i høi grad
karakteristiske for dette landskap), og opover
en bevokst, men bratt skråning langt inne.
Valmuer, intenst og rent røde og anemoner,
blå og hvite i massevis. Hørte vi en sau
breke eller så vi en, tok vi straks op stener
for å beskytte os mot vår erkefiende i Greken-
land, hundene. Jeg synes denne anken for
44
dem er anstrengende. Vi steg og steg, sva-
let os litt i furulunder, disse silketrærne,
som gir så skjøn skygge og som grekerne burde
velsigne. Vi møtte kvinder, unge piker og
gamle koner; de red på esler og hadde sine
få sauer med sig. Alle kom fra Zemeno, og
de skulde enten beklippe sine vinmarker
eller hakke op sine kornmarker. De var alle
blide og hyggelige og pene med rene trekk
og forbausende klar og frisk hud. Landbe-
folkningen er noe ganske annet enn blandings-
typene i Athen, som, ifølge E., nesten alle ser
perverse ut; og jeg blev lutende lei, både av
den læraktige og grå huden hos mange der, og
av al sminken og især de skingrende røde
munnene; en så grell ting burde vært
stanset, ved utfrysing og utpiping for lenge
siden; hvorfor kan de ikke farve sine leber med
kunst, eller ikke farve dem?
45
     Like oppe ved landsbyen møtte vi to unge
piker, til esels; de hadde hvite, rene skjørter
den ene sort, den annen hvitt tørklæ på hodet
og den ene sort-violett, den annen rød flaske-
trøie; de førte sig som to prestinner og var
nydelige. Disse her kan man virkelig
tenke sig som efterkommere av de gamle
grekere. Oppe i landsbyen, som ligger
malerisk og bakket like nedenfor /--\ for-
masjonen som egentlig var vårt mål, traff
vi to gamle menn, men bare stengte verts-
hus; den ene mannen, Dimitrios, tok os med
hjem til sig. Hans stue kunde sammenlignes
med en seter, la mig si i Hallingdal eller
Valdres; jeg var behagelig overrasket; bohavet
var ellers en lav og meget bred seng, dekket med
filleryer, to gamle og morsomme kister med
gullplett på, klær bak et hvitt forheng,
amerikabilder på et stativ og en ikon
46
med en brennende lampe foran i et hjørne.
Og her så jeg for første gang den greske
gjestfrihet; den er ceremoniell og grasiøs.
Vi hilste på Dimitris kone og hans svigerdatter,
en skjøn ung kone med sort tørklæ. Hun
tok av sig tørklæet ute og kom inn med
vann (deilig iskoldt, vi hadde bedt om det) og
to små glasskåler med syltet appelsin. Vi
sa vannet var deilig; hun tok ceremonielt
glassene ut og bragte os dem fylt påny. Efter-
hvert fylte Dimitri tre glass som var blitt
stillet på bordet, med hvit rizinert vin; vi
klinket høitidelig og drakk. Og E. førte
hele tiden en taktfull og hyggelig prat
med dem; han er virkelig svært flink
til at omgåes dem. Hele scenen var full
av ynde. - Det er nok langt mellom Xylo-
kastro og Zemeno; for alle vi møtte på
veien nedover igjen, var forbauset over at
47
vi hadde gått hele veien; her i Grekenland
er det eslene som dilter.
     Igår eftermiddag så vi stedets store at-
traksjon som badested; en enormt lang
sannstrand og innenfor den en likeså
lang og dyp furulund med svære
og rike silkebløte trær; furuene vokser
i bredden om de står aldri så trangt
i Grekenland, og disse her ga hel skygge
et elysium i de varme bademåneder.
Nu forstod jeg hva badegjestene tar
sig til når de ikke akkurat er i vannet;
det er nok bare vi som traver bakker, en
opsiktsvekkende ting; turen herfra til
Kyllene, anbefalt i turistbøkene er det
sikkert ikke mange som foretar.
     21. mars. Igår, 20. mars var det søndag;
vi syntes det var tekkelig å ta det rolig.
Vi drev litt, først bort på posthuset og
48
sendte en del kort og et brev til Anne;
de får sandelig greske frimerker i det
gamle Norge. På posthuset så jeg forresten
et fortryllende avertissement; en ung kone,
nygresk og skjøn, kledd i en av de virkelig
bra komponerte greske nasjonaldrakter sitter
ved et åpent vindu og broderer med Singer-
maskin, mens en skjøn, nygresk mann, med
hvitt albanerskjørt og helt tilbehør, cigaretten i
munnen, dingler i vinduskarmen og beskuer
hennes mesterverk henrykt - bakgrunnen uten-
for vinduet Akropolis med Parthenon.
Men jeg har alt Singers symaskin. - Vi
tenkte litt på å gå i kirken; det stod en
enslig mann utenfor og ventet; så kom
presten løpende ut med en hel del av disse
funksjonalistiske brødene hernede som har
form som en ring og tres inn på armen;
brødene var i kirken og blev velsignet, man-
49
nen ventet utenfor; så gikk han tilfreds sin
vei med sin trygge mat. En praktisk form
for kristendom. Vi gikk over broen like
vest for byen; her ligger også et litet sted;
soltørrede ler-huser, som de har klædt om-
hyggelig med hvit kalk for å beskytte ler-
kvadratene; røde tak, helt like; meget
maleriske mot den grønne sjøen. Overalt
diltet esler os imøte, ved i masser blir
brakt til Kylokastro om søndagen(!); og
så skulde sikkert en masse av de menneskene
som sparket sig frem på eslene, til kirke.
En søt, halvvoksen gutt red i samme
retning som vi gikk; han hadde vært i byen
med vinaigre og hadde stor lyst til å snak-
ke; han inviterte os inn i "sitt hus for å sitte
litt"; han bodde i en liten landsby straks oppe
i bakken. Det har vært rart og uventet for
mig å se hvor hyggelige bondehusene er
50
på Peloponnes; de er aldri riktig tett
bygget, så de er luftige, og i dette huset
var det hvitt tøi overalt: hvitt lin(?)-trekk på
en sofabenk, hvitt teppe med en fin heklet blonde
på den brede seng, hvite puter med fint broderi;
det samme slags broderi på den hvite bordduk;
de sa de hadde kjøpt altsammen, men det var
håndsydd; de har sikert rett, jeg må se på
sånt til mig selv før jeg reiser fra Grekenland.
Etagéren med de uundgåelige og praktfulle
amerikabilleder må jeg ikke glemme. Guttens
mor var hyggelig og søt og førte en klok
og oplysende samtale med E.; vi fikk tyrkisk
kaffe; gutten selv pekte strålende og stolt
rundt på et kart som hang på veggen. De er
elskelige. - Konen hadde sagt til E. at sauene
beitet "oppe i skoven" nu da alt er tilsådd
og vinmarkene blir tilhakket nede ved sjøen,
altså gikk vi opover og så snart noe som var
51
en nøiaktig gjengivelse i virkeligheten av
utallige romantiske malerier: dypt inne i en
kløft, med furuer imkring hjorden og hyrden-e
og hunden; i virkeligheten var det meget vak-
kert å se. Vebnet med de sedvanlige stenene
gikk vi forbi dem; det var brakkmark de
holdt sig på. Og oppe på taket av skråningen
og kløften gikk "hyrdene på marken" - får
og gjeter i massevis på flaten. Jeg skulde
ønske svigermor hadde sett denne fredelige
og fromme scene.
     Idag, 21. mars skulde vi ha konferanse
med Archimandriten kl. 3.; så noen særlig
lang tur kunde det ikke bli tale om.
Været er overskyet; sjøen drønner; vi kan
ikke skimte Parnassos. Det regner litt
undertiden; store, bløte dråper, som sikkert
er en velsignelse; jeg vil citere vår παιδακη'pedaki'ς
fortryllende setning til E. igår: "Været
52
er overskyet, i anledning våren." Vi gikk
gjennem byen mot øst (efter å ha levert E.s
tredje morsomme korrespondanse til T.T.
på posthuset), inn i furulunden, og gjen-
nem den i sin helhet. Den er uendelig;
den tok os en halv time. Og den er deilig.
På den annen side av den ligger også en
landsby. Her faller også en elv ut. Vi
gikk opover på taket øst for denne dalen,
som også har brett avskårne sandstens
lag til sider; her er jorden jernholdig så
fjellet og marken er rødlig, fra klar ild
og lys- og mørkere ferskenfarve til mørke
furustammer og blodbøk. Og de store
groende hvetemarkene var grønn-grønne,
så jeg kunde bade øinene i dem. Vi
opsøkte to hjorder (gjeterkoner denne gang,
de var greie og flinke til svare på E's
spørsmål. De tilhørte begge to landsbyen
53
Γεlιανοτικα Gelinotika (vinterlandsby) her nede med sommer-
og hovedbyen Γεlινον(?) Gelino 7 timers vei oppe i
fjellet. I april drar de op dit. Cfr. alle E.s
nuværende og fremtidige beretninger om emnet;
han vil studere det tilbunns; jeg er lykkelig
over at han har valgt et så riktig sted for
sine undersøkelser - han arbeider meget
godt her.
     22. mars. På nedveien igår gikk vi innom
gjeterkonenes landsby, for å verificere det de
hadde sagt. Zigøinere hadde leiret sig like
ovenfor landsbyen; de løp imot os og bad om
en "frango, frango" - akkurat så mekanisk og
iherdig som hunder gneldrer når de får
se fremmede - en ung kone var slank og vakker
barna var nydelige; men de har i tidens løp
utviklet en mentalitet som klegg. Vi var blinde
og døve og gikk gjennem leiren som gjennem
et annet landskap; men jeg må tenke på vår
54
tykke godslige husvert den første eftermiddag
her; en liten bedårende zigøinerpike løp i
sik-sak foran os på gaten og ropte sitt
monotone "frango". Da vi kom bort til huset,
opga hun tiggingen et øieblik "De vil altså virkelig
ikke gi mig noe" - det lød så inntrengende at
vi i virkeligheten måtte ha den sorteste sam-
vittighet - vi stanset for å snakke litt med
verten, straks var kleggen der igjen - verten
jaget henne først med en håndbevegelse, men
det nyttet ikke; da kastet han en sten på
henne (fryktelig brutalt, syntes vi), og hun var
beseiret, men ikke krenket eller rasende, som
hun burde ha vært; hun slentret bortover
gaten; det var altsammen "the days work".
     I landsbyen spurte vi efter kroen; den
var stengt; men en liten gutt løp og hentet
ekspeditrisen i landhandleriet, som var
kroen; og E. fikk meget grei beskjed av henne.
55
Kroverten, ung og flott, kom tilstede; han
erklærte at jeg lignet på en prikk "forloveden
til hans bror, som var amerikansk og ser-
veringsdame"; han bød os cigaretter, recinert
vin og torskekaviar (det er der masser av overalt)
på et smørpapir; han skar av et litet stykke,
tok det på knivspissen og rakte mig kniven, jeg
tok kaviaren av med fingrene, og så gjentok
det samme sig med E. De konverserte høflig
og belevent, fedrift, forholdene i landsbyen,
zigøinerne: "De arbeider da!" sa verten. E: "Ja, men
ikke med hendene!" - "Nei, ikke med hendene!" - Verten: "Ja, med hodet."
En kunde (kundene i butikken deltok også i sam-
talen, for ikke å snakke om ekspeditrisen) var
lilleasiatisk flyktning, sa verten, som var
meget orientert i Fridthjof Nansen og alt mulig,
men hårdnakket holdt på at vi var svensker;
men da blev kunden fornermet; han var
56
bare kommet hit, sa han og hadde aldri
hørt om Nansen. Vi vilde betale, men nei,
atter den greske gjestfrihet. - Vår archi-
mandrit vil heller ikke la os betale vår
kaffe og likør, når vi er sammen med ham
på kafeer; søndag traff vi ham på en; hvor
vi hørte "An der schönen blauen Donau" al-
deles heslig spilt; archimandriten liker ikke
dansemusikk - derimot anbefalte han sterkt
filmen "røverne på Olympos, som går her
lørdag, søndag og torsdag - vi skal kanskje
se den torsdag 24. mars til ære for Anken og
til hygge for os selv) - og igår hadde vi
en stor konferanse med ham og mange andre
på en, jeg tror, fashionabel kafé. Jeg nyder
E's konferanser; jeg forstår hele tiden hvad
emnet er og kan se det bølge frem og
tilbake og så dø hen, og vige
for et nytt, alt med interesse og glede. Igår
57
hentet archimandriten od her (jeg var nær
ved ikke å bli med på møtet, da jeg hadde stengt
mig selv inne på W.C. eller som det her heter C.W.
(altså på hodet)) og vi vandret bortover, Archim.
lesende E.s spørsmålsskjema, som han var meget
henrykt over og sikkert sitter og ponderer over
i sitt stille studerkammer. På kafeen kom
efterhånden archim.s. venn, engelsklæreren;
han nektet absolutt å tale engelsk, gikk med på
å snakke fransk med mig; det gikk forskrekke-
lig stammende, han bruker nok ingen direkte
metode; jeg er glad ingen gymnasiaster var
tilstede. Emil tok frem karter, som også blev
undersøkt ved sidebordet, det gjaldt å konstatere
hvor Γεllινον ligger; vi blev presentert for legen
og advokaten, som også deltok ivrig i samtalen;
verten stod og lyttet, med håndklæet over skulderen,
og alle andre gjester i kafeen nikket med
hodet og nød denne "discussion savante" for
58
å citere E's lille takketale til forsamlingen
tilslutt. Samtalen bølget fra den greske
fedrift over til den norske seterdrift som
alle var kolossalt interesserte i, tilbake
igjen til forholdene her på Peoloponnes som
E. fikk mye verdifull oplysning om, Es
spesielle fag og hans ophold her for 10 år
siden var neste emne, og så braket det løs
med forhistorie og arkeologi, idet læreren
hadde mange meninger, men selv jeg forstod
på E's nese at de var dumme; plutselig
talte man om kontinuiteten i skikker apropos
κοllυβον (archimandriten nikket
og smilte intenst til mig, så nu var jeg
mindre enn noensinne itvil om hvad sam-
talen dreiet sig om - det var jo vår oplevelse
første eftermiddag her, som archim. hadde
forklart for os) - men om litt så han
litt bekymret og tvilende ut, for nu blev,
59
hørte jeg siden, samtalen svært ateistisk,
særlig fra legens og advokatens side, og E.
måtte bruke en liten forsonende setning for
å få instrumentene til å klinge sammen
i harmoni tilslutt. - En ganske annen
ting: naturen er begrenset i sine påfunn,
mennesker ligner hverandre meget. Under
konferansen igår satt jeg likeoverfor Fridthjof
Backer-Grøndahl, litt avmagret; skredder
Bonvis yngre bror har vi møtt i Athen, og
brødre av Hambro møtte vi hver dag der.
Men det rareste var Jibborn Bull; han kom
skinbarlig gående forbi vårt bord i Ζαππειον-
parken en dag i Athen, lang og slapp og helt
lik sig; vi så slik på ham at han hilste.
     Idag er det stille; sjøen er delikat;
men det har ialfall regnet nokså meget.
Grekenland passer ikke til innendørs liv;
men E. ekspederte imorges 13 kort og igår
60
en lang beretning til Stang; nu arbeider
han seterdrift, intenst som alltid - når han
arbeider. Jeg skriver dagbok; vi har kjøpt
en flaske innfødt maraschino; den er
om mulig seigere enn den italienske og
meget søt, smaker ellers intenst av mandler;
men den hygger. Da vi kom tilbake fra
vår frokost, stod vannkaraflen full av
blomster, levkøier, violer, gule narcisser og
roser. Jeg trodde παιδακιpedakienen hadde vært
ute igjen - men denne gang er det archi-
mandriten - og til ham får jeg rette
den smukke takkesetning, som E. har
lært mig. - Efter lunch en tur langs med
stranden på meget sølet vei til landsbyen
καΜα�?ονKamaron - 5 km. - tilbake i småregn
langs jernbanelinjen til vi bøiet av for en
bredere bro. Eneste nydelse på turen: sjøen,
skiddengul innerst, så grønn, så gyllen, så
61
grønn-grønn og endelig violett. Den er
henrivende. En annen hyggelig ting var en
liten havescene: man rakte os vin, ramsterk,
ramricinert, opstivende. E. vil beskrive scenen
(Homer har allerede gjort det) i et reisebrev til
T.T.. Regnvær er trist; men fra καΜα�?ον
skal κο�?υφη'en tas. Og jeg håper da vi tar
den!
     23. mars. Det er koldt om dagen "i anledning
av" regnværet, sa han igår. Det er patetisk for mig som
aldri har oplevet det før at folk må fryse i
kjølig vær; i husene finnes ikke no opvarmning,
man må bare klæ på sig flere lag klær - og så fryse
så godt man kan. Vi har også brukt likør og konjak.
Idag tok vi toget østover, tilKiaton. En
nydelig ting, som vi så flere ganger efter hver-
andre fra toget: et enkelt blomstrende mandel-
62
tre midt i en vinmark. Vinmarkene blir
stadig større og bredere, eftersom vi kommer øst-
over. I Kiaton fikk vi tak i en bil som kjørte
os op til Vasiliko; d.v.s. like nedenfor foten
av den bakken som fører op til den bastion
Vasiliko er, er det en kneik som bilen (ikke
chaufføren) nektet å angripe for alvår; ellers
hadde den greid det utrolige; den hadde skumplet
over høie fortaugaktige stenhindringer, snodd og
vridd sig fabelaktig og kommet frem i hjulspor
som bare kan sammenlignes med den korinthiske
kanal. Nu avtalte vi at bilen skulde vente
1 time (den ventet 1 1/2) og gikk opover til Vasiliko.
Det er en fortryllende landsby; den begynder
oppe på overtkanten av bakken; den er mest
bygget av solrørret lere som her er rødlig og
er inngjerdet (av ordentlige lermurere) mere enn
noen annen landsby jeg hittil har sett. Den
ligger som en festning og beskytter hele den
63
første store terrasse i landskapet her; den går
nesten i ett med landskapet, for utenfor den er
terrassen bratt skåret gjennem av elver på begge
sider og skarene er røde sandstenslag. Det
er så morsomt å se en så velordnet akerbruks-
egn; fra sjøen av og hen til foten av terrassen
ser vi vinmarker og vinmarker; opover bakken
begynner hveteakrene, saftig grønne; over
terrassen strekker de sig i store flater bort
til Sikyon-ruinene, som begynner omtrent
ved foten av neste terrasse, og hveten fort-
setter på toppen av denne terrasse bak sporene
av akropolet og videre innover. Hveteaker var
der også på bunden og sidene av det gamle
Stadion, som ikke er utgravet men fremtræder
tydelig og nydelig (formen kunde ikke vært
bedre) helt tilvokset. Det gamle teatret var
ordentlig morsomt å se; bunnen er utgravet (av
amerikanerne, cf.d. franske Baedecker, s. 335) og
64
det nederste av halvkredsen; dessuten helt i-
alfall den ene av de to publikumstunneller,
omtrent midt på sidene; ellers hadde vi hele
konturen. Hvor stort det har vært, og for en
skjøn utsikt mot sjøen tilskuerne har hatt.
Jeg må beundre enormt utnyttelsen av ter-
rænget; terrassen i hele sin høide er brukt,
og så har man hulet halvkredsen ut, aldeles
nydelig. To borgere fra Vasiliko fulgte os
rundt her, av egen drift; den ene var landsby-
høvdingen, han - og hans venn var kyndige
og hyggelige, E. diskuterte historie og sprog med
dem, navnet Vasiliko blev undersøkt så vidt
jeg kunde forstå: jeg måtte smile da de plud-
selig kom inn på Plutarch. Høvdingen hadde
et stort hus i Vasiliko, fortalte han; han hadde
også nøkkelen til museet; de kunde ikke finne
den, så der kom vi ikke lenger enn op på
verandaen utenfor; men han hadde den.
65
Vi sa farvel til de to elskverdige herrer og
gikk ned av borgen igjen, fant vår chauffør,
som var like blid og husket tilbake til Kiaton
igjen. Lunch der, ikke no mere å fortelle. Hit
var brev fra mor blitt eftersendt, skrev brev til
henne og J.Hj. Imorgen er det Annikens ge-
burtsdag. E. har fått archimandritens svar på
alle spørsmålene om seterdriften ieftermiddag;
han var svært fornøiet med dem.
     25. mars. Igår, 24. mars gikk vi nok ikke på
noen kino og så "Røverne fra Olympos"; vi tok
toget vestover til Diakophto, for derfra å ta
tannhjulsbanen op til Kalavryta. På stasjonen
i Xylokastro traff vi en av våre nye venner,
advokaten fra mandagens konferanse; atter åndfull
(jeg må understreke at E. ledet den, som alltid) sam-
tale, og kaffe; advokaten var vert. Når blir
det vår tur her i Grekenland. Togturen i piskende
regnvær; det striregnet, da tannhjulsbanen
66
satte sig i bevegelse, med noen munker fra
Megaspileon, noen få profane mennesker, høns
og fisk og vi. Turen er i virkeligheten fantas-
tisk; toget går gjennem tunneller og på broer
som hviler på utbyggede plattformer opover gjen-
nem en dyp kløft, med en strykende gul foss
ved siden av os hele tiden; den ser ut som om
den er skapt til å anstifte ulykker, og fjellet
med al den løse stenen måtte kunne rase ut
nårsomhelst. Men jeg oplevet ikke turen or-
dentlig; siden turen til Sikyon har jeg vært
lam av frost. Jeg synes gjerne E. kunde være
kamerat og fryse med mig; men han er
en viking. Og så kan han ikke like at det er
noe iveien med mig, og så blir han sint - på
mig. Jeg synes dette ræsonnement er så overraskende
at jeg har lyst til å se det på skrift. - Efterhvert
kom vi op på fjellet: det regnet ikke lenger, men
det snedde. Og et snelag dekket Kalavryta (byen
67
med de vakre kilder - det skal være sikkert), da
vi kom hit igår. Men det var stille og friskt, og
solen tittet efterhvert frem litt; vi hadde en
morsom spasertur nede på sletten her igår efter-
middag. Det var igrunnen så hjemlig, med ordent-
lige fjelle, halvveis skjult av tåke, på alle
kanter; men sletten var meget sid, halvveis
dekket av vann; det er utpreget malariastrøk
her om sommeren. Pussig var det å se alle de
blomstrende frukttrærne overalt, halvveis
dekket av sne; al denne sneen var kommet i
forgårs. E. hadde mange morsomme samtaler
med innfødte om sauer og fjøs; en kone var
særlig staselig; hun var klædt som en "fjøsdeie",
og bodde i et litet rum, som var innredet til mennesker
(kanskje) i hennes store vinterfjøs, for gjeter, sauer og
okser; hun beveget sig nydelig og så byrg ut, en
slags "Kristin Lavransdatter"; vi er på mange må-
ter i Middelalderen her, og menn og koner, som
68
til hverdags er usselt utstyrt, er ofte mektige
mennesker. Denne konen hadde hus i Kalavryta;
de har ofte flere hus, på forskjellige steder.
Apropos middelalderen, så ligger frankerborgen
her, høi og karakteristisk, akkurat slik som
alle de andre frankerborger E. fotograferte her-
nede for 10 år siden /-\. - Vi bor i hotel
ΧεlμοςChelmos, det ene av de to gode hoteller på stedet.
Det ligger staselig, høit, like under fjellet
Χεlμος, og ser stort og internasjonalt elegant
ut utenfra. Men trappene op til værelsene, gåt utenpå
huset, og værelsene selv er små og meget enkle,
dog utstyrt med en skidden porcelensvask, hvor
vi kan plaske så meget vi vil med stedet gode,
iskolde vann. Det er alltid spennende med
natten på et nytt sted i Grekenland; men de
små dyr har ikke vist sig her heller. Men
ellers er natt til idag den koldeste jeg har op-
levet i mitt liv; det var umulig å bli varm.
69
Jeg tilber den stygge upudsete ovnen, som
står midt i den store spisesal i underetasjen,
med rør i vinkel ut gjennem et høit vindu.
Her sitter vi og hører radio eller grammofon,
som snart blir passet av kokken, snart av hotell-
gutten, som simpelthen er en fænomenal idiot
(vi hadde en historie med en potte igåraftes)
men uforanderlig venlig. Europeisk dansemusikk
og gresk folkemusikk (efter at de har begrepet det
for dem forbausende faktum at vi helst vil
høre den) surrer for våre ører. Men kokken
har den sedvanlige radiomentalitet; sitter han
først ved radiobordet, skruer han vekk Beethoven
og Händel; han vil bare videre. Han er
meget gemytlig og morsom, taler italiensk og
laver en fortryllende pilafi. At hønen eller rettere
sagt hanen som vi fikk igår, var trå, var dens
egen skyld; kokken begikk det fastebrudd å ofre
sin egen hane for os, et par timer efterat vi var
70
kommet igår; så den var jo såvidt død da
vi spiste den.
     Idag, den 25. mars, er det grekernes nasjonale
festdag, til minne om at erkebiskopen av Patras,
Germanos, her oppe i klostret Haghia Lavra,
en times vei borti fjellet, reiste oprørsfanen
og gav signalet til den greske frihetskampen. Jeg
synes det var snillt av E. at han sørget for
at vi var her idag; nordmennene burde jo
feire 17. mai på Eidsvoll hvis det var noen
greie på tingene. - Imorges gikk vi altså i
spirende solskinn avsted mot Haghia Lavra;
"det er ikke vanskelig å finne veien", sa kok-
ken, "det er nok annen κοσμοςkosmos på den". Det
var det ikke; kosmosen kom i biler efterhvert;
man liker vist ikke å gå i Grekenland. Det
gjør vi, og veien var henrivende, elegant
anlagt i kolossale svinger rundt om haugene,
snart innenfor, snart utenfor, så stigningen
71
var nesten umerkelig. Vi så hele tiden mot
det deilige fjell Olonos, i oldtiden Erymanthos
som var solbeskinnet og hvitt, ikke ulik Rondane
turen minnet mest av alt om en tur
på fjellet i Norge, på Dovre f.eks. i påsken.
Men sneen er ikke til å gå på her; det fins
ikke tele i jorden, så skiløpning vilde være
umulig. Vi kom til klostret, som er bygget i en
stor firkant med idylliske malte innelukkede
glassverandaer utenfor overalt, over den høie kjel
Innenfor firkanten løper det et åpent galleri helt
rundt den - klostergården er inni firkanten og
midt i denne den nye kirken. Den var stemnings-¨
full og velstandsmessig (du verden hvor mange
lysekroner og lamper det henger i en ortodoks
kirke); speidergutter holdt på å stille sig op der.
Vi gikk op på galleriet; en gammel munk
viste os inn i et av munkeværelsene, senger
med vakre vevete åklær, noen bøker, meget
72
enkelt, men venlig. Utenfor, på glassverandaen
skinte solen velsignet; her satte vi os, og lot
ting hende av sig selv; det skal man alltid i
Grekenland, sier E. Om en liten stund kom
en ung "legbroder" eller elev; han hadde
munkekjole, men av et simpelt lett bomullsstoff,
en litt lavere lue på hodet, masse hår på bakho-
det (han var begyndt å sno det); han var lang og
meget tynn, hadde et skjønt magert ansikt med
noen deilige grå øine, så forstandig og mild og
venlig ut. Han bragte et brett med små glass
med klostrets likør (gyllen og deilig) og noe syltetøi.
Han var meget glad og ivrig, da E. begyndte å
snakke med ham om Norge etc.; jeg nød ham.
Litt efter begyndte klokkene å ringe (det var
en skikkelse fra middelalderen som ringte, en
yngre munk, uten skjegg, men med håret fal-
lende rett ned, en tykk og svær pagemanke), og
nu skulde festen begynde. Det gjorde den og-
73
så, fantastisk dårlig satt i scene, som alt i Greken-
land, sier E. Vi kom inn i kirken; de små
speiderguttene var pent opstillet i to rekker og
skulle danne æresvakt; de burde naturligvis
stått forrest, men en masse mennesker, bl.a. vi
blev uttrykkelig anvist plass foran dem så de
forsvandt i mengden. En munk løp med en
gardintrapp og tendte lysekroner (efter at klok-
kene hadde ringt) og midt op i alt dette kom
abbeden med et par munker op gjennem kirken.
Abbeden hadde sans for stil; han var voksblek
og høitidelig med store kjeder på kjolen (vi blev
kjent med ham efterpå, han var igrunnen både
verdslig og gemytlig, så klok og dyktig, men ikke
det spor from ut); men alt ellers var rot. De
vimset omkring inne i - la mig kalle det sakristiet,
og tilslutt kom de da ut igjen, abbeden og en fem-
seks munker, alle iført virkelig praktfulle messe-
kåper. En gammel munk holdt fanen som
74
Germanos hadde svinget
han kom forresten borti en lysekrone med den under cere-
monien, og ialfall halvparten av menigheten blev sterkt optatt
av å se om den gamle tradisjonsrike fanen ville gi sig til å brenne op., to andre holdt
knipper av tendte vokslys og en ung, meget
vakker munk holdt boken med dagens tekst,
beretningen om Germanos. Denne munken hadde
en ny skjøn korkåpe i rødt, gull og hvitt + vevete roser; han
hadde sikkert aldri hatt korkåpe på sig før, han
trakk i den og var meget nervøs, han så ut
som om han hadde mange anfektelser, eller ialfall
burde ha dem, urolig hele tiden. De gamle
munkene var serene, ubevisste; abedden stod
høiere enn de andre, vendt mot menigheten, frem-
deles like stilfull. Og nu begynte den rare
liturgien, først vekselsang mellem munkefor-
samlingen og et kor, anført av en munk,
borti et hjørne. Så vekselsang mellem munkene
innbyrdes, sangen sprang efter et system helt
uforståelig for mig fra den ene til den annen.
Koret sang "Kyrie eleison" meget vakkert ved
siden av den andre sangen, som virket hård
75
og monoton. Så leste abbeden teksten om
Germanos - og nasjonalsangen blev sunget. Og
så holdt en høiere lærer her talen for dagen.
Han talte kort, hans minespill og foredrag,
som jeg kunde følge, var meget virkningsfullt.
Det var en glimrende tale sa E. efterpå. Og så
var det slutt. En bonde eller noe slikt forsøkte
sig riktignok med en improvisert tale, morsom så
han ut. Men ingen hørte på ham. Jeg
savnet kolossalt kirkemusikken, som kanskje
hadde gitt hele den tilfeldig arrangerte fest stem-
ning for mig; men jeg må huske på at jeg er
hverken greker eller ortodoks. Forøvrig så til-
hørerne helt livløse ut, omtrent som vi. det
er i alle fall en meget morsom ting å ha vært med
på. Efterpå vilde vi gå, men vi så på tα κειμηlια
først; mange vakre ting og gull; alt tydet på
velstand. Så gikk vi for alvår, men vår
unge venn fra glassverandaen kom springende
76
efter os og bad os komme og spise hos abbeden.
Først så vi på den gamle kirke
hvor Germanos faktisk svinget fanen., en stenkirke, med
ikonene malt in fresco på veggene. Den var
meget vakker og vår unge venn passet storartet
inn i interiøret. Så blev vi ført op på galleriet
og inn i abbedens rum, med senger, men noe
større enn det andre rummet vi har sett, og med
en stor peis (det brente svære kubber i den) nede
ved abbedens bordende av det store bordet som
stod dekket (et bord var dekket ute på glassveran-
daen også). Rundt omkring satt øiensynlig beau-
monden i Kalavryta og noen tilreisende. Og
så begyndte måltidet. E. satt ved siden av abbeden.
Vi hadde ikke presentert os, men i fremmedboken
inne i museet hadde E. skrevet våre navne og
betegnet os som "tilbedere av den greske ånd".
Det er også E. opriktig op på en nydelig måte;
jeg kan ikke si hvor hyggelige de har vært mot
os - og er bestandig, fordi E. taler deres sprog,
77
kjenner deres land, kan deres historie og er
gresselig glad i det altsammen.
     Ny spiste vi fastemat, først en udmerket fiske-
suppe, så kokt fisk og stekt fisk med olje til, syltede
oliven og løk og det grove mørke fastebrød, som
lå omkring ved alle kuvertene. Til dessert fikk
vi søte epler, aldeles deilige; og vi drakk under
hele måltidet stedets vin, rød og klar, kraftig
og lett ricinert "sain et fortifiant" som den fransk-
talende Kalavryta-mondæne ved siden av mig
sa. Den unge munk med korkåpen (som han ikke
hadde på nu naturligvis) og han med pagehåret opvartet
os;
de så glade ut over å se å høre på de muntre
glade mennesker som sat ved bordet, og det gjorde
dem meget milde og søte; men E. har rett i at han
med kåpen ser ut som en ugjenløst Kristus. Abbeden
konverserte om vinen og vinleggingen og hadde
det storartet hyggelig.
78
     Vi brøt op og gikk nedover; været var mørknet
endel, og det passet igrunnen godt å bli tatt op
av en lastebil som kom nedover, full av Kalavrytas
bredere lag, som nu var i riktig folkefeststem-
ning. Noen unge piker brølte kokkepikesange (sa E.)
det var sange, så skingrende umelodiøse, efter
våre begreper ialfall) og så iherdige at sangerinner-
ne tilslutt selv holdt sig for ørene; de slynget
sin gigantiske vitalitet ut i luften. Vår unge
venn fra glassverandaen satt i et hjørne; han
hadde nok fått fri ieftermiddag; han så pint
ut over sangen, men hvorfor vet jeg jo ikke.
     Eftermiddagen har masse mennesker her (folk
kommer og går) tilbrakt rundt ovnen; E. og jeg
er stasjonære. E. har skrevet sin fjerde korre-
spondanse til T.T. Utenfor kom pludselig et
festtog, de første med lange stenger med jernkurver
på; det var vist bek i kurvene; det brente og det
var noen praktfulle fakler. Toget etterpå hadde
79
bengalske lys i alle farver. Det så praktfullt ut;
det rundet platanen på plassen her og gikk nedover
til byen igjen.
     26. mars.Idag skulde vi studere seterdrift og
det har vi virkelig også gjort. Vi hadde tenkt os op
til en seterlandsby Vrachno og gikk en 4 km. nedover
jernbanelinjen eller γ�?αμμηgrammi-en som alltid blir
brukt til vei i Grekenland; og det er en udmerket
skikk; rett er den og tør er den. Men i Vrachno lå
sneen meterdyp, fikk vi høre av en mann derfra på besøk hos
phylaxen og det
fandtes ikke et menneske deroppe; så gikk vi heller
over i fremlien av dalen, hvor vi på fremveien
hadde sett både enkeltgårder og sauer; her skinte
solen; sneen hadde smeltet i liene, frukttrærne
blomstret rødt og hvitt, det var vår. Det har vært
fantastisk vakkert her idag med sol på sneen som
dekker alle topperne, Erymanthos takket og stort, det
ideale bakteppe og dalen (ialfall fremlien grønn.
Men så var det seterdriften. Vi var nær ved
80
ikke å komme forbi den første bondegården vi
kom til; en svær gul hund vilde ikke la
os passere; E. kastet en sten på den; den
skar tenner med stenen i munnen og så
virkelig farlig ut. En mindre hund gjødde
som besatt like utenfor huset. Vi håbet på
beboerne, men ingen viste sig. Redningen blev
en kone til esels; vi fulgte tett i hennes
kjølvand; hun ropte ut gårdkonen, som var
sur og lei (en av de meget få uelskverdige
mennesker jeg hittil har sett i Grekenland),
og vilde ikke lå os få se og fotografere hennes
gård. Dette gjentok sig på neste gård (den
var meget pen, alt bygget i ett av sten, med
utbygg og fløie og innebygget gårdsplass som
en festning; men her var konen bare vettskremt
stakkar; hun har sikkert vært livende redd
mens vi fotograferte gården, ovenfra og nedenfra.
Vi var ikke redde, for hunden var inne i
81
gården, og hun var ikke slem nok til å slippe
den ut av døren i gjerdet. Men så gikk det som
i eventyrene; tredje gang kom vi til det rette
sted. Det lå nydelig, høit oppe i bakken; vi hadde
sett på det før. En olding gikk nede i bakken
og gjette masse små lam. De fleste av sauene
hans var døde ivinter på grunn av kulden og
formangel(?), sa han og så meget pessimistisk
på tilværelsen, men ikke på os; vi skulde få se
gården; han ropte bare op først at de skulde
binde hunden. Og det er sikkert at det var nød-
vendig; den var svær og glefset og gjødde og slet
i snoren endda dens herre var med os. Med
disse rovdyrene til å passe på er de greske
bondegårdene sikre festninger. Men nu fikk
vi se gården. Den var bygget slik Figur må scannes
20m. lang, 6 m. bred, 2 etasjer. 1. etasje var fjøset
(mandria'en). Døren førte her inn fra nedsiden
og så var det en dør fra fjøset ut til den innebygde
82
gårdsplassen. Døren til 2.etasje gikk inn fra
baksiden (terrenget høiere). Tilvenstre idet vi kom
inn gik det en dør inn til seterstuen; til-
høire var låven (apoteket). Stuen lignet seter-
stuer i Norge, med tverrbjelker; men den var
avgjort mindre ren. Det var svært lite bohave
der, men hovedideen vil jeg beskrive, for den
kunde brukes i en norsk luksuspeisestue.
Peisen midt på veggen imot døren, rett inn fra
gulvet; på begge sider av peisen var hele plassen
til veggen optatt av kvadratiske lave forhøininger
av tre; noen sekker og tepper var lagt på treet som
en slags meget primitiv stopning; begge forhøinin-
gene var dekket av hvert sitt stire åklæde; et vevet
teppe lå også på gulvet foran peisen mellem dem.
Puter blev lagt på forhøiningene nær peisen og
vi blev anmodet om å sitte ned. Og så fikk vi
tyrkisk kaffe, som vi så bli kokt inne i peisen.
Ellers var det ingenting å sitte på, et bord etsted
83
en kjøkkenhylle og en kiste. E. så sig godt om og
fotograferte mannen og hans datter, en pen, men
blek pike som pessimisten "hadde brukt tusenvis
av drachmer på, i legehonorar, men til ingen nytte."
Oldingen trakk på sig, for å fotograferes, sin
hvite ullfrakk med hette (jeg har sett masser av
disse tykke grove frakkene nu, men de fleste farver
dem blå. De var søte og elskverdige mennesker;
vi må huske å sende dem fotografiet; og jeg
håber jeg ikke skal angre at jeg satt sålenge på
puten på briksen ved peisen. Ieftermiddag
drev vi litt på måfå ovenfor posthuset; et glass
kirsebærlikør vi var blitt budt hos en amerikansk-
kyndig kolonialhandler, hvor E. kjøpte tobakk
hadde "finished" mig; jeg syntes igrunnen jeg
kunde legge mig rett ned i middagssolen. Men -
uten å diskutere saken slentret vi opover mot
frankerborgen; vi gikk op til den og hadde en
bedårende fjelltur, med de kjente sensasjoner:
84
høie fjell reiste sig på alle kanter og dalen sank
under os. Frankerne har virkelig placert sin
borg på et sted hvor de behersket alle veiene til
dalen og borgen var vanskelig å ta, høit og fjernt
som den ligger. De hadde oversikt over alle dem
som møisommelig slepte sig op over alle
bakkene (de innfødte har nok hatt fornøielsen av
å bringe dem deres mat og vin hernedefra; da
er byen flyttet hit over på skyggesiden, (den gamle
by Kynaitha lå borte i fremlien noe lenger
inne i dalen); og hvor fjellet ikke var steilt
og uinntagelig nok, har frankerne bygget store
murer. Det var svært vanskelig å finne noen
naturlig opgang op på borgen; jeg fant tilslutt
en med ganske uskyldig klyving og var oppe ved
murgjerdet på kanten to steder; men over
gjerdet kom jeg ikke; det var såvidt litt for
høit for en allene å klatre op. Jeg hadde
gledet mig til å spasere omkring deroppe på
85
selve flaten og få en forestilling om omgivelsene
sett fra borgen; men E. sat igjen nedenfor
selve Figur må scannes og røkte; han er svimmel (cfr. jern-
banebroen forleden dag, som han ikke kunde gå
over, så vi måtte vasse i søle helt ned til sjøen
og gå 2 ekstra kilometer i regnværet) og skal
allikevel ikke "studere det 13. århundres befestnings-
vesen"; og jeg turde ikke ta klatringen alene.
Men to fortryllende ting så vi på borgen; det
ene var et litet sten kapell, innunder kanten, med
det aller helligste i en hule innefor; vi lyste
med fyrstikker og så Kristusbilledet og alteret i
det stummende mørke rum; her føler hyrdene
sig trygge, når det stormer og tordner utenfor!
Og fra passet mellom Frankerborgen og Tremolas
så vi Megaspileon ligge høit oppe (nedenfor os
forøvrig) i sin fjellvegg; dit må det gå en ordentlig
klyving. - Vi gikk nedover igjen og kom ned
til en vår-lørdag-eftermiddag i De blomstrende
86
frukttrærs by, som jeg nu helst vil kalde Kala-
vryta; det er en vakker landsby! Nu er solen
gått ned, og varmen og våren er forsvunnet med
den; jeg sitter atter ved ovnen i den store spisesal
og forsøker å bli varm uten å bli for varm;
E. skriver rapport til Edv. Bull; vi skal snart
op i vårt poltempererte soveværelse å klæ av og på
os for natten. Vi lever bare altfor godt her; E.
hadde forespeilet mig, da vi reiste fra Athen at vi
kom til å sulte fantastisk på landsbygden nu i
langfasten; det vi kunde få, var den avskyelige
hvite ost og jaourti'en, som jeg ikke er noen venn
av; men i Xylokastro var det rigelig og all right
i enhver henseende, og her svinger kokken sine
panner (vi har gitt ham frie tøiler: eks: idag til
frokost, 2 egg hver, ristet hvetebrød, en slags smør
det smaker meget mild ost av den), honning, varm sauemelk
og kaffe, til middag lammekoteletter med herlig kokt
ris og eggeomelett, med vin-domestica og mavro Daphnes
87
til, til aftens griljert lam med petits pois, lett
ricinert rød vin, jaourti til E. og the til mig! Hvor-
dan skal det gå med mine drømme om en skjøn
avmagring for os begge to og romantikken ved å savne?
     31. mars. Søndag 27. mars tok vi en turist-
tur - fra Kalavryta til Megaspileon og til-
bake igjen. Nede på stasjonen hadde vi en
virkelig oplevelse - skiløpere, 3 herrer og 1 dame -
en av guttene (the funny boy) hadde
norske ski, og norske bindinger - en annen
hadde norsk skidrakt, glidespenne, runn-
trøie etc. som Grøttumsbråten og jeg! De
var athenere, sikkert av haute volée-en, de
hadde benyttet frihetsdagen til en week-end
på ski på Chelmos. Der er dannet en
alpin klubb i Athen; den har tyve medlemmer
og er sikkert skrekkelig fin. Disse tilhørte den.
De snakket ordentlig engelsk og var gjennem
hyggelige og sikre; den unge pike var brun,
88
søt og naturlig - friluftslivet har sine sider.
Det eneste øieblikk hun tapte kontenancen litt,
var, da vi skulde gå inn i selve kirken på
Megaspileon. "Går det an å gå inn i kirken
med bukser?" (referat fra E., hun sa det på gresk);
jakken hennes var så lang som et skjørt; det var
bare det at buksene var trekvart lange.
     Fra Zachloron (κατο) er det en deilig vei op
mot Megaspileon; veien går i store slyng opover
og inn i selve kløften, hvor slyngene blir større
enn noensinne. Det var en deilig vegetasjon;
små puter av en blå stjerneblomst (se fr. Baedecker)
sat i stenveggene her og der, og det var masser
av violette anemoner og bøå og hvite-(hvit)veis.
     Fjellet danner lodrette vegger mange steder
her; veggen går innover nederst, så det er
mange naturlige huler i fjellet. Men den
største er vel den klostret er bygget over; de
ligger også på et meget strategisk punkt, netop
89
der snevrer fjelldals-kløften fra Kalavryta
sig inn til en virkelig canyon. - Greske klostre
ligger (vist) ofte oppe i fjellet, fredelig og fritt
og harmonisk (cfr. Haghia Lavra og et kloster
vi så under bilturen ned til Patras); man har
inntrykk av at de skal ligge utenfor verdens
tummel og jag. Men Megaspileon ligger
og er bygget som en festning; den er bygget
konkavt, langs med fjellveggen; ser man
den i profil, er det nesten ikke noe frem-
spring fra den rette linje i fortsettelsen av
fjellveggen. Man kan lett forstå at klostret
er bygget i feudaltiden; nederst er en veldig
stenmur på delvis mange etasjer, med glugger som
også måtte kunne brukes som skyteskår; i en
anselig høide begynner så trebebyggelsen, munke-
leilighetene som er bygget op dit hvor fjellveggen
for alvår heller utover igjen. Røken fra pipene
må følge fjellet utover for idethele å komme
90
ut i fri luft; taket blir uryddig og utrolig sotet.
Idethele: sett nedenfra virker klostret svert malerisk
og morsomt med sine etasjer, pyrgos'er og korset
oppe på fjellet (effektive under befrielseskrigen), med
sine tjenerboliger omkring og sine haver og bi-
kuber i terrasser opover den lune kløft; var
man helt deroppe, virket det som et uryddig lapp-
verk, ikke ulikt en fabrikk. Helt deilig var
tverrveggen mot øst med inngangsporten; på
hjørnet her er klostrets befestningstårn (feudalt
igjen); denne tverrsiden er helt og høit bygget
op av grå sten som går herlig med fjellveggen,
døren selv, en edel form, er smykket med billeder,
og et stort frukttre stod utenfor og blomstret med
svære hvite blomster mot den grå muren.
     Vi gikk inn i en lang stenlagt gang, som i
hestetrapper gikk opover, og munnet ut i for-
værelset til kirken, et morsomt værelse hvor vegger
og tak går sammen i runne buer, alt sammen
91
naivt bemalt med bibelske motiver; lys-
åpningene mot dalen minner svært om våre sval-
ganger. Selve kirken er vakker og rik; den er
helt inne i hulen. Jeg må huske rekken av
sølvlamper hele bredden foran alteret, ikonene
(noen svært gamle) med bakgrunn og rammer av
gull, det gamle Mariabillede som Euphrosyne
skal ha funnet, av voks og harpiks basrelieff mot gull,
med utallige votivgaver foran (hender etc.) det hele
lukket av med en sølvdør, overlesset smykket, de
morsomme treutskjæringene (Adam og Eva og
slangen f.eks.) omkring alteret. Og gulvmosa-
ikken; jeg husker solen og stjernene (månen
skal også være der) meget vakre og ialmindelig-
het dekket med tepper. Vi gikk inn i biblioteket;
en fin type av en gammel munk var cicerone;
han leste op brevet fra Ibrahim pasja om overgi-
velse under befrielseskrigen, svaret fra primas'en, viste os manuskripter
og inkunabler og idethele klosterets κειμεlια,
92
som virket imponerende. Jeg husker særlig et
maleri (fra 16. årh.?) av Maria og barnet og den
første Paleologos-prinsesse; hun hadde et deilig
ovalt ansikt, sort glatt hår delt på midten og en
kjortel som faldt rett ned; hun var klar og fin
i høieste grad. Messekåpen hadde skjønne gamle
farver; og jeg ubereiste person syntes det var
morsomt å se perler som glorie på helgenbilleder,
en mitra, hvor alle konturer var trukket op
med perler, og kors og pendanter med diaman-
ter, safirer, rubiner etc. i massevis. En av
våre atheiensiske plutokrater fortalte mig at
mange av munkene her er millionærer, og
det kan stemme med hvad E. har fortalt mig,
at hver av dem eier sin lodd og kan skalte
og valte som han vil med den. Og så sitter
de da i sine munkeleiligheter i de øvre etasjer
og styrer hver med sitt; jeg hadde inntrykk
av et gigantisk - og øde munkehotel, ikke no
93
samfund, som på Haghia Lavra. Og de besøkende
var her turister som "gjorde" klostret og skrev
sine navn inn i protokoller, en for grekere og
en for utledninger. Jeg ville gjerne sett meget
mer på kirken og biblioteket, særlig Paleologos-
prinsessen; men lunchen ventet i hotellet nær
ved og E. hadde "sett" klostret. E. er et helstøpt
menneske; han er opptatt av seterdrift denne gangen,
dessuten virker hele Grekenland på ham; uten
at han løfter en finger kommer alle inntrykkene
til ham og han kan belyse dem innenfra, de
er hans; men jeg (og sikkert mange med mig) som
ingenting kommer til, må opsøke inntrykkene og
fylle mig med dem, idet jeg ser og ser - på det
jeg liker. E. brur sig ikke det spor om kunst,
hvis han da ikke i øieblikket har bruk for den;
i museer er han "amerikansk" i dårlig forstand;
han har ikke no annet mål enn å komme gjen-
nem salene så fort som mulig. - Vi spiste vår lunch (hotel Megaspileon er
NB. det mest europeiske hotel jeg hittil har sett uten-
for Athen, men ikke særlig billig), gikk tilbake
og så noe mer på svalgangene, forlatte munke-
celler i de nedre etasjer, Euphrosynes kilde
i en murhvelving, klostertrapper, kolossale
tønner i en kjeller, alt øde. Ciceronene
var forsvunnet, vi kunde vel ikke komme inn
i biblioteket, og jeg vovet mig ikke alene inn
i kirken igjen - og vi gikk. Munker hang
ut av vinduene i de øvre etasjer, to middel-
alderlige skikkelser, som så riktig slemme ut
forresten, skyllet grønnsaker ved en kilde nede
på klosterterrassen; et muldyr kom gående
raskt og lett opover svingene med en eldre
munk på (de går vel aldri, de svinepelsene); han
så ut som en plogokse (E.s bemerkning); men det
var ikke de unge munkene på Haghia Lavra.
95
Mitt siste inntrykk fra Megaspileon var en
munk, som gjette gjeter nede på den lille
sletten med kapellet og cypressene; han kastet
sten efter gjetene (som andre gjetere gjør) så
prestekjolen fløi og viftet. Det var et kuriøst
syn. - Ordentlig morsomt å ha sett det, nå når
jeg tenker på det mange dage senere. En uinn-
tagelig festning, selv om den har brent to ganger;
hulen kan ikke brenne, og det kan vel ikke
kjellerkolossen heller. Og det var hengebratt å
komme op for angripere.
     I Zachloron (kato) var folk nettop begynt
å komme op med sauene fra sine vinterhus
i Diakophto (Megaspileons sauer holder også
til nede i Diakophto om vinteren). Vi så på huser;
samme type gikk stadig igjen; vedskjul og man-
dria i 1. etasje, familjens beboelsesrum i 2.
Men mandria'ene var så små, så inne kunde
bare lammene få plads - bekreftet en kone.
96
De store sauene var i innhegningen - fårefolden.
Vi fikk vin etsteds; de er fabelaktig gjestfrie. E.
stiftet bekjentskaper; det var særlig en sortklædd
meget pen pike, som svarte så friskt og greit på
alle hans spørsmål; hun var foreldreløs stakkar
og hadde slik lyst til å komme til Athen; hun
var ikke som de fleste piker pleier å være dypt rørt
over E.s og mine to barn, langt borte i Norge,
men meget skuffet da hun hørte om dette bånd
mellem os. Jeg hadde undt henne en "uskyldig"
flirt; og det var med opriktig beklagelse E. så
henne trekke sig fattigslig nedover linjen.
     I Kalavryta oplevet vi den henrivende fjell-
slette intensere enn noensinne; vi gikk gjen-
nem frukthaver bortover forbi Kynaitha, den
gamle by (som vi forresten ikke plaserte nøiaktig)
til landsbyen Visoka (Trifokastro) som E. så gjerne vilde
se. Den viste sig å være sommer- og vinterlandsby
med fjellet bak som sommerbeite; vi mødte
97
landsbyens store dyr, okser, hester, muldyr
og esler i mengder, et eneste stort tog hjem
fra stensletten nede ved storveien. Det var
en fortryllende aftenstemning.
     1. april. Mandag reiste vi fra Kalavryta med
rutebil til Patras. Det var en meget lang og en
meget vakker tur. Vi startet kl. 8 morgen og kl.
fem minutter på 1 1/2 var vi i Patras og fikk
en bil til å kjøre os i rasende fart til jernbane-
stasjonen, hvor vi såvidt nådde toget. - Land-
skapet fra Kalavryta og ned til Patras - høisletter,
daler, passovergange, høie fjell på begge sider.
Veien gikk i kolossale svinger, for det meste
helt nødvendige, men den gjorde svært meget ut
av dem. Først var høisletten vinterlig og kold
så blev den stadig grønnere, og vi bilte inn i
en frisk og skarp vår; frukttrær, vinhaver,
bekker. En høislette var meget stor, med lands-
byer på begge skråninger; men fjellene stod høie
98
og bratte, særlig i øst, med grantrær opover fjellsidene,
og vi måtte over et pass igjen, op i sneen.
På den andre siden av dette passet var det vi
så det klostret jeg nevnte før ligge idyllisk og
fritt; klostrets sauefjøs lå nede ved vår vei.
Endelig så vi langt foran gjennem en bred
kløft havet ligge langt nede; veien gikk nedover
i svære slyng, og jeg tenkte: nu kommer vi
altså fort nedover. Men nei, nu kjørte vi
inn i en bred og dyp dal med de nordligste
utløpere av Erymanthos hvite og fantastiske
på den ene side høit oppe og veien med os
på høit på den annen side på kanten av
absolutt ingenting; sletten og sjøen dypt nede
foran; skulpterte grå fjell syd i horisonten.
Jeg tror det er det praktfulleste natursyn jeg
har hatt. Vi kjørte gjennem landsbyer, med
murer og stentrapper; de så ut som verandaer,
som bare måtte være til for å skulde
at man får se den deilige
99
Erymanthos ordentlig. Vi kjørte op over et pass
igjen og hadde nu tilhøire for os Panachaion,
Patras' eget snefjell, som fylder hele hjørnet
derborte. Det blev større og større og stadig
nydeligere. Nu gikk vi for alvår nedover;
det begynte å bli masser av anemoner og
valmuer ved veien, og kaktus kantet markene;
men veien hadde ikke lyst til å bli helt ferdig
med skråningene, skjønt det snart så ut som om
den kunde ta sletten nårsomhelst; tiden gikk,
og tilsluttvar jeg dumt nokk så panisk redd
for at toget skulde gå fra os, så jeg har ikke
fått hele gleden av det absolutt vidunderlige
landskap omkring Patras. Fjellet er en stor
og mektig kjede, nu med sne på, sjøen var
stor og intenst grønblå; på den annen side
bukten var det også snefjell, praktfulle, og
ved innløpet til Patras er det på nordsiden
to kegler av noen fjell; de stuper rett ned
100
i sjøen, er kannelerte og meget virkningsfulde.
Og sletten var grønn med frukttrør og oliven-
lunder på den grønne hvetemark og masser
av blomster. Solen skinte. - Jeg hadde for-
kjølet mig ved den varme ovnen i Kalavryta;
nu hadde jeg intenst vondt i halsen. Togreisen
til Xylokastro, som er meget vakker, husker
jeg bare som støi og lukt. Og så var vi i
Xylokastro igjen; alle våre verter var glade
over å se os, og vi gledet os over et brev fra Fredr.
Scheel. - Tirsdag d. 29. var en trist dag; E. og
jeg var tindrende uvenner; han våknet
med hodepine og opdaget at hans Kalavryta-billeder
måtte være ødelagte, hvad de også var på to
nær - jeg sint, fordi han var sint, meget udiplo-
matisk. (Surren i hodet, influensa) Og det var
altsammen stor synd; for det var sol og vår
i Xylokastro den dagen; furulunden var
skjøn, og markene var tindrende grønne, og
101
valmuer og blå perleblomster vokste overalt;
og Parnassos var hvit i "aitheren"; nedenfor
i "aeren" hvor mennesker bor, var luften
tettere; vi så bare toppene og en tydelig
vannrett skillelinje; meget instruktivt.
Onsdag 30. avreise fra Xylokastro i øsregn.
3. klasse til Athen dennegang meget brukbar;
men jeg var svært dårlig (hadde ligget tilsengs
foregående eftermiddag i Xylokastro). Ved
Korinth fikk vi solskinn; vi gikk inn i
spisevognen og spiste den fortrinlige lunch;
et udmerket legemiddel sålenge måltidet varer.
Togreisen var igjen deilig; langs den saro-
niske bukt var sjøen dels grønlig dels indigo-
blå, dels gråviolett og innover mpt Eleusis
klar lyse-blå. Og så kom vi inn i den
attiske klarhet igjen, og den har en spesiell
charme, som helt opveier Nord-Peloponnes' yppig-
het. Deilig å være tilbake i Athen; værelset
102
var stort (det har jeg forresten syntes hele tiden)
og komfortabelt; det var deilig å kunne bruke
varmt vann, å gå omkring og slippe å fryse -
inne, og aller best var det å kunne gå avklædd
iseng. Torsdag lå jeg hele dagen med unntagelse
av lunch på Prytaneion; det var svært bra og
greit å ligge tilsengs i Athen, og E.
var søt. E. om formiddagen i Nasjonal-
biblioteket, om eftermiddagen en tur på Turko-
vuni, hvor han interviewet gjetere (Hentley
hadde fortalt ham at det var gjetere der). Fredag
var jeg oppe igjen, men litt skral. På Akropolis
i full vinterhabitt. Jeg er gresselig glad i
Amalie-avenyen, parken, Byron, Hadrian-
porten, Olympeion og altsammen. Det var
deilig å drive innefor porten, gjennem
teatret, hvor jeg hvilte litt på den fineste
plassen og så på den bizarre silenen vis-
à-vis; jeg gikk op til kapellet i hulen
103
like under knatten med de to søilene (treføttene), på skrå
ned igjennem Æskulapiein, som jeg opriktig
talt får svært litet ut av, bortover over stoaen
og ned i Odeion. Dette siste var en svært
hyggelig tur; det er virkelig staselig, dette
Odeion, selvom det ikke er så anstrengende
charmerende som teatret midt i solsteken
med sin skjønne form. Jeg hadde en liten
klatretur for å komme op igjen av Odeion
på vestsiden; det er så nydelig med alt u-
gresset her og kaktusen især, som det vokser
sånn masser av like under det fortryllende
borgfjellet. Det var helt herlig å gå inn av
Benliporten igjen; men idag var jeg ikke alene
på Akropolis. Tyskere på alle kanter, en tysk
Gesamtreise! Solbrune ansikter (hvor fele vi
må se ut her), vesker, albanske tasker (na-
turligvis) fotografiapparater. Og de forskjelligste
typer av påkledning, noen sikkert
104
direkte ut av K. d. W. (dette er bittert). Tyskerne
er rare; alle er individuelt klædd, og allikevel
er alle like. Akropolis er storartet å komme
tilbake til. E. kom også dit og fotograferte, og det
var svært hyggelig. Hjemover gjennem Athene-
gaten, hvor man har konsentrert sig om å selge
matvarer av alle sorter. Det var overflod og
stimmel og atmosfære. Jeg blev svimmel.
Fredag eftermiddag hadde vi en bedårende tur;
vi tok en rutebil på den vakre Kephissia-avenyen
og kjørte ut til et fredelig og nydelig villa-
strøk oppe i furuheiene under Turkovuni. De
ser allesammen mot Hymettos; jeg synes det
må være svært tiltalende mennesker, som velger
å bo akkurat her. Vi gikk en vei op igjennem
et pass i Turkovuni; nakne, plastiske fjell
(E. tror at Turkovuni har de kaldt dem, fordi
det er så helt ufruktbart her, og det har de betegnet
ved navnet på det verste de visste). På den
105
andre siden av passet befandt vi os på høide
med åpningen mot Eleusis, og så hele sletten
over Kephisosdalen; men Turkovuni stengte
for alt - Lykabettos, Akropolis, etc. Vi foto-
graferte en gutt med sin hjord og mandri-er.
Hjem igjen med en rutebil som til min for-
bauselse kjørte Patission-avenyen forbi Na-
sjonalmuseet. Kinematograf - tysk talefilm,
veldig spøk, Anny Ondra "Eine Nacht im
Paradies" svært hjemlig. - E. har hatt
meget strev med våre pengeaffærer, for å få
mest mulig ut av våre kroner; jeg lever Herrens
glade dage i så henseende, men jeg kjøper riktig-
nok - endda ialfall - ikke albanske vesker. Men
idag - lørdag - har jeg fått "dressed" mitt hår,
engelsk madame Andrews i Hermesgaten - da-
menes gate; deilig og meget påkrevet. Ellers
var E. iformiddag i Landbruksdepartementet,
hvor han har fått masse bøker og de hjelper
106
ham meget. Jeg var på Nasjonalmuseet og
søkte ut nye yndlinger. Hermes (Andros) er
vakker, synes jeg, men ukraftig og litt herma-
froditisk desverre; i hans sal er det ikke så
meget som er morsomt å huske; et Poseidonhode
er ikke verst; og et gigantisk hode (av Anytos-
gruppen) av Artemis er i profil, i kinnets
runding, nesen og munnen frapperende og
morsomt lik Alfhild. Jeg syns Themis fra
Rhamnus er meget vakker, med de deilige dype
foldene på drakten, det rolige ansiktet og den
skjønne rødgulefarven; Apollo, fullt påklædd,
uten hode, kolossal - er også virkningsfull; og
et par barbarhoder herinne virker levende,
men litt for like. Men så kommer Zeus-salen:
7. april
Her står tre praktfulle bronsestatuer; epheben
fra Marathon, fin og barnslig i overgangsalderen,
Ynglingen, kraftig og fast med det litt store
hodet, og så mannen, den deilige Zeusstatuen,
107
som er funnet i sjøen for noen få år siden.
Jeg har ikke sett så skjønt modellert en manns-
skikkelse; i hodets holdning, i muskelspillet, i
uttrykket er det en intens konsentrasjon og herlig
overlegen kraft, som han bare behøver å antyde;
guddommelig mandighet. Ellers er Poseidon nok-
så flott (marmor); Æskulap-hodet nydelig, så trist
det er (Laokoon), en påkledd Aphrodite fin og ny-
delig, men de to nøkne Aphroditer med høi håropsetning
avskyelige. La mig også huske en atletkropp i
virksomhet; den er nydelig og kan sammenlignes
med den hodeløse amazonen. Og så er det i neste
sal en fortryllende statuette av ungpiken Hygieia.
Jeg så litt på gravmonumenter også, men jeg håber
å få se mer på dem siden. - E. var i landbruks-
departementet; han hår fått udmerket literatur om
sitt emne der (og på Nasjonalbiblioteket); den unge
attachéaktige fra vårt besøk der før, ingeniør
Sokrates Kallogerias, er virkelig en samvittighets-
108
full og bra mann; vi traff ham på Prytaneion
fredag og lørdag. Han spiste middag med os på Mi-
nerva lørdag aften; det er bare synd at han er
fryktelig kjedelig; men det er så ofte tilfelle med
bra mennesker. Søndag hadde Heurtley'ene invitert
os til middag i en taverne; men vi måtte avsted
på vår tur nr.2., som har vært aldeles deilig.
Først søndag 3.april (jeg var uoplagt fra starten)
til Gammel Korinth; deilig tur fra stasjonen
bortover markene med den grønblå bukten neden-
for, Parnassos majestetisk og hvit og synlig
idag, Kyllene i bakgrunnen og den skulpterte
Akrokorinth op fra sletten. Sommeren var kom-
met om lørdagen. Vi tok inn i Turistforeningens
hytte i Gammel-Korinth og stiftet bekjentskap med
Georg og Sophia. Hytten er beste greske bondestil,
altså en paralell til våre turisthytter, et stort
værelse med utskårne eketres - eller furutres
møbler (sorte) og greske vevete duker, gule
109
med motiv, på bordene. Ellers er det i hytten
to w.c er og en porcellensvask, men ikke inn-
lagt vann og porcellænet litt istykker og
Georg og Sophies eget soverum, litet med en
veldig dobbeltseng med snertne hullsømmede og
broderte cambric puter og lakentepper (hvor
lenge skal det holde), Georgs portrett på veggen,
et litet helgenbillede bundet med en svær silke-
sløife til sengens hodegjerde. Og Georg og Sophia
vimset omkring som to små venlige tvillingsauer,
vi fikk omelett med skinke, skinnende gul og
tomater, lysende røde og oliven, sorte. Det var
slik deilig farvesammensetning. Og ellers pleier
grekerne å behandle kvinner og hunder nokså
likt, kvinnene forekommer ikke hvor noe fore-
går; men Georg vilde ha Sophia med på alt;
hun skulde se kartene, hun skulde lese våre
medbragte aviser fra Athen, etc. etc. De var
nygifte, og hele turisthytten var en riktig
110
morsom lek med litt uvante leker. Og Georg
lovet os en høne tilaftens, og Sophia skulde lave
den med ris. Og så gikk vi op på Akrokorinth.
Det var varmt og drøit; men det er en storartet
festning; vi gikk gjennem de tre portene og
så på de tredobbelte murene; den fortreffelige
festning har vært i bruk like ned til frihetskri-
gen; frankere, byzantinere, venetianere og tyrkere
har sittet der, og alle har forbedret festnings-
verkene litt. Vi gikk op på toppen til Aphrodite-
templet, hvor det blev drevet den hellige prostitusjon,
som i romersk(?) tid gjorde Korinth så søkt;
utsikten derovenfra kjenner jeg fra fotografier;
det er en enestående utsikt med isthmen og
begge buktene, fjellene på den andre siden
av sjøen, Achaia-sletten som vi nu kjender,
med Kyllene - og vår egen Koryfi ytterst, og
dalen op til Kleonai med jernbanen på den
andre siden. E. var trist og spurte en gjeter-
111
kone om hun hadde melk. Jo, sa hun først, og
jeg gruet intenst; men det viste sig at det var
gjetene som hadde melken. Det visste vi jo,
og Emil avslo å få melket en. Vi gikk ned
til Akrokorinths kilde, Pirene, som har
gjort festningen så uinntagelig; en bratt smal sten-
trapp førte ned til det brede klare vannspeil,
mørkt og kjølig var det dernede. Og så la vi os
utenfor murene her, mens stedets ungdom
brukte vår kikkert efter tur, grundig og i alle
retninger, den ene efter den annen. Vi gikk
ned av borgen og så på ruinene nede i Gammel-
Korinth, efter en fornøielig liten samtale mellem
E. og mennesker i landsbyen Dromos, som syntes
E.s interesse for setervesen var en enorm vits.
Det gamle Apollon-tempel (6. årh.) står som en vinkel
i kanten av utgravningene, gul sannsten, mono-
lither; E. og Boëthius kaldte det gulasch;
men som ruin er det ytterst vakkert og det er vidnes-
112
byrd om en rik og mektig periode; det er
nesten ubegripelig hvordan de fikk reist søile-
monolithene; våre dages monolither med Eeg-
Henriksen til å flytte dem i skildpaddetempo
og reise dem blir ikke no større imponerende.
(Jeg hadde glemt én morsom ting som jeg så på Akro-
korinth: en skarabæ som trillet lerkulen - "det
gamle egyptiske billede på verdens skapelse.)
     Vi så den greske trapp, Lecheiongaten, med
flate lyse stene, en havnegate; E. sier jeg bare
behøver tenke på havnegaten i Piræus eller
Athene-gaten, slik som jeg så den forleden
dag, for å forestille mig det liv som har ut-
foldet sig her, med butikkene hele veien på
den ene side; E. minnet mig også om at Paulus
har vandret her. Vi så Gammel-Korinths
Peirene, et imponerende byggverk; det er greske
romerske og byzantinske ruiner sammen her;
byen har eksistert lenge. Vi gikk ned på
113
det nuværende Gammel-Korinths torv; en platan
og en kilde; meget malerisk; albanesisk utseende
og -klædte borgere sat på kanten av nedgangen
til brønnen som fugler; borgere kom og gikk;
ingen kvinner. En meget pen og ordentlig
albaneser, litt eldre, hadde satt sig ved veggen
til kafeen like bak os; jeg tenkte straks: han
er interessert i os. Han innledet diplomatisk:
"Amerikanere"? E. fortalte hvor vi var fra og
pludselig blev det en - 8.april - stor gjenkjen-
delse; mannen het Panaghiotis og var E.s hus-
vert her for 10 år siden: han hadde kjendt E.
igjen med det samme, endda han nå var stor
og tykk, mens han da var ganske tynn og liten.
Det var hos ham E. var gått rett ned i et kar med
vann istedenfor trappen; dette lever som et vandre-
sagn i Grekenland; i Athen hørte jeg Blegen og
Jung skoggerle ved erindringen om det, og Pan-
aghiotis var meget stolt av begivenheten (han viste
114
mig senere med mange frydefulle gester den histo-
riske trapp, som nu er begravet under ruinene
av hans hus). Han kjente Blegen, han kjente
Hill, Hutchinson, Wace etc. og alt var deilig.
Han bestilte uso-er, efter at E. først hadde
vært vært: jeg hadde ildebrand i
halsen. Vi spaserte sammen bortover veien,
forbi det romerske odeion til det nærmeste romerske tea-
ter, nylig utgravet for egne midler av ameri-
kaneren kyrios Seager, som hadde slik en dei-
lig kone og så masse penger. Det var virkelig
et vakkert teater. Vi fulgte Panaghiotis til
hans hus, det gamle xenodocheion, og nu så
vi no rart; vi gikk pent inn gjennem døren til
et værelse hvor to av veggene var omtrent helt
styrtet ned, bl.a. over den historiske trapp og
taket hang utover - jordskjælvet i 1928. Det annet
værelse var litt helere; her manglet bare et
meget stort hjørne; men ellers var det peis her,
115
kurvstol, seng, kiste, helgenbilleder - familiens
opholdssted. P. måtte kunne ha bygget det op
igjen; men han har vært så meget sammen med
arkeologer og ruiner, som han øiensynlig er meget
stolt av at han foretrekker å ha en ruin å vise
sine venner arkeologene. - Hans kone var en
kjær gammel pike; hun kom med vin, skorper
av et virkelig deilig sort brød og oliven, som
vi spiste idet vi med virtuositet kastet stenene
ut gjennem hullet i hjørnet. men ingen av
dem vilde ta imot invitasjon til aftens i vår
turisthytte; P. smilte og rystet på hodet og hvad
konen angår, var det en helt latterlig tanke; det
blir så dyrt for dere allikevel, sa begge to. Og
det blev det. P. fulgte os tilbake; på torvet
møtte vi en forskremt liten Georg, som hadde
satt byens politi i sving for å finne os; vi hadde
vært borte i 7 timer! Vi spiste nu vår høne,
med en gigantisk tallerken hønsesuppe med
116
ris oppi; Sophia hadde hatt det svært travelt
noen minutter med å piske egg som hun jevnet
den med. Den var aldeles deilig; og Georg og
Sophia satt med sine tomater og sitt pusleri,
(akkurat som vi) ved et bord i nærheten og var
turister. Og ikke før hadde vi erklært os ferdige
med hønen for idag, så satt Panaghiotis ved
vårt bord og fikk epler og sin vin, og vi stor-
hygget os allesammen; Georg (og P.) slapp eple-
biter op i sin vin, fisket dem op igjen med
sin knivspiss og rakte galant stykkene til
Sophia; samtalen blev litt usømmelig; men
den foregikk på nygresk, jeg sendte rundt
fotografier av barna; masse kommentar, stuen
gikk rundt for mig. Vi trakk os tilbake kl. 9;
et øieblik efter skulde E. hente no inne i
stuen - den var full av mennesker! - Dagen
efter, mandag, var vi oppe kl. 6; morgenen
117
er en himmelsk tid i Grekenland, her var
den helt delikat. Vi fotograferte detaljer i
utgravningene, kom så efter avtale til P.
for å fotografere, og så gjennem veggen hr.
og fru P. u fulle pontifikalier, albaneser-
drakter, han med hvitt skjørt og det hele.
Stor fotograferingsscene; jeg måtte tilslutt
ta på mig fru Ps skjørter, blondetrøie, flaske-
trøie, broderte silkeforklæ, hodetørklæ for å
tas sammen med hr. P. ; fru P. og jeg var perlevenninner,
hver på sitt sprog. Avskjed; oppbrudd; jeg
steg op på den hvite hesten, som sekkene
var bundet på; Sophia førte hesten, E. tras-
ket fornøiet efter. Det var virkelig deilig å kunne
sitte og se på Akrokorinth og sletten hele
veien bort til stasjonen. Vakker jernbane-
tur igjen; bestandig i Grekenland. Vi hoppet
118
av toget i Nemea og drakk den sorte søte
berømte Nemea-vin, som sat som en frisk
og deilig aroma i halsen lenge efter. Og
så kom vi til Mykene. Het vandring tversover
sletten til Charvati; så kom vi til Menelaus'
og den skjønne Helenas hotel, som ligger lengst
ute ved veien, lyserød (den nye store tilbygnin-
gen er hvit) med store peppertrær på pladsen
foran og masse blomster inne ved husveggen.
     Ved bordet under det ene peppertræet satt noen
tyskere; under det andre satt vi, og fikk
en bare altfor deilig lunch. Orestes, som
nu driver hotellet og opvartet os, var så liten
for 10 år siden; han kjendte ikke E. igjen,
men han kjente Blegen, Wace etc., og han
er opdageren av kongegraven i Dhendra. Og
Agamemnon, som nu har en stilling i Argos,
kommer hjem i eftermiddag. Men Helena
er gift i Amerika. - Umiddelbart efter
119
lunchen - jeg var helt omtåket, vi drakk nu
også Nemea-vin - gikk vi avsted, først op gjen-
nem byen og så på the dig house for ti år
siden - og så opover til paladset i Mykene,
småstier. E. hadde lovet mig å hvile ved
Chalkani, men ingen av os tenkte på å stanse;
vi ilte opover og kom - tvers over den nye
veien - til løveporten, som er aldeles deilig,
brungrå i farven; murene er usannsynlig
vakre. E. viste mig den hellige cirkulen med
kongegravene, tilhøire innenfor porten - og
bebyggelsen her. Vi gikk tilbake til porten - og
opover veien - tilslutt trappen - og stod
i Agamemnons palads. Vi så Argolis-
sletten ligge under os med sjøen ytterst - og
begrenset på den andre siden av en virkelig
mur - fjellene mot Arkadien. Det var en
deilig utsikt; og herfra har virkelig Mykene-
kongen behersket overgangen til Nemea og
120
Korinth. En stor del av megaron'et er styrtet
ut - i ravinen mot Sara; palasset har
ligget på selve styrtningen her, og E. for-
talte mig at realisten Euripides i sin "Elektra"
lar Orestes og Elektra kaste Klytaimnestras
lik fra palasset rett ned i ravinen. Vi gikk
over på baksiden av aspis'en, forbi hoff-
bebyggelse ned til kilden, som var fantastisk
vakker; en bratt stentrapp fører ned gjennem
en tunnel av sværesten bygget i spiss-
bue. Vi kom gjennem et "vindu" i tunnellen
utenfor borgområdet, gikk litt bortover og
inn igjen gjennem bakporten, som også er
meget vakker. Overalt grodde gress og massevis
av blomster; turen her er noe av det mest
fortryllende jeg har oplevet. Meget naturlig-
vis fordi E. viste mig alt slik at jeg syntes
jeg så det og var Mykenekongens palass.
og så hører han på en måte til her, han
121
kjenner stedet, og stedet kjenner ham, og
jeg har hørt meget om det de siste 10 år.
     Ialfall: det var aldeles deilig. Vi gikk ut
av porten igjen og så på den kuppelgraven
like nedenfor som E. kaldte fru Schliemanns
grav (prospektkort av den kalder den Klytaimne-
stras grav); den har de måttet støtte op med
trebjelker. Utenfor Atreus' skattkammer (på
prospektkortene Agamemnons grav) satt vi og
ventet litt på noen andre; phylaxen (som
kjendte E. godt igjen) låste op, tok sin lyng-
dott med og han, noen franskmenn og jeg gikk
inn i selve graven, mens E.forklarte alt
mulig om den til en østerriger og hans ameri-
kanske venn ute i dromos'en. Denne kuppel-
graven er virkelig et arkitektonisk mesterverk;
det er ufattelig hvordan de har formådd å legge
den kolossale stenen over inngangen til graven
like under den befriende trekanten. Da E.
122
og hans ledsagere omsider kom inn i graven,
tendte fylaxen sitt lille lyngbål inne i selve
gravrummet ved siden av kuppelrummet; det
var hans bidrag til fremvisningen denne gangen.
Vi gikk ned igjen til vårt bedårende hotel, og
nød eftermiddagsfreden under vårt peppertræ;
E. stødte på Agamemnon, som kjendte ham
med én gang; han var lang og tynn, han
haltet og skjelte; men han virket søt og tro-
fast. Østerrigeren og amerikaneren kom efter
invitasjon til os og satt med os under pepper-
træet og drakk Nemea-vin og pratet til mør-
ket faldt på; tidligere hadde en kone gjetet
kalkunhøns her; nu gikk sauene og klingret
med bjellene sine, trærne og blomstene duftet,
østerrigeren var storartet snaksom og velvillig,
amerikaneren tausere, men nice, E. mor-
som og landet omkring os vidunderlig.
Mørket kom - pludselig - våre venner måtte
123
fortsette med sin bil til Nauplia; Orestes
satte en lampe på bordet under peppertræet, og
så kom Pantheles, englendernes tjener fra for
ti år siden; han hadde hørt at E. var her
og vilde hilse på ham. Han så bedårende
trofast ut (jeg måtte tenke på Georgs tjener
i Indien), han og Wace skrev til hverandre
hver måned, Wace vilde komme ned og grave
her isommer! Jeg skulde ønske at E. kunde
få være med på noe slikt igjen. Pantheles og
Agamemnon hadde en fortryllende samtale
med E.; de reiste sig da suppen stod på
bordet: "spis nu Deres mat, kyrie!" Og vi spiste
en himmelsk fårebuljong og noe fugl ute
i mørket, som var som fløil omkring os,
med himmelen oversådd med stjerner; én
lyste som en måne, og stilheten omkring os
var ufattelig; jeg har ikke oplevd no så
deilig!
124
     Dagen efter, tirsdag, stod vi også tidlig op og
gikk op til palasset; jeg fotograferte E. i vin-
duet til venstre for løveporten, og han blev
sittende her og røkte, mens jeg endda en gang
sprang omkring på borgen i morgenfriskheten
og nød den arkadiske mur, som tegnet sig
skarpt og tydelig med alle revnene. Vi kunde
ikke finne den lille kuppelgrav som englenderne
kalder "the perfect one"; bare det er grunn nok
til å komme tilbake; men vi kjøpte en
hyrdestav av en liten gjeter borti heien. Avskjed
med Agamemnon og Orestes; "når kommer De
tilbake, kyrie?" "Vet ikke, om to år, om ti år -
kanskje." Men jeg håber at jeg får se
Mykene igjen. Vi gikk nedover markene,
gjennem en landsby, hvor E. fotograferte
mandri'er, forbi et par bondegårde(han
tok to fotografier av en av dem, hvor det
var en pen kone, med et litet barn, hvis
125
ansikt var sår i sår og to sinte hunder).
Vi kom til Heraion, som ligger vakkert i
skråningen av den brede høisåte Evboia og
så tversover sletten mot Argos. Sletten er
flat nok; "men det er bare løgn", sa E., "at
Kleobis og Biton har kunnet trekke sin mor
opover disse bakkene". Vi skrådde nedover
bakkene, og så var vi på Argolis-sletten
Vi gikk og gikk i solsteken, fikk vite at
alle de enkelte stykker kvistgjerde som vi
så overalt stå skrått, var til for å gjøre det
lunt og varmt for tobakksplanter, som
vokste grønt og tett nedved dem. Vi kom
til landsbyen Chonika, spiste lunch i
vertshuset, med avispapir til duk; aldeles
deilige speilegg, som fløt i olje, sort brød og
rizinert vin; våre verter studerte interessert
E's kart og hans greske reisehåndbok, og lukket
dørene ubarmhjertig for hunder, kvinner og
126
barn, som hadde samlet sig for å se på os.
På E's spørsmål svarte verten at her hadde
de alle mulige ting; det var no annet enn
sytet hos våre bønder. Vi spurte om veien
til Tiryns; "ισα, ισα svarte de, og vi gikk
da også rett frem, gjennem landsbyer og
forbi kolossale hveteakre og vinhaver, med
mennesker i markarbeide overalt, til jeg
ialfall blev svimmel og ør av soslteken og
støvet. Vi nådde Tiryns på to timer; og det
er en staselig borg, med veldige murer,
en skjøn stor opgang innenfor med en port,
som må ha vært praktfull, op i den store
kongeleilighet med de to megaroner og det
flotte badegulv av en sten med avløpsrennen.
Jeg trodde jeg skulle få solstikk og var
meget takknemlig over å komme inn i
galleriene på sydsiden; samme fabelaktige
falske spissbuer, som i kilden i Mykene, men
127
her støttet op, og med skyteskår ut mot sletten.
Også på Tiryns var E. en enestående cicerone.
Vi gikk litt omkring på borgen, ned i
inngjerdingen mot nord som var som en
kjempemandri, hvor folket omkring har sam-
let sig for å få beskyttelse i krigstid, op
til megaron'ene igjen og tilslutt ned bak-
trappen - en knalleffekt! Den snor sig
smal og bratt, tilslutt gjennem en tunnell
av samme fortryllende konstruksjon som
galleriene ut av borgen. Vi gikk til en
chani like i nærheten for å slukke vår tørst
og så phylaxen i Tiryns komme springende
nedover borgen og efter os: han kom til
chani'en; men han kunde ikke vise os
noe; han bøiet sig for det faktum at E.
var en archeologos og det blev en liten prat
om felles bekjente. Men man var forbauset
over at vi hadde gått "meta podia helt fra
128
Mykene, og vi måtte bruke benene nu
også, ned til Nauplion. Vi vakte opsikt i
gatene her; vi så sikkert ut som Wandervögel,
varme og støvete og fele. På hotellet Grande Bretagne
var sekkene våre satt op på et værelse (våre
venner i Mykene hadde ekspedert dem med
toget for os); og selv om værelset var lite stase-
lig (hele hotellet var qvasi), var det deilig å
få meget varmt vann og en ordentlig vask.
     Bukten i Nauplion er frisk og pen med
den middelalderfestningen uti, som nu er
"Bøddelens ø"; bastionene (med trappene) og borgen med de
7 porte, som nu er fengsel for landets farlig-
ste forbrydere, var maleriske å se på; hotellets
eier kjendte E. fra for ti år siden, og phylaxen
i museet også; her foregikk knusningen av
ruten og igjensyningen; museet var morsomt
med vakre geometriske og protokorinthiske
vaser; Waces funn fra Mykene var her
129
og svenskenes keramikk fra Dhendraog Asine, masser,
tildels ikke ordnet, og noen vakre sortfigur-
boller. Ellers er det ikke mere om Nauplion,
annet enn at vi la os kl. halv otte.
     Dagen efter, onsdag, var jeg i ulag; det
hadde vært en skrekkelig larm i hotellet om
aftenen, min perleørering gikk istykker etc.
Jeg kom til mig selv igjen på toget til Argos i den
friske morgen; E. talte arkeologi med efterhvert
alle våre medpassasjerer. I Argos gikk vi rett
op på Larissa, borg i klassisk gresk tid og
frankerborg; greske murer og brokker av mar-
mor og innskrifter; (franker)borgen meget
morsom å klatre i; vi kom foran den og
hadde hele Argolis under os, intenst grønn
av hvetemarker nedover mot den brede
bukten ved Nauplion, rød-brun-violett
på pløiemarkene lenger oppe, Evboia midt
imot med Heraion og Elias og Sara med
130
Mykene oppe i hjørnet ved overgangen, mar-
kert av Nemeas . Snefjell mot Arkadien.
E. viste mig mythen om Danaidenes kar;
den store, brede elv Inachos flyter nedover
sletten, den får en masse små tilløp fra
begge sider, men allikevel - blir den simpelthen
borte for våre øine nede på sletten, litt syd
for Argos. Det var også morsomt å se hvor
langt vi faktisk hadde gått dagen før. Vi
klatret gjennem borgen igjen og ned gjennem
Asphodelos-ugress. E. fortalte mig at føreren
på borgen nede ved Navarino vilde ikke gå op
i solsteken - på grunn av slangene; "det pikante
er", sa E. "at de er grønne". Dette var "morsomt"
å høre nettopp nu; det er maner hos E. cfr.
hans bemerkning ved middagsbordet på Riis, den
dagen vi reiste at "Jon Hjalmar skal følge os på
stasjonen, for hvis han ser os for siste gang, blir
det hyggelig for ham å tenke på at han har
131
vært der". Dette kan jeg ikke påta mig å ana-
lysere, ikke endda ialfall. Vi gikk ned-bortom
utgravningene på den lavere aspis og havnet
endelig i kjølighet og gjennemtrekk på en ta-
verne, hvor vi fikk en urenslig og deilig lunch,
og masser av øl, som ikke er samme drikk som
i Norge. På stasjonen hadde vi deilig sommer-
stemning, halvt i skyggen; jeg skrev kort til
Allete, Francis, Hedevig, Otto Tore, og Christian; E.
til frk. Stibolt. Så kom toget, vi besteg vår
3. klasse og reiste op i Arkadien i selskap
med kvinner, barn og spisende menn, som
bryter brødet og drikker av den medbrakte vin,
krydder: hårdkokte egg og ost, som de skjærer
tankefullt med lommekniven. Alle er interessert
i os; de synes vi snakker pent, men uforståelig;
at E. virkelig kan snakke med dem, er dem
nesten likeså ubegripelig. Vi steg; naturen
lignet svært norske seterfjell, men mere beige i
132
farven og opover dalsidene vokste skoger av
oliven. Vi kom op på selve høisletten og
var i Tripolis - 9. april Her stod rute-
bilen til Sparta ferdig til start; det var for
fristende; vi blev med. Et veldig munnhuggeri
mellem chaufføren og noen tripolitanere med fakter og skuldertrekning. Men chauf-
føren var gutt som kjørte fort. Vi suste bort-
over høisletten, åt den og passene, tok svin-
gene aller ytterst, var like på avgrundens
rand i susende fart for å komme forbi en kol-
lega; gresselig morsomt. Jeg var både redd og
forbitret; jeg tenkte ved mig selv at gikk vi
utfor og jeg ved et tilfelle var ilive, vilde jeg
anklage chaufføren for overlagt mord, hvis han
da kunde anglages for noe mer. Den arkadiske
høislette ved Tripolis er flat og saftig grønn
med masse morbærtrær, oliventrær og frukt-
trær, blomstrende; fjellene stod på alle kanter
133
skylette, som platina. Vi reiste forbi lunder
av hvitpoppel, (sølvpoppel) med slør på - nytt løv;
det minnet om mai i Norge. Og luften var
klar, så den skinnet. Vi så Taha-sjøen med
en rekke Ronder bak; det var et norsk billede.
Men E. har tidligere sett den om sommeren;
da er den bare en sump. Vi reiste over
uendelige heier, jordbunnen blev rødaktig,
fjellene omkring skiftet farve; ny var de lyst
gull. Og plutselig var vi kommet over vann-
skillet og så Taygetos-alpene. Jeg har hatt
store forventninger m.h.t. Taygetos; men så
praktfulle hadde jeg ikke tenkt mig dem. Sne-
tind på snetind i plastiske rekker og foran
en rekke runde, kannelerte bastioner hele
veien. Vi suste - (10. april) - nedover høidene
mot dem; vi så heier på alle kanter, masser
av gjeter etsteds og noen enkeltgårder. Pludse-
lig kom en karevane over veien, menn,
134
kvinner og barn, med hakker og spader,
esler, muldyr, sauer, gjeter; en hel lands-
by på vei hjem fra dagens arbeide. Land-
skapet var blitt frodig omkring os; vi kjørte
i en enorm have; markene var hvite som
av sne; det var tusenfryd; på bakkekanten
var de røde av valmuer; skråningene ned
mot bekkene var gule som av guldregn; det
er stenek(?)*

*+ i virkeligheten er de visst cyclamen; men meget større enn
våre alpevioler i potte. * jeg er kommet til at det var iris., som vokser i heien. Og her op-
levet jeg liljene på marken; en ung pike
kom bort til bilen med svære hvit-blå bu-
ketter; E. kjøpte en til mig for et par drach-
mer; jeg måtte hlde om dem med begge hæn-
der. Svære, fløielsglatte liljer+*, hvite, noen
få blå; de vokste villt (idag har jeg sett dem i
Mistra), Ikke Salomo i al sin herlighet kunde
måle sig med dem; de naturlig fyllt en
vaskevannsmugge i vårt værelse. Vi svinget
gjennem uendelige olivenlunder inn på
135
avenyen i Sparta. Og siden har vi vært her.
Alle mine skrevne reisekilder har rakket så
skrekkelig ned på Sparta i materiel henseende;
bare mrs. Blegen sa det var kommet et nytt
nytt hotel der, og det var ikke så verst. Jeg var
meget spennt; karakteristisk for E. er at han
absolutt ikke hadde undersøkt noesomhelst om
hoteller på forhånd, noesteds; i Sparta stor-
met to hotel-praiere rutebilen; begge forsikret
at deres hotel var gode og billige; og E. - slog platt og krone om hvor vi skulde
holde til i Sparta. Pan-hellenion vandt, og
en søt gutt med alpelue (forferdelig flott, det
bruker det sportende plutokrati i Grekenland)
førte os triumferende hit. Vi fikk et værelse
med to balkonger ut mot byens torv og Taygetos
(utsikten er altså den aller beste), et stort rokoko-
speil i gullramme (speil er det overalt i Sparta
x de snobber sig med det overalt,
i restaurantene med to meters mellemrum) og ellers
136
meget skrøpelig bohave; låsene er istykker,
til vår dør, til vinduene og til w.c., knotter og
hanker mangler på hvadsomhelst; om natten
ryster og braker hele huset, som om det var av
papp; vi hører absolutt alt som hender i huset;
men - da vi lå og av overanstrengelse ikke kun-
de sove den første natten, var det dyp fred i
værelset - jeg var atter lykkelig uten veggedyr på et nytt sted i
Grekenland. Vår gutt, å se på en mellemting
mellem Odd Frogg og bror Kitt, er en god gutt;
han bringer mig skoldende hett vann hver aften;
den annen kveld utbrøt han riktignok forferdet:
"Iaften igjen!" men han gjør det. Vi spiser
i estiatoriet Panhellenion i første etasje; vi har
det udmerket sammen med den unge spartanske forretnings-
stand, i snipp og bløt hatt . På én måte har disse dagene
vært en ren ferie - for mig; jeg har hatt et litet
program og ellers latt dagen rulle. Den første dag
137
her, torsdag, gikk vi langs med Eurotas til
Menelaion, den forhistoriske borg, hvor det
ovenpå blev bygget et heroon til Menelaus
og Helena. Vi hadde det hyggelig der; E.
fortalte mig om kongeparret Tyndareos og Leda,
som hadde bodd der; de hadde tvillingbarna Kastor
og Polydeukes og Helena og Klytaimnestra;
men ett av barna av hvert kjønn var Zeus' og ialfall
Helena. Og så ga E. mig en Expose over
atridenes historie, i Argolis og her. Utsikten
fra Menelaion må jeg forsøke å beskrive; den
var for deilig! Mot øst var det bakket land,
masse hauger, som gikk over i Parnon; og
disse haugene var kobberrøde med masse
lubne heivekster på og saftig-grønne
akrer iblandt. Og mot vest - Taygetos
vidunderlig i solskinnet - enestående for
mig som aldri har sett Alpene. Men selv
de som har sett Alpene, har ikke den raffinerte
138
motsetningen; ved foten av fjellet begynner
sletten helt flat, en kontinuerlig lund av
oliventrær og morbærtrær; det virker drivhus-
aktig! Sparta er en meget renslig, hvit flekk*
* cfr. E.s reisebrev til T.T. om Sparta.
og foran går blekgrønne side enger ned mot
Eurotas, med hvitpopler (jeg kalder dem sølv-
popler, for stammen er sølvgrå); og disse har nu
slør, som birkene i Norge om våren; og som
kant om Eurotas, som er blå og skinnende står
lavt siv, med et dryss av blekrøde blomster!
Og hvis jeg ser ned - tepper av blomster over-
alt! Valmuer, Tusenfryd, violette og blå små-
stjerner, noen gule prestekraver og noen store
himmelblå stjerner! Og kjempekaktus! Vi
gikk og drev nedi Eurotas' elveleie og langs
kanten av den efterpå, og da fikk jeg den annen
side av denne drivhustilværelsen; to ganger
hørte jeg den sterke, knusktørre raslingen i
sivet, som gjør mig kold og varm og redd;
139
slanger? det kunde være firfisler, jeg hørte
an masse av disse lydene i går også. Fredag
gikk E. til amtmannskontoret for å snakke
setervesen (det går en vei så fristende opover
i Taygetos, vi har senere fått vite at det ligger
en landsby deroppe bak bastionene, Anavryti);
jeg gikk til utgravningene. Det var mest
byzantinske eller romerske murstumper, som
stod midt i den grønne mark, og vasse i
gress hater jeg i Grekenland; den eneste
helt tydelige ruin er en byzantinsk kirke,
som lå deilig på en høide mot Taygetos
(blendende); jeg fikk buktet mig ned gjennem
gresset til teatret (romersk), som jeg identifiserte;
hit kom E., og sammen gikk vi og fandt
Artemis Orthia en Limnai, på andre siden
veien til Tripolis; et tempel, hvor guttene
blev pisket tilblods på alteret, og et romersk
teater i hestesko, opført for å se på piskingen,
140
som forlengst var blitt en utholdenhetskamp
like ved Eurotas; den engelske skole har utført
utgravningene, og her var det stemning. Vi
leste en innskrift på en søile, til minde om
én som seiret i utholdenhetskampen. - Igår, lør-
dag gikk vi en tur, først landeveien sydover;
alléer av morbærtrær; så bortover markene
mot Taygetos for å finne sauelandsbyer. Men
det var vi ikke heldige med; etsteds var om-
trent alle sauene døde; i en annen landsby
hadde de solgt allesammen, sa vår amerikansk-
talende pløiemann; for de fikk så god pris på
dem; men ellers hadde de alt mulig. Og jeg har
aldri gått gjennem et mere groende landskap; vin
og oliven overalt, bekker og blomster og den
motbydelige raslingen. Tilslutt vasset vi en
bielv til Eurotas (forfriskende) og kom hjem
via Sophoula, som på bestilling har lavet en
bredbremmet, grågul linhatt til mig. Igår efter-
141
middag hadde vi en yndig liten stund hos
Artemis Orthia; ellers skrev vi breve og kort;
(E. har skrevet og sendt reisebrev til T.T. om Sparta
her). Jeg forberedte Mistra, som vi skulde
se idag. Og det har vi gjort; og ikke før
var vi begyndt å skrå op i ruinbyen, så fikk
E. se saueflokker og særlig mandri-er
på sletten nedenfor; og han var totalt tapt
for den byzantinske kunst, som han var
meget mildt interessert i på forhånd. Det
verste er at han har helt rett; men jeg ønsket
mig ingen ledsager eller helst en hvilken-
somhelst ledsager uten spesielle spekulasjoner
i hodet på Mistra idag. Det gikk godt til-
slutt forresten. Men en ting - alt det som
er vakkert og stort efter Kristi fødsel - gothik,
renæssance, rokoko, - malerier, byer -
Italien, Frankrig, England etc. - selv om jeg
fikk råd til å se det - jeg vil ikke se det
142
med åndelig talt 200 kg. på ryggen. - Først
gikk vi til Metropolen, Demetrius-kirken;
den var deilig, med Mariabildet og dobbelt-
ørnen i tydelig relieff på gulvet; en masse
morsomme veggmalerier, som jeg ikke fikk
se ordentlig på i farten; og en herlig åpen
gård i romansk stil, åpen mot sletten neden-
for! Jeg skulde gjerne blitt her i det uendelige;
men E. blev nervøs over en munk, som prylte
op en gutt oppe på galleriet (det var også en
ufrom scene), og vemmelig masse mennesker,
fruktsommelige og ufruktsommelige og unger,
var der; og vips! var vi ute igjen på den
fortryllende brolagte gaten, som gikk på
skrå opover! Så tøvet vi med noen små-
kirker; og egentlig fornøiet blev jeg først
igjen, da jeg svinget inn på plassen på toppen av
første høide, inn i Paleologos-enes palass;
det ligger i vinkel, med en virkelig staselig
143
tronsal med svære vinduer innover, og det
gamle palass med masse rum og en mindre
sal ute på kanten mot dalen, med en
herlig gressterrasse foran! Jeg gikk videre
gjennem keiserbyen, som var deilig med efeu
opefter murene og blev helt lykkelig, da
jeg svinget mig bekvemt opover og gikk inn
porten til Villehardouins borg oppe på top-
pen; det er den mest fortryllende frankerborg
jeg endda har sett; murene var nu en slags
lodrett rockery med grønne blomsterputer
på; porten, kamrene, trapper, vegger med
vindusfordypninger - alt har man deroppe,
og styrtning nedover til alle kanter. Og
herfra så jeg at hele sletten er en eneste
lodden olivenlund like til Eurotas; og det
er ikke på langt nær så vakkert som den
linje- og farverene Argolis-slette, som jeg
er blitt så glad i; og det var jeg nesten glad
144
for; for å leve i er dette landskapet så vidun-
derdeilig, at man kunde bli troløs mot alle andre
greske landskaper. Men jeg savnet E. meget
på Villehardouins borg, for den vilde vi ha
likt sammen, og det var svært bra at jeg traff
ham like utenfor og vi var venner igjen. Vi
gikk ned sammen til Paleologos-palasset og
videre ned til Pantanassa-klostret (nonnekloster). Denne
Kirken er nydelig, med det skjønne halv-go-
tiske klokketårn, søilegangen og den vakre
form; den lille klosteretasje virket idyllisk.
Kaffe og klosterlikør; den samme gamle abedisse
fra for ti år siden, hun av slekten Medici; u-
mådelig svær, lurvet, lerd; hun solgte E. to
småskrifter hun har lavet om Mistra. Kirkens
interiør meget vakkert med veggmalerier og tendte
vokslysbundter og dertil tertepent; blondegardiner
omkring Maria og barnet. Abedissen viste os med
stor stolthet og mye messing i stemmen den
145
siste byzantinske keiserinnes grav under gulvet
i kirken (Theodora het hun) og no annet, "men
alt dette kan dere lese i min bok," sa hun.
Jeg fikk desverre ikke se hodeskallene med
navneseddel; E. syntes det var taktløst å spørre
efter dem, og det har han rett i. Men det må
være rart å gå og nikke til fordums medsøstre -
på hyllen. En søt brun søster fulgte os med
nøkkel til Odhigitria; den har et skjønt klokke-
tårn, veggebilder og vegge-innskrifter i den
mørke del (narthexen); ellers var den under
restaurering. Det var også Theodoros, med
den brede kuppel; men den har virkelig skjønne
høiebuer innvendig, et nydelig kirkerum. Og den
hellige Theodoros tydelig in fresco på begge
sider av inngangsdøren. Overalt hvor vi
kom, tendte nonnen en lampe i et indre kapell;
og det var svært pent. Vi gikk ned gjennem
den laveste delen av Mistra; etsteds så E.
146
og jeg et hus, som vi begge likte særlig godt.
annen etasje (forresten bygget op igjen nu) gikk litt
ut fra første på vakre runde buer, som renæssan-
sepalasser i Italien. Tilslutt kom vi til det lille
Peribleptos, som lå halvt inne i fjellveggen;
det hadde nydelige frescomalerier, som man
gjerne kunde blitt der for å studere, var idet-
hele en delikat liten kirke (en Kristus i toppen
av kuppelen). Vi gikk ned til Marmare-
kilden; det var rart å se det romerske sarkofag
grønsort inni og slitt av vannet, som renner.
Quick-lunch på terrassen her; gjennem oliven-
haver og forbi en kastanjelund ved elven tilbake
til Sparta. Deilig rolig eftermiddag med musikken
som blåste utenfor på torvet, for os og for de
promenerende spartanere. Efter aftens en liten
tur borti bulen hvor de fire dødsens triste
musikanter (en av dem en kvinne) spilte gresk
folkemusikk; publikum rukket sig av fryd.
147
Men Mistra vilde en kunstforstandig mann
brukt mange dager på. - Imorgen, mandag 11. april,
drar vi gjennem Langadaen med vår fører med
esel; vi har sett usedvanlig mange vakre - særlig -
kvinner her; fine, langaktige, blekbrune ansikter,
ikke tresnitt,-      14. april. Vi hadde forberedt
os til å starte på vår tur gjennem Langadhaen,
kl. 6 om morgenen; mannen fra Trypi var på
pletten, vi også, endda vi ikke blev vekket før vi
var nesten helt ferdige med å klæ os, noen minutter
på 6. Men frokosten var ikke ferdig, heller ikke
nisten, som godt kunde vært lavet dagen iforveien.
Louis, som endda følte hele vekten av vår unåde
fra dagen før, da våre frokostegg hadde ligget til
avkjøling en times tid, mens den sidbuksede Louis
dels på cykkel, dels me|ta podia, med assietten i hånd,
vimset omkring i byen efter smør - dette var en lang
parentes - var endda mere sidbukset enn vanlig og
hadde ikke fått på sitt røde slips, som gjorde ham
148
så dandyisk; men han snakket tappert engelsk og
kom efter vel 1/2 time med to speilegg til hver -
og vi startet ca.7. Den siste tur bort over på skrå
over sletten var skjønn i den friske morgen;
vår guide var blid og tålmodig, men en djevel
til å gå, hvilket senere skulde vise sig. Vi kom til
Trypi, som ligger storartet over sletten, inn mot
kløften, og vi fortsatte landeveien inn i selve
Langadhaen. Det er ikke lite flott hvad ingeniører
her hadde utrettet; blir det bevilget flere penger,
varer det ikke mange år før Langadhaen me ta
podia blir et sagn. Det var forresten riktig an-
strengende å balansere på pukkstenen som fore-
løbig er veidekke; vi var lettet, da landeveien
holdt op og vi gikk opover og bortover til å
begynne med nokså høit over bunnen i slukten
på en gammel vei med stenrekkverk under noen
store innhulinger i fjellet. Undertiden var
veien glidd ut, og da måtte vi gå i zik-zak
149
frem og tilbake over elven. Langadhaen var
trang og meget vakker, særlig da vi tilslutt
ved den tomme chani arbeidet os op av den og
gjennem de blomstrende frukttrær i passet så
over mot et litet parti av Taygetos; men den
spennende og farlige og grandiose tur som
reisebøkene hadde forespeilet os, uteblev helt -
hittil. Vi holdt rast ca. 100 m. under passhøiden;
guiden tilbød os av sin medbrakte knusktørre
hvite ost, tok imot et hårdkokt egg av os, men
rørte ikke vårt kjøtt; endelig en i sannhet fas-
tende. Ellers skjønner jeg ikke dette med fasten
i Grekenland; på små steder (Xylokastro, Kala-
vryta) har vi kunnet få alt - efter bitte litt
vanskelighet; i Athen og halvstore steder (Sparta
f.eks) er der visse kjøt- eller slakte-dager,
da man kan få alt; men det stakkars fjærkre
er ikke innbefattet i fasten; kalkun og høne
og fisk går for det samme hver dag i uken.
150
Altså: E fotograferte en enslig fjellgård, hvor
en fuglelett kone løp omkring efter sine få sauer
og gjeter; hun durket poteter og mais. Vi kom op
til vannskillet, mellom bløte og veldige furuer,
fantastisk tykke stammer; vår guide pekte frem
og sa med sitt sprogs sans for det stilfulle:
"Talassa - ved Kalamata". Jeg var trett i
benene av småstenene og meget lettet; vi gikk
nedover på bløte, glatte furunåler; E. fotogra-
ferte guiden, muldyret og mig til Jon Hjalmars
geburtsdag. Skoven holdt op, og vi gikk ned over
åpne fjellsletter; klart og deilig, masse blomster,
bl.a. primula veris og violer; fjellgårde. Men
snart blev veien djevelsk; brolagt med ujevne stene,
som alle for å citere E. på samme tid var glatte
og skarpe; mine sportssko, de engang så elegante
schweitsiske, var hårde og trange i overlæret og
hullete i sålen, så jeg kjendte hver sten. Vi
balanserte ned til landsbyen Lada, som oven-
151
fra blinket i solskinnet; stenhus med skifertak
over hele byen; fjellene ovenfor hadde skinnet
og blinket blått av skifer! Like ovenfor byen var
en kilde; fra denne rendte vandet ned i den
stenlagte gaten; og vi fulgte vandet. Byen selv
var meget malerisk, med trange gater, mosegrodde hus,
og et torv med et brunt, skulptert maria-ikon på,
som så middelaldersk ut og lignet gothik - for
mig; jeg vilde gjerne ha sett mer på det; men
vår guide enste hverken stener eller severdigheter;
han bare kilte på. Vi arbeidet os ned til den
dype bund i dalen; det var skrekkelig, men jeg
innbilte mig at i bunnen gikk landeveien og
var lykkelig. Både E. og jeg var forferdet da
det viste sig at vi skulde opover ogjen på den
annen side, likeså høit op som vi hadde vært
før. Men det er morsomt å gå opover, og her
hvor veien slynget sig var det bratt og luftig;
nær toppen hadde vi her alt det sensasjonelle,
152
som Langadhaen manglet. Og det var aldeles
nydelig med disse bratte fjellene og dype dalene
på alle kanter. Vi var oppe og rundet kanten
av fjellryggen; langt under os lå golfen og
sletten ved Kalamata, golfen bred, ren i linjene
og blå, slutten med byen intenst grønn; det
var tydelig at vi bare skulde nedover for å
komme dit. Men for en nedstigning! Veien
var så redselsfull stenet at jeg måtte balansere
hvert skritt forsiktig og kunde ikke unne mig
den luksus å se noensteds hen uten på veien;
jeg tittet litt på golfen undertiden under min
fortreffelige solhatt, men jeg kunde ikke nyde
landskapet; jeg følte det som en jernbyrd på timer;
av en falsk tronprætendent. Føreren ante
ingenting; han kjente ikke stenene; han vilde
bare ned fortest mulig. Han vilde snyte os
for litt landevei også; men da knep vi ham.
Og jeg satte mig op på muldyret og red i
153
aftensolen mot Kalamata. Det var en staselig
prosession, som kom inn i byen gjennem gatene
ved kasernen og Villehardouins lave borg. En
prest og noen borgere så ut til å misbillige at
jeg red med ett ben på hver side av hesten i
ullstrømper og golfsko; men det gjorde ingenting.
Hotel Basiliko; guiden bestemte det. Men han
viste hvad han gjorde; det var et bra hotel,
det kunde vi se med en gang; og her vilde jeg
blitt kolossalt forbauset over veggedyr, som
naturligvis ikke forekom. Vi blev over neste
dag i Kalamata; nokså kjedelig by; men vakker
havn og rik vegetasjon omkring. Materielt had-
de vi det udmerket i et estiatorion men en
meget søt opvarter, som brakk servietter for os
og la blomster inni; men han kunde ikke lese
det som stod på menyen. Vi opsøkte fylkes-
agronomen; det var en elskverdig mann.
Kl. halv tre kom han til vårt hotel og tok os
154
med op til en vintermandri oppe litt ovenfor
byen. E. fotograferte mandrien, huset og fjellene,
hvor sommerlandsbyen ligger; familien likte å
fotograferes, men syntes vår interesse for deres
saker var spennende og rar; jeg talte litt finger-
spog med konen, som var ung og langtannet med
et månedsgammelt blekt barn på armen; halsen
til konen var tett i tett besatt med røde prikker,
veggedyr, huff! Vi bilte nedover igjen, stanset
ved en chani, hvor fylkesagronomen inviterte
på et pussig måltid; to tallerkener blev satt på
bordet, en med to kramsfugl i olje, den annen
med stykker av koldt svinekjøtt, og gylden rizinert
vin og meget grov salat. Agronomen skyllet
glass med vin, tørret omhyggelig av gafler og kniver
i en serviett; verten så på, men det gjorde
ingenting! Så parterte agronomen en kramsfugl,
og vi spiddet et stykke hver; det var en vanskelig
prosess, men deilig. Likedan med svinekjøttet;
155
og så drakk vi vin. Fylkesopsynsmannen, som
også var med og opvartet os, var henrykt over
anretningen; vi skulle ikke ha no måltid, men
bare pirke litt; så reiste vi, og opsynsmannen
insisterte på å bli igjen og spise op restene, alt
under diskret munterhet. Dagen efter, igår 13.
april, reiste vi i herlig vær fra Kalamata hit
til Olympia. Sletten Messenien er bugnende
fruktbar, det har Sokrates rett i; vi så lunder
av fikentrær, som agronomen hadde lært os;
innfødt daddel-kompott hadde jeg spist i Kala-
mata; og nu så vi fra toget: alt grodde som
rasende, vinmarkene var kommet meget lengre
enn vi hadde sett noesteds ellers, og overalt
kantet frodige kaktus med store knopper
markene. Vi kom forbi Ithome; ganske pent
fjell! På en stasjon hoppet vi av og drakk et
stort glass herlig vin hver; 5 øre. Vi kom gjen-
nem heier i Midt-Messenien (renslig) og ut til
156
det joniske hav. Blått. Opover langs det,
dels med fortryllende Aleppo-furu-klædte
klitter ut mot havet, ideelle badeplasser, dels
sidt marskland, ikke no større pent. Jeg hadde
efterhånden arbeidet mig op i nervøsitet; hvilke
efterretninger vilde vi få i Olympia? Pyrgos;
vi skulde igrunnen ha ventet der fra kl. 2
til kl. 7 aften; men biler praiet os; vi tok en
til 200 drachmer, vi vilde høre fra barna så
snart som mulig; chaufføren var svært
flink til å svinge, og det hadde vi god bruk for;
men han kunde ikke kjøre rett. Endelig
svinget vi op foran et pent og elegant hotel,
og var i Olympia. Et brev og et kort - fra Riis,
ingenting fra Anniken. Og det var allikevel
for hennes skyld vi dennegang hadde latt de
200 drachmer springe. Hotellet her er av
Grane-Bretagne, Athen typen; det er meget
dyrt efter våre begreper (med vår nuværende
157
gunstige kurs ca. 25 kr. for os i døgnet. Men alt
er hyggelig og pent her. Deilige bad og opholds-
rum; deilig mat, og i forhold til hotellets
mondæne standard merkelig koselige mennesker,
manageren, adelphos'en, opvarterne, pikene
skjønt de idag (14. april) hadde en knusende
oplevelse: 200 englendere og tsekko-slovakere
skulde kommet i biler hit idag og hatt lunch
her; men Zeus har latt det tordne og storme;
båten kunde ikke anløpe kysten, og de korin-
tiske kanal er skridd ut, hvad den gjør
ved alle anledninger. Vi oplevet torden og
skybrudd i et skur like utenfor Altis idag;
det var et renlinjet uvær!
     21.april.Vi er tilbake i Athen igjen før jeg
fortsetter dagboken; men nu må jeg forsøke å
skrive om Olympia. Alle hadde på forhånd sagt
til mig: de må reise til Olympia, der er Hermes,
og så er det så deilig der! Og det er morsomt å
158
se hvad grekerne særlig liker; Olympia er den
fullkomne idyll. Der er hverken bratte fjell eller
flate sletter eller blå sjø, hverken nakenhet som
i Argolis eller drivhusfrodighet som i Lakedaimon,
men diskret frodighet med sol og med skygge;
Alpheios-elveleiet er like ved og har nok preget
landskapet, men man tenker ikke no særlig på
den brune elven (eller rettere elvene der). Olympia
er mange bløte hauger og skråningene av
disse; ingen steder er det egentlig flatt. Haugene
er bevokset med aleppo-furu (Kronos-haugen er
den mest fullkomne av dem, Kronos-haug fra hvilken
kant man ser den); haugene deler landskapet op
i en masse avsluttede smålandskaper; men
ingensteds er det stengt, det er åpent mellem
haugene, og man aner neste landskap like
i nærheten. Det er en eneste park altsammen,
som man bare ser litt av ad gangen. Og
utgravingsområdet er nu en lund, så
159
yndig som noen; stenene i byggverkene er grå
(Hera-templet forresten gul-grå som Apollon-søilene
i Korinth), gress vokser bløtt og grønt mellem
dem (de innfødte går og river det til sine dyr,
men det blir vist aldri slått), og silkefuruer skygger;
mest like under Kronos-haugen og Hera-templet
og Mitroon, men det står mange furuer
overalt; den eftermiddagen vi var kommet
til Olympia, var det bløt sommer i Altis;
det suste i furuene, solen skinte mellem
trærne, som skygget så deilig, en miss sat
lenet til en av de to helbevarte søiler på
Hera-templet og drømte og hadde det godt.
Det måtte være et forstandig sted for neurasthenikere.
jeg hadde lest nesten igjennem hvad vår guide
bleu sier om Olympia, og det var ikke få sider,
og hadde konsentrert mig om å identifisere
helligdommene; så jeg var meget skuffet over
at de allesammen hadde grønmerkelapp:
160
Prytaneion, Heraion, Philippe?ion, Pelopeion,
Zeustemplet, Herodes Atticus' exedra, skatthusene,
Metroon, Echo-stoaen, Bouleterion, Leonidaion
o.s.v. Men det passet så godt at idyllene olle
skulde behøve forstyrres med spekulasjoner.
Heraion var virkelig deilig, og Zeus-templet
imposant, det kan jeg trygt si; hver av dets
søiler har hatt en enorm diameter, og
prosessionsveien søndenfor templet mellem det og
Altis-muren var fyldt av søiletromler og
andre gigantiske rester, så vår prosessionsvei
måtte gå utenfor altis-muren. Også Leonidaion,
som de bare har gravet ut halvparten av (der bodde
x offisielle personer under lekene), må ha vært
et imponerende byggverk; søilegangen rundt
var meget stor. Dagen efter, da vi også var i altis,
blåste og småregnet det, og vi oplevet et
Herrens vær i opsynsmannens skur, hvor masse
mennesker tydde inn; men i sommervær
161
er det fortryllende men ikke inciterende å
være i lunden i Olympia, som slett ikke har
vært noen "lund"; og E. og jeg har ialfall
fått området kartlagt i våre hoder. - Og
så var det museet i Olympia, med Praxiteles'
Hermes, de greske atletklubbers ideal og
det beste de unge greske pikene vet (cfr.
vår skiløperske på Megaspileon, som fikk
vann i øinene da hun snakket om statuen).
Den står da også i et rum for sig selv allene,
et sanctuarium, hvor Hermes lyser
paros-hvit mot mørkegrønne vegger. Og
han var skjønn. Han er så glattpolert i
marmoret, og de små brune flekkene som
tiden har satt på ham, gjør ham bare
endda mere raffinert glatt og fin. Han er
vist lett å fotografere, for han virket ikke
frapperende med en gang jeg så ham i Olympia;
men han var svært morsom å se på, og
162
Hermes fra Andros i Nasjonalmuseet blir ikke
det spor pen, slapp og litt ekkel ved siden
av sitt forbillede med dets fullkomne harmoni.
Men bronse-Zeus'en i Nasjonalmuseet
er festligere og egner sig i virkeligheten
endda mer som ideal for atletene. - En
overraskelse var Nike; hun er litt for robust
på fotografier; men hun var lett, fin og
nydelig, gyllen i farven, hun fløi virkelig -
i grovt upolert marmor. Hun står midt imot
én når man kommer inn i den store salen;
langveggen svarer til bredden på gavlene
i Zeus-templet, og her står på begge sider
de to gavlfelter fra templet. Bondekunst, sa
Emil; de er kraftige og enkle; den ene
Pelops og Oinomaos like før hesteveddeløpet
med innsats Hippodameia, Zeus i midten,
rolig; den andre, Lapithenes kamp med
kentaurene ved Peirithoos' bryllup, med Apollon
163
i midten, streng, alvorlig, guddommelig, gir
et øieblikks intense bevegelse, svært godt.
     Disse to gavlfeltene var morsomme å se på;
jeg husker særlig, foruten Apollon, Pirithoos'
skjønne hode, kentaurens brutalitet og den
unge piken på kne som blir grepet i håret;
hun var deilig. På tverrveggen var metoper,
Herakles' forskjellige opgaver; de var
delvis svært ødelagt; men Herakles og Atlas
er svært morsom å huske, og også den metopen,
hvor Herakles rekker Athene de stymphaliske
fugler, og hun sitter nett og snerten som
en hyrdinne på en knatt. - E. var særlig
glad i et arkaisk hode av Hera;
det ser ut som skåret i tre*
den virket religiøst; den var "ful" som jeg forestiller
mig nordiske gudebilleder, skrekk- og ærefrykt-inngydende. Oksen med
innskriften på fra Herodes Atticus' exedra
var morsom; og Praxiteles Aphrodite-hode i
det lille skapet skulde jeg ønske jeg kunde
tatt med mig. - Det var et morsomt museum,
164
og jeg måtte smile,når jeg tenkte på at
en custos i museet i Berlin, som vi hadde
tippet -litt- fordi -han- lot os se de vakreste
lekythene, som en særlig gunst låste os inne
i 10 minutter i Olympia-salen i Berlin,
med kjedsommelige gipskopier, som ikke ga
noe inntrykk; han blev litt flau da vi fortalte
ham at vi var på vei ned til Grekenland
og skulde se de virkelige greiene. Det siste jeg
så av museet i Olympia var Nike - gjenem
nøkkelhullet, og det er et skjønt minde. Fredag
15. april gikk vi i særdeles utrygt vær avsted
tilfods med en stupid agoyat - til Andritsena.
Det var meget langt. Veiene var lere-velling
efter regnværet, vi gled og vasset møisom-
melig fremover i timevis; avveksling var det
å bli satt over i en ferge over Alpheios, morsomt
men anstrengende var det å ride over elvestumper,
forfriskende å vasse én, skjønt den var gulbrun.
165
Dagen var et slit, de første 7-8 timer mest
flatt langsmed Alpheios; det var en latter-
lig tanke at vi var på tur til Arkadien; jeg
hadde ikke sørget for å ta kart frem, og det
varte litt før det gikk op for mig at Alpheios
går innover i landet. Vi hadde vært i et (23.april)
stenhus med sivtak under et voldsomt uvær,
ellers hadde det vært trask - til vi endelig
så elven Erymanthos falle ut i Alpheios på
den andre siden av dalen; vi passerte vår
siste bielv på en gammel tyrkisk stenbro,
satt på broen og drakk - av flasken - agoyatens
fortryllende 5 år gamle vin - i rekkefølgen: E., jeg,
agoyaten, hans venn (E. gikk kjeden engang
til senere også, men det hadde jeg ikke mot til). Og
så begyndte den vakre del av turen, opstignin-
gen i Arkadien, som vi nu var kommet inn i.
Det var akkurat som det skulde være; lier med sauer og bjeller og gjetere med stav og ull-
pels.
166
Det var malerisk. Vi hvilte i den lille
landsby Zacha oppe på kanten av lien; vår
agoyat var pludselig en mektig mann, i egenskap
av vår ledsager; han hundset sine landsmenn
noe rent forskrekkelig. E. hadde gått i sølen
alle de timene med hovent ben; det var meget
godt gjort. Nu satte han sig op på hesten; det
var demisos odos fra Zacha; og vi gikk innover
fjellet i aftensolen; det var nesten
som å gå i norsk seterfjell, hvor der er landevei,
friskt og lett; snaufjell, men daler og lier,
ikke vidder som hos os. En deilig tur - men
drøi, trette som vi var. Vi så mange
enkeltgårde; vintermandrier til landsbyer, som
ligger høit oppe i fjellet. Og masser av sauer
og gjeter. Men det blev mørkt og småregnet
før vi omsider kom frem til Andritsena og
tok inn høit oppe i byen hos "old Nick" som
har fått monopol på utlendinger, da hans hus
167
er absolutt "katharon". Huset var morsomt;
vi ringte på og kom inn i et slags åpent apotheke med
stentrapp op til et stenlagt gårdsrum, pent med
blomster. Foran dette lå rommene i 2. etasje.
Vi dumpet op i et internasjonalt selskap; 4 unge
englendere som vi også hadde sett i Kalamata,
alle het Wright og de var søte, men reiste
med bons efter en optrukket linje. De hadde
gått gjennem Langadhaen og skulde egentlig gå
til Olympia, men vår vert Nick hadde utvilsomt
beskrevet de uovervinnelige redsler ved turen for
dem; resultatet var - én dag til hos ham, bil og
tog rundt til Olympia. Det måtte være litt ergerlig for dem
å se os komme inn - tilfots fra Olympia. Dessuten
var der en vakker, renansiktet fransk com-
tesse, som E. var ikke så litet inntatt i; mer-
kelig nok likte han allerbest hennes kjærlige
måte å se på sin comte. Opvarmingen var
fyrfat, det var morsomt; og det stelte riktig godt
168
med os, det må jeg si. Men å vaske sig var det
ikke tale om den første aften. Dagen efter beså jeg
bekvemmelighetene: et bad med karret fullt av
flasker, et w.c., tykke stenmure som en fest-
ning, ikke i funksjon naturligvis, men
bra vet jeg nu, da jeg har vært på et ekte
landsens do i Dimitsana. E. hadde virkelig
vondt i foten og holdt sig iro lørdag; jeg
gikk til Bassai (til tous stylous) med en gutt-
unge. Op ned, op ned ca 2 1/2 time, men ellers
en nydelig tur - i Arkadien. Knopper på trærne,
bekker overalt. Særlig var en høislette bra;
der var det gress og rødlig jord, eketrær opover
(jeg så det visne løvet på marken) med efeu på
stammene eller mose.
Sauer og bjeller, en mandri. En sint og
stor hund virket truende; den ga sig først da
gutten traff den med en sten i benet, og den
hylende hinket sin vei. Men passet med
169
templet var fylt av tåke som drev; det var
tungt å gå i, og jeg syntes det varte lenge
før jeg fikk se utydelige søiler i tåkehavet.
Men det var et delikat tempel, smalt og
langt, grasiøst i formen og nydelig
kannellerte søiler; det er morsomt å lese
at Parthenons arkitekt har bygget det. Cellaen
var vel bevart, jeg husker den godt med
de 5 søilene (joniske) på hver side inni, som
var slik ||| at de på den ene side var forbundet
med cellaveggen, de som stod skrått ut fra
veggen /--\ ||| slik at de tegnet op konturer for
den indre celle, døren som gikk inn fra peristylen
på østsiden for å reparere på at templet er ori-
entert nord-syd. I virkeligheten var alt ved
dette mørkegrå templet morsomt, ikke minst
beliggenheten oppe i passet; men for alt hvad
jeg kunde se, kunde det likesågodt ligget på
Syntagmaplassen i Athen, så tett drev tåken
170
omkring. En annen gang i solskinn, vil jeg
gjerne bli der hele dagen; nu blev jeg simpelt-
hen redd for været og tilbakeveien og var der
ganske kort tid. Noen skritt borte fra det,
og det var forsvunnet i tåken. Men da vi
var kommet litt nedi bakken, var det pludselig
et øieblik fart i tåken; jeg så mig tilbake:
templet lå klart og harmonisk oppe i passet,
et sekund efterpå var det borte igjen. For å
citere Tusentripp, som vi har mødt her: Hvor det
var rart! Tilbakeveien gikk merkelig lett,
på høisletten kom ikke hunden, men dens eier
mot os, jeg bød ham en cigarett, guttungen fikk
også én, men jeg hadde ikke fyrstikker - mannen
løp, lett som et dyr, avsted hjem, kom tilbake
med fyrstikker; jeg bød ham en cigarett til,
hans gratie var da ubeskrivelig! Jeg kom hjem
til Andritsena med mitt annet par sko ødelagte.
E. hadde gått omkring og studert sauevesen, den
171
verste sølen var skrellet av hans bukser og støvler,
han hadde skrevet résumé til Stang
og satt nu og skrev et langt og fortryllende brev
til Jon Hjalmar, som vi har sendt avsted til
guttens fødselsdag sammen med noen ord fra
mig og fotografier (vi fotograferte os spesielt i
den anledning på Syntagma-plassen igår, gate-
fotografer er en praktisk foreteelse). Jeg håber
gutten gjemmer brevet, det er en dagbok påtvers
og blir ordentlig morsomt å ha siden. Lunch;
Andritsena har aspirasjoner, makaroni, omelett
jambon, et litet fuglelår, jaourti med chalva
og appelsiner. Nick var koselig med vin. Aftenen
kom og omtrent samme meny, men da
sa E. stopp til omeletten og jeg til jaourtien, som
jeg nok kan få inn i munnen, men ikke ned.
Jeg tror nok at skal menyen være konstant,
vil jeg foretrekke arnakifår og appelsin to ganger
om dagen for disse fiksfakserier. Men
172
Nick hadde tatt op en endda bedre vin, gyllen,
som han selv hadde mixet av korinter bl.a.; den
drakk vi resten av tiden i Andritsena, og den
gjør meget godt igjen, og den var så mild; jeg
tror Tove vilde ha sviktet brus for
dens skyld og gjerne drukket den bestandig ; men -
om neste mixing blir slik, er høist usikkert.
Søndag stod vi meget tidlig op; kl. 6 gikk rute-
bilden til Karytena; vi vilde være der om dagen
og komme tilbake til Andritsena om aftenen igjen.
Det var en svimlende tur i verdens mest avfeldi-
ge ford. Hele tiden er veien hullet og stenet,
hele tiden går den i svinger høit oppe langs
med styrtbratte lier, som er meget dype på
denne kanten av Arkadien, til vi tilslutt
kjørte langs en veritabel avgrunn med
Alpheios' trangt og skummende evig langt nede
og Geoffrey de la Bruyères karakteristiske /--\ foran
os. Vi bilte i slyng ned til frankerbroen over
173
Alpheios på den annen side av borghøiden og
op til Karytena. Her skulde vi være fra 8 morgen
til 7-8 aften; jeg fikk med én gang panikk
ved tanken; for denne søndagen led jeg av
spleen. Men Emil nød den stille lange dag
på samme måte som han nyder å sitte i
blikkstille vær med rorpinnen i hånden og
snegle i timevis over Kristiansandsfjorden.
Først var det all right; vi gikk rett op på
borgen fulgt eller ført av noen smågutter, som
absolutt vilde være ciceroner og tjene drachmer.
De irriterte mig. Men vi fikk rystet dem av
os deroppe, og vi hadde noen yndige timer på
den mest fortryllende frankerborg på Peloponnes.
Vi satt først ute på kanten på borgtårnet, og
så på Karytenas maleriske hestesko under os (E.s
iakttagelse om fjellandsbyer idetheletatt, og han
har rett) og utsikten: bak borgen vollsomt
kupert, fjellterreng med li bak li og ås bak ås
174
Dimitsana og dens nabolandsby høit oppe i nord-
øst - foran os en stor svakt skrånende slette;den
går opover mot Megalopolis som vi så ikke så svært
langt borte; på vestsiden av os det staselige Lychaion,
Kallistos fjell og langt nede i sydvest vår gamle
venn Taygetos - vi som på en takterrasse midt
i det hele. Vi gikk langs brystvernet bort til
kanonen som står ved muren som et minde om
at Kolokotronis satte sig fast her under befrielses-
krigen og ikke kunde tas av Ibrahim pasja; og
vi gikk omkring på plassen foran den nydelige
borgsalen. Blomster overalt, og fugler kretset
ustanselig rundt borgen. Noen unge karytinere
kom op; de var vilde efter å bruke vår kikkert,
fulgte os fra sted til sted, ga E. mange verdifulle
oplysninger om setervesen og irriterte mig. Jeg
var umulig den dagen. Vi gikk ned til spise-
stedet; det lå malerisk nede i en trang sidegate;
kokningen foregikk ved vinduet; vi satt i bakgrun-
175
nen. Kokken, Petros, var en mild og mager mann;
han hadde lavet masse arni i oljetomatsaus med
pepper og løk til os; vi spiste hans ferske brød
og drakk hans gode vin; han snakket engelsk,
hadde vært i Amerika, mange steder, men fore-
trakk å være her hos sine barn, en gutt og en
søt liten pike, som opvartet os. Han var litt
sentimental, men søt. Det var en hyggelig og
morsom spisescene, like til en mann, som vi
efterpå kaldte "the bore of Carythena", karyténisk
elegant, slog sig ned ved vårt bord, snakket ameri-
kansk og var optatt av å stille sig selv, sitt hus,
sin tid og sin appelsin til vår disposisjon. Han
var overveldende gjestfri, men han led litt
av utlendings-snobberi! Vi hadde forresten
en deilig eftermiddagsstund også, borte
på en liten slette, med søndagsfrie og glade kvin-
ner og barn foran os. Men så druknet jeg
i alle de timene vi endda hadde igjen og var
176
fortapt, jeg kjedet mig, kjedet mig; det var meget
dumt; for Karythena var malerisk i høi grad;
jeg er glad jeg har vært der; jeg satt på en
høi, nydelig stentrapp under cypresser ved den
meget vakre gamle kirken tilslutt og hadde det
godt, mens E. satt oppe ved den nye. Men
det var for mange karytena-amerikanere i
Karytena. - Bilturen hjem ga sensasjon
nok for lange tider. Jeg hadde i løpet av den
uendelig rolige dag glemt hvor bilen skranglet;
det var anstrengende med én gang vi begynte
tilbaketuren. Pludselig sprang en gummiring;
chaufføren bandte svært, han hadde ikke reserve-
hjul med, og alle hans greier var i vill uorden;
vi måtte ut og spaserte i deilig måneskinn av
alle krefter for å være ferdig med avgrunnen
mot Alpheios før han innhentet os; vi diskuterte
nettop hvad vi skulde gjøre hvis han ikke fikk
reparert gummiringen, da han flott kom kjørende
177
med begge billykter tendte; han hadde på forhånd
nesten ikke brukt dem av lutter sparsomhet. Vi
fortsatte bilturen noen øieblikke, da skurte
vi ned mot veien, om og om igjen, alt hvad
chaufføren prøvet å trodse sig fram. Men han
var fortvilet, og det som gjorde E. virkelig beten-
kelig, var at han mumlet noe slikt som: "Hellige
jomfru Guds moder, hvad skal jeg gjøre." E. blev straks
roligere da chaufføren begynte å banne; men
han foreslo at vi skulde gå tilbake til Kary-
tena, chaufføren skulde så få alle våre saker
og regning fra Nick med neste morgen til
Karytena; vår plan var jo allikevel å ta bilen
dit neste morgen og så gå derfra til Dimitsana.
Det var så innlysende fornuftig og riktig, og jeg
var livende redd for bilen; men dels var jeg
lutende lei av Karytena, dels hadde vi ikke pak-
ket våre saker; det særlig et fotografi av J.J.
ved bordet, som jeg ikke husket at jeg hadde lagt
178
ned i min veske; jeg valgte mot al fornuft,
men med mitt instinkt å bile med til Andritsena.
Og skjønt E. mente at det var 50 procents sann-
synlighet for at et hjul vilde falde av og vi gå
i dypet, gikk han uten videre med på å fortsette;
og han var svært søt, da han et øieblik efter sa
til mig at jeg måtte huske på at dette var vi beg-
ge like gode om, vi vilde det begge; og nu begynd-
te den verste biltur jeg har hatt. Chaufføren kjørte
forsiktig og støtt, men bilen humpet og slingret
på den hullete vei, vi hørte rare skurende lyd
i den, som slett ikke skulde ha forekommet, og
jeg satt spent og fortvilet, mens vi arbeidet os
frem fra sving til sving, hunder nidgjødde
omkring os og E. rolig tenkte filologi og setervesen.
Det var ikke til å tro på, da lysene i Andritsena
viste sig; det var mange svinger igjen, men
allikevel. Så glad og skamfull og takknemlig har
jeg vel aldri vært, som da vi gikk opover bakkene
179
til Nicks hus. N. foreslo at vi skulde gå di-
rekte til Dimitsana, d.v.s. via - filosofens kloster
for det gjorde alle, og det burde vi gjøre, og da var vi
ikke forpliktet til å ta rutebilen, men hvis vi vilde
til Karytena, var vi forpliktet o.s.v. o.s.v. Vi
hadde fått litt mistillid til Nick; det var altfor
mange fete ord i stedets dagbok om ham, han kom
absolutt bestandig mens vi spiste og vilde ha ros,
etc.; men planen var god, E. var snild nok til
å gå med på den tross sin syke fot, og før vi
visste ord av det, hadde Nick avbestilt hele rute-
bilen for neste morgen. Så nu var vi "in for it".
Nick var så "hjertelig"; han hadde en forretnings-
sans, som aldri sov, og lynsnart hadde han funnet
ut: Dimitsana, lunch med, agoyat - en av mine
kunder (han hadde magasin), som har gjeld til mig;
jeg får pengene (200 dr.) og altså avdrag på gjelden.
Han insisterte nemlig på å få pengene for agoyaten
neste dag da E. og han hadde sitt opgjør; det viste
180
sig at han tok samme pris som Olympia!
E. sa ham noen kraftige sannheter om hans enkle
sted, han kunde bare stamme "Giolman betaler
det for hver turist han sender". Denne mannen
er simpelthen skapt av naboskapet med Bassai;
hans hotel var "rent"; og turister vet delvis ikke
hvad de betaler, delvis nyder de i Andritsena
det "primitive" liv, mens han på sin side forsøker
å være so up to date som mulig med en slags fire
retters meny. Spoilt av turisttrafikken altså.
E. sa han vilde betale, men fortelle alle sine ven-
ner ved skolene herinne om det meningsløse
Andritsena:"Har kyrios Heutrley betalt en
så stor sum her?" Nei han er arkeolog, han
har betalt 150 dr. Og pludselig så begge red-
ningen; Emil var jo arkeolog, hvordan kunde
Nick være så dum at han ikke hadde skjønt
med éngang at E. ikke var turist; E. måtte til-
gi ham o.s.v. Jeg nød hele musikkstykket.
181
     Og vi startet med en mann og en hest;"Herren
vil betale dig resten", sa den skurkaktige Nick
til agoyaten, som var misfornøiet med de 200 dr.-
til Nick. Emil har karakterisert stedet godt i
fremmedboken: "One might return to worse
places than to old Nicks in Andritsena."
Men Erymanthos stod hvit og takket i nord
(vi hadde ikke sett den herfra før på grunn av
været), og det var en deilig dag. Vi gikk først
landeveien, hvor redselsturen hadde foregått
aftenen før. I en dal fotograferte E sauer
og mandrier mot Lykaion; de lå godt og
lunt der, men hørte til landsbyen Lavda.
Litt nedenfor denne gikk vi ned lien mot
Alpheios; slett ikke verst vei, og en deilig li
med anemoner og tusenfryd. Alpheios-dalen
heroppe er ordentlig frodig. Vi passerte Alpheios
på en gammel stenbro, grønn, skummende;
en foss like i nærheten med et rent enkelt samlefall,
182
som Styx på fotografiene. Litt ovenfor Alpheios
på den annen side var en liten slette med oliven-
trær; her holdt vi rast og måtte rose Nick litt,
da vi drakk hans fortreffelige gyllne vin.
Vår agoyat denne gangen var en søt og taktfull
mann; da E. foreslo en rast, sa han: "Som De vil
og som De ønsker og ganske som det behager Dem".
Efter dette moto innrettet vi hele dagen siga -
siga; vår første agoyat hadde vært høflig-likegyl-
dig, nr. 2 en hvalpete guttunge; men denne var
all right, og det trengtes med E.'s (og litt min) syke
fot på en så varm dag. Det var drøit å komme
op i passet, men det gikk, og deroppe lå en lands-
by Vlachorafti og på toppen Haghios Elias' kapel.
Vi var inne i et magasin og fikk vin - og oliven;
det er en udmerket kombinasjon. Det gikk masser
av smågriser omkring, og en slik var vår agoyats
største ønske; men han syntes det var altfor dyrt
å gi 100 dr. for en. Han talte fortrolig med E.
183
da vi hadde satt os i bevegelse igjen; og E. sa
til ham at når vi var vel fremme i Dimitsana,
vilde han gi ham 100 dr. Agoyaten spurte om Nick
visste om dette. Nei sa E. jeg har bestemt mig
til det på veien, for De er en bra mann. Dette
var begge meget henrykte over. Vi var nu
kommet over i en dal hvor bunden lå
meget høiere enn i Alpheiosdalen; her var
vinmarker, og stenhus, hvor de bor under inn-
høstningen. Til siden utsikt langt utover lav-
sletten mot Olympia. Vi steg igjen; passet
var meget høit; vi så ned mot Karytena og
sletten mot Megalopolis; vi visste vi skulde
over en elv før Dimitsana, som ligger meget høit
og gruet os til endda en lang ned- og opstigning; det
var en gledelig overraskelse å komme op i passet
og like nedenfor på den annen side se to
landsbyer, Zátuna og Dimitsana. Vi kom
fort til den første, landevei! Men den var
184
fantastisk; langs det goldeste, mest stenete
fjell slynger den sig voldsomt ned mot den
dype ravine mellem Zátuna og Dimitsana;
jeg har aldri sett slike landeveier som i Greken-
land; Stalheim-Flåmsdalseffekten gjentas til
det trettende, bare man setter sig i en bil.
Og mere trøstesløs villhet enn her har
jeg aldri sett noe sted hvor mennesker bor;
før romantikken vilde alle ha kaldt det heslig!
Nu red og gikk vi storslagent inn i Dimitsana.
Xenodochiet var både "for mat og søvn"; maten
var får med grønne bønner, kraftig og godt;
folk var elskverdige og snilde, bragte mig
skikkelig med varmt vann; E. snakket hyggelig
oglærerikt med folk i kafeen, bl.a. med en
taktfull Dimitsana-amerikaner; det var ikke
veggedyr i sengene (men senere når det blir sommer)
men mange lopper; bestanden trives hos os endda.
Dagen efter fløt våre bløtkokte egg, men Rom
185
blev ikke bygget på én dag. Det var en skjønn
utsikt fra en firkantet terrasse like ved Xeno-
dochiet; men bilen (elegant og god) ventet. Vi
kjørte; og det eneste som formørket den deilige
tur, var politimannen, som sat mellem E. og
mig; han luktet sterkt, og så vilde han abso-
lutt ha armen over ryggen av setet, hen
bak min plass; den gled ned og han
holdt mig faktisk til sine tider om livet. E.
måtte taktfullt si ham at jeg gjerne vilde
lene mig tilbake, og jeg skubbet armen ubarm-
hjertig med skuldrene, så tilslutt fikk jeg den
nokså høit, men ikke vekk. Han syntes sikkert
jeg var et forbannet frø, men han trengte op-
dragelse. - Turen: Arkadien i en ny skikkelse,
smale, forholdsvis lange sletter mellem åser;
klar luft, en skjøn og plastisk Chelmos i det
fjerne. Store mandrier. Passovergangene:
granskog; det lignet Norge. Veien var storartet
186
ingeniørkunst igjen naturligvis. Tilslutt hadde
vi Taygetos foran os, hvit og høi og svinget
i masse slyng ned på den store grønne
flate sletten ved Tripolis med platina-fjellene
omkring. 25. april I Tripolis blev vi med
én gang praiet av en automobil-mann - bil
til Athen hvis han fikk fatt i et tilstrekkelig
antal ofre (han sa han hadde tallet forresten,
men vi var nok grunnbestanden); og så drog
vi avsted med en "agoyat" for å finne Sokrates'
venn, som E. skulde tale med om setervesen.
Han er inspektør for landbruket i Tripolis. Han
var ikke på sitt kontor; vi fulgte agoyaten
gjennem alle inspektørens yndlingskafeer og
tilslutt - som den ytterste mulighet, gikk ci til
hans hjem. Der var han, ved en nyanlagt
have, som han arrangerer for en annen.
Han var vel 50 og altså distingvert å se på;
men jeg har aldri sett så sorthårete armer.
187
Han var elskverdig og forstandig, fortalte E.
om nomader på Peloponnes, viste os haven,
hvor han eksperimenterte med forskjellige jord-
sorter, talte om sine turer omkring hos bøndene som in-
spektør hver morgen og hver aften, viste os
i forbifarten et kirsebærtræ og en cypress, som
stod ved siden av hverandre i en have og blev
vannet; kirsebærtræet likte vann og trivdes,
men det var klart å se at cypressen skrantet;
den vil ha det tørt. Inspektøren forsøkte å
lære folk å plante ting sammen, som passet
sammen. Vi gikk ned på torvet, han inviter-
te os på kaffe og var gjennem søt og elskver-
dig. Men han er nå en svart greker likevel, sa
E. tankefullt og så på en ung Tripolis-dame,
som inspektøren henrykt hadde utpekt for mig
som "un joli type"; hun var stadig borte og
småsnakket med ham. - Vi fant bilen;
den startet omsider, og var meget godt besatt.
188
Praieren, en mager mann med et renlinjet
brunt ansikt (han lignet Iwan Mosjoukine) stod
ute på stigbrettet i den rasende fart fra
Tripolis til Argos; han måtte ha det fælt i
varmen og vinden og humpingen; men han
fortrakk ikke en mine. ; han var "a man of iron".
Turen var vel den deiligste biltur jeg har
hatt; det var skrekkelig morsomt å repetere alt
vi hadde sett før - fra en bil. Sletten omkring
Tripolis har jeg beskrevet før; fra den kom vi
inn i et arkadisk dallandskap, så karakteristisk
som noe; vi rundet en høide, som Blegen
har gravet ut (oplysning fra den elefantaktige
mann ved siden av chaufføren), ned i en ny
arkadisk dal, hvor vi morsomt nok kunde bile
benveie istedenfor å ta svingene; tilslutt
zik-zakket vi i den fantastiske klarhet
gjennem heilandskaper op på kanten av
189
den arkadiske mur - og hadde bukten
ved Nauplion (masser av den), min elskede
Argolis-slette og alle høisåtene under os.
Det var nydelig; det er som en åbenbaring å
se sjøen på ny i Grekenland, og golfen ved
Kalamata og bukten ved Nauplion er særlig
delikate ting. Stalheimskleiver i lange tider
nedover; hei; mandrier; saue- og gjete-flokker,
sikkert på vandring mot fjellene; det var an-
strengende; jeg kunde formelig føle hvordan
vinden slo praieren ute på stigbrettet. Ende-
lig var vi nede ved Myloi (Lernai) og
suste bortover sjøbunden. Den er flatere
enn flat; det var umulig å få tak i Tiryns
like bortenfor østre munnvik av
bukten; Nauplion ser man jo. Vi var nettop
blitt uutholdelig møre og støle, tettpakket, som
vi satt, da bilen stanset foran det beste
estiatorion i Argos; efter Arkadien forekom
190
det mig fabelaktig elegant med hvite duker og
vell av blomster. Jeg har aldri hatt et måltid
og en hvil mer à propos. Og jeg gledet mig ved
tanken på Argolis forbi Mykene med friske krefter.
Det var også fortryllende. Vi bilte tvers over
stakkars tørre Inachos, så Evboia og anti
Heraion; Elias og Sara tegnet sig tydelig på
siden av os, tilslutt fikk vi Agamemnons borg
i profil også, hele partiet beholdt sin karak-
teristiske form like til vi svinget op i passet
ved Nemea. Det var endda tydeligere enn fra
toget hvor lett og naturlig overgang det er over
til Korinth. Vi så nu også hjorder, som sikkert
var på vandring opover mot Arkadien, vi
passerte en landsby, som måtte bety mer for
bilens eiere (?) enn landsbyer flest; vår jern-
mann, som nu satt på en taburett inne i bilen,
korset sig intenst foran en kirke vi for forbi,
og omarrangerte kort og befalende plassene, en
191
ung slappfisk, som hadde sittet påtvers hele tiden
forresten, lavet et anfall av sjøsyke, og vår
sidemann måtte bytte plass med ham. Akro-
korinth; på skrå tvers over isthmen, nydelig,
tilslutt over kanalen på en ferge, like ved
den saroniske bukt. Asfaltert vei; bilen
suste bortover langs den mørkeblå og
silkeblå sjøen, vi åt milene. Den sironiske
vei, Megara; elegante landsteder; ved
stranden hotel Paradiset. Eleusis; herfra
var turen ny for mig; vi kjørte nemlig den
hellige vei, som er elegant, fabelaktig bred
og solid asfaltert; vi kjørte villt forbi alle
andre biler, op i det lave passet, forbi
Daphni, som har en edel form og er et
megetvakkert eksemplar av byzantinske kir-
ker, såvidt jeg kunde se i farten, nedover
gjennem forsteder mot Athen og Akropolis,
hvor Parthenon var deilig i eftermiddagssolen.
192
Vi kjørte villt; da løp en guttunge med
et hjul over veien; det knaste; vi bråstanset;
chaufføren var langt ute på veien før han visste
hvad han gjorde; gutten hadde også dårlig sam-
vittighet og pilte sin vei; hjulet lå knust på
veien. Uendelig forsiktig fortsatte vi, i rett
linje like til porten omkring den gamle
kirkegård og Dipylon. Det var meget instruktivt.
På Minerva var det fullt besatt, høisesong;
vi fikk et nokså dårlig værelse ut mot Stadion-
gaten, men meget og morsom post; to breve
fra svigermor, brev og 3 kort fra Riis, fra Scheel,
N. Onsager (herfra), en bunke Tidens tegn o.s.v.
Vi skrellet os helt; badet , kledde os civilisert
og endte civilisert på Kosti den dagen som var
begyndt oppe i Dimitsana. Onsdag 20. april;
kolossal flid hos E.; intensiv lesning. Jeg på
Nasjonalmuseet; jeg så særlig på Zeus og på
gravmonumenter; hvor døden har vært en
193
fortvilet trist ting for de gamle grekere; alle monumentene, som
idethele uttrykker noe, forteller om ømhet og og
fortvilet sorg; har de noen verdi som illustra-
sjoner av familieliv, eller er fortvilelsen
konvensjonell? På det aller vakreste står den
unge mann rett en face og stirrer fortvilet
rett frem; det er den døde; faren står og ser
på ham med hånden om haken tror jeg, gestusen,
holdningen, uttrykket er rådløs fortvilelse.
Den lille slaven og hunden, gjør
inntrykket av sorg endda sterkere. På et annet
står mann og hustru (hun lett og elegant) og ser
på hverandre med uendelig bedrøvet ømhet. Svarer
det til virkeligheten? Et annet: En kvinne som sitter, bøier
sig og løfter op sitt lille barns ansikt; hun kunde
modellert av Leonardo da Vinci; jeg håber jeg
aldri skal glemme det deilige og bedrøvet kjærlige
ansiktet og hånden. En slags sfinx (en sirene?)
har en dårlig modellert kropp; men ansiktet
194
uttrykker en hjerteskjærende fortvilelse. En eneste
stele er teknisk fullkommen; det er en basrelieff,
to kvinner, én sitter, d. annen står; skikkelsene
og gevandtene er så aldeles nydelig modellerte - som
på Parthenon-frisen; jeg gad vite hvordan an-
siktene har vært. Nasjonalmuseet er et deilig
sted; deiligst av alt er vel allikevel Zeus. Ellers
var onsdagen en av de meget få sorte dager. E. var
dårlig; av noe is? Om aftenen gikk vi på Akro-
polis; det var fullmåne, men skyer og en bitende
vind; det var nok svært vakkert, når månen et
øieblikk skinte klart på Parthenon; men måne-
skinnet i Arkadien søndag aften var vakrere;
på Akropolis er det en teatereffekt, som ikke er
Akropolis verdig og som det på ingen måte behøver;
jeg gleder mig til å se det i fullt solskinn i-
morgen. E. var riktignok med, og han er imot
alle nydelser, som ikke er klare og brutale; men
jeg tror at jeg var blitt skuffet over inntrykket
195
på mig, selvom månen hadde vært der ordentlig
og E. ikke. Dagen efter, torsdag, var en hyggelig dag*
Vi fikk et nytt værelse, vårt nuværende, hyggelig, hjemlig,
bokylle, blomster.. Vi spiste for engangs skyld europeisk lunch,
på Kostis. Mixed grill, mokkais til mig, frukt-
salat i maraschino til E.; og det var svært bra
med den ekte rensligheten i fullt dagslys.
     Visitt: Hutchinson på gjennemreise til Lesbos, hvor
han graver med miss Lamb. En søt gutt. Vi fulgte
med til d. engelske skolen, drakk the hos Heurtleys.
Hyggelig. Mrs. Heurtley og jeg gikk sammen til
vår felles hairdresser; E. blev igjen og snak-
ket lingvistik med mr. Heurtley, som jeg er opriktig
glad i for hans hengivenhet for E. Henimot aften
visitt av Onsager; snild hyggelig og litt naraktig
(det er en fellesnevner for Andvake, tror jeg), invitasjon til
lunch på Grand Bretagne neste dag. Om aftenen
invitert med Sokrates på Pantheon, pen musikk,
hyggelig; Sokrates er ufordervet og bra helt igjennem.
Fredag altså lunch med Onsagers; a genuine if
196
somewhat mild pleasure, latterlige lokaler, "fint".
Men de er hyggelige mennesker. Gikk på Sappeion
efterpå for å drikke lemon squash. Forspist. Foto-
graferte os øverst på Syntagma-plassen til ære for
Jon-Hjalmar. Lørdag brevskrivning, dagbok, ingen
kunst eller arkeologi. E. fant igjen Mikron
diethnes, på Kephissa-avenyen. Udmerket hyggelig.
Kinematograf. Igår våknet vi kl. 10! Regnvær
fra morgenen av. Reiste til Glyphada; deilig
sjø, masse pene villaer med vindmølle i haven
til å trekke op vann; passe pent badeetablisse-
ment med en ganske bra restaurant, hvor unge
malte athenienserinner danset seksuelt med sine
kavallerer (mondene, sjelløse, kjedsommelige, snilde).
Leste ut Wassermann; gresselig! Jeg var meget
imponert av Syngrossavenyen, det glemte jeg å si.
Igåraftes ute sammen med Heurtleys og en ung
irlender fra skolen, på en taverne Πι??ουνιΑPitsounia
(duene) ved Piræus-gaten. Det var virkelig festlig.
197
Et morsomt, pittoresk lokale, med store vinfat;
en slags ansjos, stekt i fett, duer, som var brettet ut så
de var flate, deilig, rizinert vin, som vi drakk
en masse av, Heurtleyene hyggelige, githar-
spill, sang, dans, følelsesbetontberuselse -*
dit må vi ta Onsagers. Idag kjøpte jeg nye
sko; det er i 9 av 10 tilfelle eb lidelse for mig; i
det varme vær og efter ophovningen av benene på
Peloponnes er det dennegangen meget hårdt.
Reiste til Spata; satt en stund i Athenegaten
og så folkeliv først; det var meget morsomt, men
jeg må gjenta sittingen for å kunne skildre det.
Det attiske landskap er rent og vakkert! Oliven-
trærne vifter mere sølv her i den klare luften
enn noesteds ellers i Grekenland. Og jeg liker
den nakne renskårne Hymettosryggen.
Spata var en stor landsby; gatene var smale,
gårdsrummene var enorme, med blomster, vel-
stelte. Husene var hvitkalket inn mot gårds-
198
rummene; det interiør vi kom inn i preget av
hvitsøm overalt. Her fikk vi vin, brød og oliven;
kvinner og barn var omkring os; de talte gresk,
men også albansk. En liten gutt var utpreget
kortskalle. I denne landsbyen hadde de få sauer
og gjeter; de går om sommeren opp i Hymettos.
De dyrket lite korn, men masser av vin, som de
utfører. Spatavin var den beste sort E. visste,
for 10 år siden her. Vin fra Spata får vi også
på Πιζοῦνια. Lunch på fortauget i Spata;
speilegg, grøve bønner, brød, vin. Litt nærgående
snakk av en amerikansk-stammende sjauer.
Meget trett da vi var tilbake her. Aftens
på Πιζοῦνια. Hyggelig og pent (arni med
tomater og agurker, ost, kaffe, den deilige vin).
Almindelig glede over å se os idag også.
     (30.april. Tirsdag 26.april) Jeg fortsetter først
tirsdag, 3. mai. Nu har vi vært lenge i Athen.
Forrige tirsdag, 26. april var ikke no særlig;
199
Emil arbeidet, jeg gikk avsted for å se på utgrav-
ningene nede i selve byen. Det blåste og var
hett; jeg hadde vondt i benene av mine nye
sko. Det er mange ting å se på; men ved siden
av Akropolis blir de kjedelige. Theseion er et
rent og beskjedent tempel, virkelig pent. Og
utsikten fra østgavlen mot Akropolis er vakker.
E. kjøpte øieblikkelig nye sko til mig; det var
meget snildt av ham. Om aftenen hadde vi en
morsom oplevelse; vi spiste i haven på Sappion;
mildt, bløtt, sort mørke under trærne; at plassen
ved Sappion er så glimrende elektrisk oplyst, for-
høiet bare stemningen. Pludselig blev Akropolis
tendt; vi visste at man vilde illuminere det
for de hjemvendte gresk-amerikanere iaften,
men det virket allikevel helt overveldende å
se Parthenons linjer skinnende og gjennem-
siktige som alabast i fløielsmørket. Vi
gikk op mot det; Niketemplet var et lysende
200
litet slott i luften; vi fikk se lampene og
det forstyrret litt; men ellers har jeg aldri
sett noe vakrere enn utsikten litt oppe i
Philopappos-høiden denne aftenen. Propyleene
var som Soria Moria slott. Vi gikk apostlen
Paulus' vei ned mot Theseion og fikk en bil
til å kjøre os op til vannbassenget under Lyka-
bettos. Og her hadde vi hele synet igjen,
uvirkelig deilig. Det var en glimrende idé,
å tegne op med lys de skjønne former på
templene på Akropolis, uten noensomhelst
virkelighet rundt omkring. Dagen efter var jeg
der igjen i fullt solskinn; det er en av de
meget få ting som kunde få mig til å ønske
at jeg bodde i denne forresten tiltalende
byen; jeg kan ikke skjønne at noen kan bli
trett av Akropolis. Jeg hadde ikke husket hvor
raffinert museet er; Nike-relieffene opdaget
jeg igrunnen denne gangen; særlig vil jeg
201
huske det hvor hun holder på med sandalen
sin; hvor den klassiske greske kunst har
forstått å fremstille det transparente ved
en kledning, kroppen under drakten, og tyn-
ne og tykkere stoffer mot hverandre i marmor;
jeg måtte tenke på helfigur-billedet av
Nefertiti i Berlinermuseet; hun skal ha
en gjennemsiktig kjortel på, men det er
bare på utskjæringen i halsen man kan se
at hun er påkledt idetheletatt, så ubehjelpelig
er fremstillingen. Om aftenen onsdag gikk
vi på et møte turistforeningen skulde holde
i nærheten av Akademiet; styret stod og var
fine ute i trapp-opgangen; ellers blev
salen fyllt med unge og eldre mennesker,
brune og grå-hvite, men levende og
hyggelige og gode venner: de unge damer
var tilfeldig påkledt og hadde glade og friske
ansikter, i motsetning til de unge damer
202
på promenade i Stadiongaten, som ser ut
som en meget dyktig dameskredder har kom-
ponert på dem en creation efter siste parisiske
mode, så tettsittende og avpasset at ikke bare
deres skikkelse må holdes på millimeteren
den samme, men deres bevegelser er avmålte
og få, og så tilslutt har de lagt masken,
nydelig, men helt kunstig og uten mulighet
for variasjon i uttrykket - den aften. Sporten
er en god ting, og jeg hadde inntrykk av at
disse unge menneskene i turistforeningen tok
den meget alvorlig; de får ikke tid til
futile ting. En meget distingvert eldre herre
talte - lavt og dannet til den proppfulle sal;
E. hvisket nettop til mig: "han taler om en som
er død, hvorfor reiser de sig ikke", da det
plutselig blev dødsstille som under Woodbrookes-
andakter - to minutter, meget lenge. Taleren
stod og nidstirret på sitt ur; ellers var det
203
dypt alvor over forsamlingen. Taleren fortsatte;
og selv jeg kunde nu følge med; det var
premieutdeling for skiløp i Parnes-fjellene
ivinter. Premiene var store sølv."vaser"
som i form lignet meget vår antikvitet -
toddy-kanden; og to av våre bekjente fra
Megaspileon fikk premie, den unge dame,
som nu var hvit og tynn, var forvirret og
søt som Kirsten Moe i gamle dage, da hun
under stor jubel gikk frem og fikk sin
sølv-kanne og sitt diplom. Alle kjente
hverandre; det var tydelig, da vi efterpå fikk
se skiløperne på film; man klappet og jublet
til hver ny skiløperfigur som møisommelig
kladdet sig fremover i det dårlige føre eller
hoppet rundt i luften; et kunststykke som
vi ikke kan, men som jeg har sett på ski-
bilder fra Alpene. Efterpå fikk vi se en
film som fremstillet grunnsten-nedleggelsen
204
av turistforeningens refuge på Parnass og
tilslutt var det lysbilleder, delvis skjønne, fra
Olympos, som virkelig er no til fjell. men det
enestående morsomme ved aftenen var alle disse
sportsbegeistrede grekere; noen hadde nydelige
trenete skikkelser, noen var negerbrune i an-
siktet; de traver sikkert om sommeren også, og
det er en prestasjon i Grekenland; men alle
var begeistret og søte og alvorlig optatt av
sporten som utøvere; vårt underklassepregete
sportspublikum har jeg ikke oplevet hernede.
Vi hilste på vår unge veninde fra
Megaspileon; hun var glad og smigret over
at vi hadde vært der. - Dagen efter, torsdag d.
28. (guttemannens geburtsdag) gikk vi inn i
en luksus-turist-epoke av vårt Grekenlands-
ophold; vi besøkte Onsagers på Grande Bretagne
Vi hadde nemlig avtalt Sunion og Marathon
sammen med dem, og nu gikk det slag i
205
slag: Nasjonalmuseet, rubb og stubb, glatt vekk,
lunch i Sappion-haven, bil til Marathon;
det attiske landskapet er deilig, hvor man kommer
i det; E. oplevet noe morsomt; på en furumo
omtrent halvveis lå en "landsby" av bikube-
formede "gammer" av kvist; her bor om
vinteren en del meget fattige familier med
sine få sauer og gjeter, som er alt de
har; om sommeren reiser familiene med
dyrene op i fjellene nær ved f.eks. Penteli-
kon. Det regnet og lynte og tordnet på sletten
ved Marathon; E. hadde igjen en triumf:
på Nasjonalmuseet hadde jeg vist fru O. det
skjønne relieff av krigeren, som jeg har skrevet
om før; hun spurte hvad det var og E. sa litt på slomp:
"det er slik Marathon-kjemperen så ut". Og
nu stod krigeren her i hvitt marmor like
ved den store felles-gravhaugen på Marathon.
Vi løp op på haugen i regnet; foran os
206
lå sletten ved Marathon lav og flat korn-
aker ned mot bukten; bak os strakte oliven-
lundene sig saftige og friske i regnet inn
mot kløftene hvor grekerne lå og hvorfra
de løp rett ned og angrep perserne
fra siden. - Dagen efter, langfredag, reiste
vi og O's med Grand Bretagnes grandiose niste-
kurv i bil til Sunion. Været var deilig;
vi reiste gjennem olivenlunder og
akerlandskap med masser av blomster overalt;
efterhvert blev landskapet heiet og jeg forstod
hvad E. har fortalt at Mesogea er Atthikas
Arkadien. Ute ved Laurion og ved Sunion
var det svært goldt; men netopp denne
nakenheten var så plastisk skjønn
mot den himmel- og indigo-blå sjøen
omkring os, og heien ved Poseidontemplet
er oversådd med smørblomster i alle farver
som et persisk teppe. Poseidon-templet på
207fjellet her er en meget romantisk foreteelse; det er hvitt
(noe som fru O. var særlig betatt over, jeg er
gladere i det elfenbensaktige) og slankt i søilene,
skjønt det er dorisk, og søiletromlene står
skjevt og ruklet på hverandre efter jordskjelv;
noen av dem lå helt nede ved stranden
utenfor "hulen" som er turistseverdighet (vi
fulgte pilene nedover; den var dyp og fin).
Utsikten over sjøen fra søilene og plassen
foran dem var deilig; det er ikke no rart
at Byron sværmet for å sitte der ; fra sjøen
må det være fortryllende å se de hvite søilene
ute på pynten, både når sjøen raser og
når den er silkeaktig som langfredag. Vi
spiste lunsch i det nye turisthuset like
nedenfor templet; det var i samme stil
som turisthuset i Korinth, men større og
elegantere; det hadde 2. etasje med sovevæ-
208
relser, så der kunde man virkelig være; ellers
lå det landsteder med velstelte haver omkring;
"det er tydelig", sa O., "at her bor bedre manns
barn." Vi bilte hjem og klædde os om for
å spise middag med O's på Grand Bretagne;
i anledning av langfredag spiste man i den
store sal, uten musikk; det var meget kjedellig.
Vi gikk ut på balkongen i 2. etasje; og skjønt
både E. og jeg nidønsket os på gaten nede blandt
alle menneskene, må jeg si at det var en stor
oplevelse å se Syntagma-plassen ovenfra; hele
plassen var omgitt av carréer av brennende
vokslys som alle menneskene holdt i hendene;
en bred linje av de små gyldne flammene strakte sig
foran den ukjente soldat, og flammene trakk
op slottsterassen og plassen - slik:
Aftenen
var mild og bløt og stille og fløielssort.
Alle de ventende menneskene var også stille,
209
og ingen trikker og busser var å se eller høre. Det eneste
som var i uavladelig bevegelse hele tiden, var
lysannonsene, på skrå vis à vis. Og nu
kom toget, uendelig langsomt. Først noen carréer
soldater, så et stort musikkorps, som spilte Chopins
sørgemasj; dirigenten gikk baklengs; og så kompa-
ni efter kompani, så geistligheten flankert av
livgarden i sine maleriske drakter med hvitt skjørt;
rekker av små rødkledte kordrenge med røkelses-
lamper, katafalken med erkebiskopen i korkåpe
og mitra, praktfulle preste-kåper, borgerlige
dignitærer med flosshat, alle med sitt tendte
vokslys. Særlig rørende var en enkelt musikant
i musikkorpset; han hadde for øieblikket ingen
opgave og gikk med sitt tendte enslige lys inne
blandt horn og klarinetter. Alle var dypt alvorlige; den unge greske dame ved siden
av mig på balkongen korset sig, mens tårene
trillet nedover make-up-en; og sørgemasjen,
210
som slett ikke er forslitt, men som akkurat som
Händels Largo alltid vil gjøre inntrykk på
naturlig musikalske mennesker, gjorde mig på
samme tid bedrøvet og lykkelig over
de deilige lysrekkene og stillheten og
det sømmelige og for mange ortodokse opriktige
alvor i den uendelige bløte milde våraften.
Vi burde bare vært på gaten efterpå og gått
fra kirke til kirke og sett alle menneskene; det
var en enorm antiklimaks å sitte i O's elegante
soveværelse og prate og drikke konjakkpjolter, mens
det blev almindelig trafikk i gatene igjen og
det eneste som var igjen av - 4. mai - langfredag
var lysbuen på Lykabettos og lys-togene
som vi så bevege sig nedover zik-zak-veien
fra kirken deroppe. Lørdag 30. april hadde
jeg først en skyggefull og deilig liten tid i
parken hvor jeg så på engelske og athenien-
siske barn, som var velstelte og nydelige -
211
og snertne - overallsgensre med bøtte og spade
fra Frognerparken så jeg ikke. O's var våre
gjester til lunch på Kosti - en udmerket idé;
E. hadde komponert menyen, innbakte blåskjell
stekt i fett, roastbeef med virkelige petits pois og
varme asparges med rørt smør, roquefort, og por-
tugalia, Kostis vin (O. henrykt) og noe rød vin.
Kosti er et sted så solid og udmerket på sin helt
upretensiøse måte, serveringen foregikk så europeisk,
alt var rigelig og bra; O's erklærte det var det
beste måltid de hadde hatt i Grekenland - det
var også langt bedre enn Grand Bretagne.
Om aftenen hadde vi også invitert O's med - på
Pitsunia, som de likte meget godt; men det
var en skuffelse at det ikke forekom folkeliv
der; alle mennesker var i og ved kirkene.
Henimot midnatt kom vi i gaten ved Metro-
polen; soldater stod på begge sider av gaten og
dannet æresvakt; tendte lys så vi alle steder;
212
vi kjøpte også lys og tendte, d.v.s. ikke O.
som sa forferdet: "Vi kan da ikke starte en reli-
gion for os selv!" Vi hadde sett tribuner
utenfor alle kirkene vi hadde passert tidligere
på dagen; vi hadde vært en tur oppe i Plakaen,
møtt en gutt med et slaktet lam over skuldrene,
sett butikker og gårdsrum pyntet med palme-
grener og vimpler, og nede i byen hadde
vi sett svære "julekaker" med røde påskeegg bakt
inn. Nu så vi geistligheten komme ut av
kirken og hørte den uendelig monotone sangen
på tribunen; men E. har skrevet om alt
dette i en korrespondanse, og jeg gidder ikke.
Efterat det var slutt derute, gikk vi inn i
Metropolen, som er fersk og styff; mennesker
stod overalt med sine tendte lys og det fore-
gikk ustanselig gudstjeneste. men på gatene
var nesten bare vi. - Søndag var en deilig
dag, så het at jeg var litt redd til å begynne
213
med; vi kjøpte de vidunderligste rosenbuketter
og pyntet og fotograferte Alfhilds grav, gikk
efterpå op i Plakaen og fotograferte Areopagos;
så måtte vi skynde os hjemover, for O's og vi
skulde bile avsted til klostret Mendeli kl. 12 1/2.
Og det gjorde vi, og det var deilig å komme
op gjennem furulundene under Pentelikon og frem
til alle de eldgamle løvtrærne, som nesten
danner et enormt telt mellem klostret og
kroen, som jeg hadde gruet litt for, men som
O's straks likte; de var umådelige all right
ute i Athens Nordmark. Vi fikk sild og
oliven og masser herlig og morsom salat
påskelam og gresk ost, portugalia, stedets
udmerkede rezinerte vin; vår norske venn
var så oprømt så kroens folk sa om ham: "Han
er ikke tysker eller englender, han må være
østerriker, for han er så romantisk." Og da
han betalte og ga et 50 drachmestykke som
214
drikkepenger, hilste alle militært. Vi hadde
allerede før lunch vært inne i klostergården,
men det var umulig å få se noe, da de hellige
brødre sat omkring påskelammet; vi gikk
litt omkring på altanen (samme princip som
i Haghia Lavra, men større og flottere her,
et pent halvgotisk klokketårn, vakre sydland-
ske trær i en have omkring kirken), og
hørte dem synge - måltidet måtte ta timer.
Efter vår lunch gikk vi dit igjen - og nu var
det middagsgudstjeneste i kirken - en prest
i blå messekåpe, som hans hår strømmet
ut over, stod vendt mot apsis'en, munker
på begge sider sang vekselvis med
solistene - menigheten agerte alle likt
og samtidig, mens vi ikke forstod et kvekk -
tilslutt gikk han med håret inn i apsis'en,
tok på sig en prestehatt og åbenbarte et mor-
215
somt, spøkefullt og ironisk ungt ansikt; den
dypt alvorlige kom ut av apsis'en og for-
kyndte: Christos anesti! han holdt den gull-
innbundne bible, menigheten defilerte i gåse-
gang menn, gutter, kvinner forbi, og kysset først boken, så abbedens
hånd (han stod ved siden av og var fin og
verdig), og så sprøitet den spøkefulle dem
med eau de cologne fra en sifong, og det
blev mye spøk med det. Han vilde absolutt
ha os med i toget. Efter tjenesten blev vi
invitert til talestuen på kaffe, likør og
lukumi; den spøkefulle opvartet, og alle
de andre hygget sig meget med os. E. holdt
en nydelig liten tale, og O's var impressed.
Klostervisitter er hyggelige . Efterpå så vi
på kirken og gullboken; d.v.s. fru O. og jeg
fikk ikke komme inn i apsis'en, men
måtte nøie os med å se på avstann, og det
216
synes jeg var en litt komisk ordning av denne
forsamling på fire. Tilbaketuren var deilig
i eftermidagssolen; vi hadde masse mere
program; vi d.v.s. jeg kledde mig meget
raskt om, og vi gikk på matiné (den skulde
begynne kl. 6, men begyndte faktisk først kl. 6 1/2
på operaen Olympia. "Rigoletto" blev gitt. Det
var kolossal ubehjelpelighet over utstyr og
kor, men prektige stemmer hadde alle solistene,
og "Rigoletto" spilte aldeles udmerket. Men
hertugen av Mantua så ut som en pedativ.
Efter "matinéen" (klokken var blitt henimot
halv ti) bilte vi bort på Grand Bretagne,
hvor vi var invitert til middag kl. 9, og
hadde en rolig og nehagelig liten aften.
Og dermed var vår turistepoke slutt; d.v.s.
vi bilte ned på Spap-stasjonen med noen
gule roser til fru O. dagen efter, som var
kolossalt het; og så reiste vi til Phaleron
217
og spiste lunch i den tiktig gode russiske
restauranten nær sjøen, hvor inenhaverne har
sånne morsomme ansikter; en absolutt kultivert
dame (russisk) er sannsynligvis gift med en
engledner, med et skarpt og kultivert ansikt; dette er innehaveren;
ellers sat Otto Mohr med alpeluen nedover
pannen i et hjørne; men han var vist
spisegjest; rare og morsomme mennesker var det
alle steder der. Om eftermiddagen gikk vi og
så en gresk film "l'amour de la bergère" det
var Bjørnsons bondefortellinger på gresk,
nydelige nasjonaldrakter, sang og dans,
kjærlighet og jalousi og edelhet, interiører, som
svarer til bondehus på Bygdø, men ekte
greske landskaper, sauer og fjellandsbyer virkelige nok;
ordentlig morsomt. Igår var jeg på Akropolis
igjen, og det er alltid deilig; men nu er det
for varmt og lyst hernede. Alle mennesker
går og blomstrer - i vår- og sommerklær; jeg vil
218
gjerne hjem til Norge. Igår var vi
igjen på kino ogs så Anna May Wong; igår-
aftes spiste jeg jordbær (3. mai) på Kosti. Men
det var også uttrykkelig sesongens første. Jeg
gleder mig til Delphi imorgen. -
219      Athen, 11. mai. Vi kom tilbake fra Delphi
igåraftes, og det har vært en deilig tur. Vi
reiste fra Athen torsdag den 5. mai ved to-
tiden - første klasse dennegangen - i en meget
sterk hete. Vi hadde merkelige reisefeller -
i vår kupé en tre-fire herrer, i nabokupeen
to unge damer og en herre. De snakket engelsk,
men sp umiskjendelige levantinske ut. En av
dem, med bløte brune øine - han så ut som en
hjerneløs diplomat, men tumlet i sin konversa-
sjon med millionene - i pund - så han var sikkert
forretningsmann, begyndte med å trekke sin
jakke av, så sin vest og stod i en meget søt
blå skjorte forresten, og sa med et sløret blikk
220
mot Emil : "I am sorry." "Oh, I am sure
you are not!" sa E. lyst og fort uten å tenke sig
om. Og mannen blinket ikke. "Han er ingen
engelskmann," sa E. til mig. En annen, som så
ut som en tyrker, trakk op persiennene like for
nesen på mig, nettop da jeg skulde se på
Parnassos - og finne Chæronea. E. grep høflig
inn efter en liten stund, og da viste det sig at
mannen var både elskverdig og imøtekommende;
han hadde bare trengt litt jernbanekultur.
Den bløtøiede ropte på en av de unge damer:
"Miss Fanny!" Hun hørte ikke. "Mademoiselle
Fanny!" ropte han. Hun hørte ikke. Men hvis
han hadde sagt "Despinis Fanny!", så hadde hun
kanskje forstått. Hun var muligens rumenerinde
forresten. Men en meget vulgært utseende mann
fra Alexandria, som jeg trodde var grunnen til
at de talte engelsk, talte flytende og innfødt
gresk med min tyrker, som allikevel var den
221
fornuftigste av dem og likte best å snakke gresk
øiensynlig. Ellers lekte de europeere; noen annen
forklaring på engelsken kan jeg ikke finne. De
fleste av dem var barnslig glade over å reise til
Delphi. Men den bløtøiede var europeisk blasert.
Ett trekk til: i vårt hotel Kastalia i Delphi
spaserte Alexandria-mannen, den bløtøiede og
en til rolig omkring på gangen lenge i pyjamas
og anså sig selv for crème de la crème. Dette var
greske plutokrater. - Ellers var allerede jern-
baneturen deilig; furuskoven i Attika i det
bakkete terreng på begge sider av jernbanelinjen,
med den kunstige Marathonsjø intenst grønblå
som havet etsteds mellem trærne og Pen-
telikons rene gavl over skoven er aldeles deilig,
og Böotiens grønne og friske slette med røde valmuer
lavendelblå blomsterputer på og en bord av
lave CCC kannulerte fjell bak og en masse
sauer og griser og hester overalt - har stor
222
charme. Og så kommer vi over til kopais-
"sjøen" og får vilde fjell på vestsiden - tilslutt
Parnass med hengebratte sider og kløfter
helt ned på sletten - det er storartet. Og
storartet var bilturen fra Vralo til Delphi.
Da vi var kommet op i passet (naturen hadde
vært svært lik Norge før) og hadde Gioni
veldig og vildt på siden over dalen med en
landsby høit oppe i lien og alle akrene og vin-
markene nede på den flate bunnen av tranget
(dalen hadde nok et utløp, men det var en trang
kløft som var umulig å skjelne med en gang, bilte
vi høit oppe på den annen dalside på kanten
av ingenting (men det er vi vant til nu), og så
kom vi litt fremover og hadde pludselig "hele
den korintiske bukt" foran os med Kyllene og
Chelmos og bukten grønnblå inn mot Itea
hvor den veldige olivenskogen begyndte som
fyldte hele dalbunnen og virket overdådig;
223
vi zik-zakket os ned i den og var snart i
Amphissa. Men det blev mørkt og bilturen
op til Delphi så jeg ikke no av. E. sa til mig
"Vi går innover og innover mot jordens navle;
føler du noget derved?" Men jeg svarte nei
ingenting. Det var mørkt; da jeg så utover
fra Delphi dagen efter -
     Ombord på "Stella d'Italie" - 17. mai. Det var
gresselig rart å reise fra Grekenland. Jeg lå
våken halvparten av natten inatt, og jeg mistet
nesten pusten, da jeg så for mig hele området om-
kring Akropolis og Plakaen og den greske
agoraen nær Theseion, som E. og jeg ikke rakk
å se sammen, Asklepieion, hvor det hadde
vært så varmt (og det var jo nettopp meningen)
at jeg ikke hadde orket å se ordentlig på det,
Akropolismuseet, som var lukket søndag eftermid-
dag, da vi vilde se det for siste gang - og jeg
tenkte på nygresken, som jeg ikke hadde lært.
224
Vi hadde så meget å gjøre de siste dagene; E.
hadde fått brev fra Stang, som jeg var stiv
av skrekk over, han hadde masse å gjøre med
vår avreise, pass og billetter, veksling av
penger og beregninger, Alfhilds grav tok en
formiddag, lunch med fru Heurtley fortsatte
dagen, shopping av souvenirer tok resten. En
annen dag brukte jeg til å finne ut mulige
souvenirer, til det byzantinske museum, som
allikevel var en fattigslig samling som
representerte en tommere tid, til
hårvask, o.s.v., og E. måtte bruke en hel
formiddag på politikammeret i anledning
en innreisetilladelse, som ingen hadde sagt
ham at han trengte og som var ganske u-
nødvendig for 10 år siden. - Men nu vil
jeg skrive om Delfi. Vi kom dit sent om aftenen
5. mai; da jeg om morgenen så ut av altandøren,
hadde E. rett i at vi hadde kjørt innover og
225
innover; jeg så bukten ved Itia, grønnblå og
smal, den tette olivenskogen som fylte hele
dalbunnen, Kirphis på den annen side dalen
med skjønne lastiske skygger, landsbyen
Krysos på første kne av Phaidriadene og
litt av veien som fra den brede "dalen" gikk
opover ogg inn-over hit. Og da vi efter frokost
gikk bortover gaten, svinget om hjørnet og var
inne i den halvcirkelen som Phaidriadene dan-
ner, blev det no virkelig mystisk i opbygningen
av naturen ved Delphi; aller innerst ved
Kristalia kunde vi gå inn i selve kløften
mellem Phaidriadene; den lukket sig utadtil og
fortsatte inn- og opover; hadde vi kunnet
klatre i det glatte hårde fjellet, kunne vi ha
kommet endda lenger inn. Naturen ved Delfi
er det mest plastiske jeg har sett i Grekenland;
Phaidriadene står lodrette, lyse og rødlige,
som hugget ut; under dem skråner bakkene
226
sig bratt ned mot den tørre elven, Pleistos i
olivenskogen; på den andre siden går bakkene
bratt op igjen til Kirphis som har den samme
plastiske form. Apollon-helligdommen ligger
i terrasser på den vestlige side av kløften,
Athene-Pronoia-helligdommen og gymnasiet
på den østlige, på den gamle veien fra
øst. Vi gikk aller først til kilden Kastalia,
som hadde et basseng uthugget i den stupbratte
veggen av den østlige Phaidriade; det var så
deilig inne i kløften; ved den moderne
landevei nedenfor er der svære plataner og
en herlig skygge; her ligger en liten frilufts-
restaurant, hvor vi hadde det svært hyggelig
når det blev for varmt for os ellers; det var
hett i Delfi disse dagene. Vi gikk over til
Apollon-helligdommen og lot en gresk custos
føre os fra den romerske agora like utenfor
porten hvor prosessionsveien begynder, op
227
prosessionsveien forbi Knidernes og Siphnernes
skatthus og mange andre som han viste os,
op til svingen hvor prosessionsveien blir
bred og glatt og brolagt med svære rektangu-
lære stener som skråner meget; "alle arkeologer
faller her" citerte E.: franskmannen Bourguet,
som viste dem Delfi for 10 år siden - og jeg
falt også dagen efter lenger oppe. Athener-
nes skatthus har noen kunnet bygge op igjen
oppe i svingen; det aller vakreste er marmor-
blokk-veggene; jeg måtte tenke på veggen
på Erechtheion mellom Karyatidene og øst-
fronten; det er ubegripelig at en vegg kan være
så deilig. Materialet var det samme
gyllne penteliske marmor som på Akropolis.
Ovenfor Athenernes skatthus "så" vi Ge-hellig-
dommen; "Python"-stenen og beundret den
polygonale muren med athenernes stoa av
228
de fjerlette joniske marmorsøilene foran, og
en liten søilerest på den andre siden av prosessions-
veien, så gikk vi op langs muren og inn
"i" selve templet, som bare er stylobat og
kolossale fundamenter; en gang har stenblok-
ker fra Phaidriadene knust det, vi så søilerester
fra to forskjellige templer, men mesteparten
av restene er forsvunet, brukt i den "elendige"
byzantinske byen, som har ligget over området og
som franskmennene flyttet om hjørnet, da de
begynte utgravningene her. Beliggenheten er
simpelthen ubeskrivelig deilig, og overalt
vokste nu blomsterx, gule margeritter, valmuer,
noen rare blekrøde, som ligner litt Stinas papir-
liljer til juletræet, og de aller deiligste er
noen lavendelblå små stjerner, som vokser i
puter på stenene overalt. Innfødte gikk
omkring i gresset og rykket det op med hendene;
de samler gress om morgenen og meget forsiktig;
229
for det er masse farlige slanger her. Føreren
var forstandig og hadde greie på de små tingene; "hvis
jeg hadde kunnet fransk, hadde jeg vært en rik
mann", sa han, og var glad over å treffe en
som kunde gresk (det var forresten vesentlig
greske turister i Delfi nu; hotel Apollon var
overfylt! Og lørdag 7. mai kom, jeg tror, 200
studenter fra Saloniki med sine lærere), og
han var stolt da E. sa til ham: "I Athen vil
jeg fortelle at jeg i Delphi har truffet en fører
som er arkeolog." Vi skiltes fra ham og gikk
fra Apollon-templet op i teatret, som er meget
velbevart; hele den skjønne Pleistosdal må
ha vært bakgrunn, ialfall fra de høiere plasse-
ne; gress og blomster vokste overalt mellem
trinnene: "dette må være en mistbenk for
slanger", tenkte E. (det har han fortalt mig), og
den 7. om eftermiddagen da E. hadde fotografert
teatret ovenfra og jeg gikk iforveien nedover
230
trinnene, hørte jeg plutselig E. rope:
"Skynd dig!" En lang slange av verste sort
løp tvers over trappen mellem os og så ut som
den vilde nedover min vei. Jeg skalv i
knærne lenge efter. Fra teatret gikk vi
opover og opover og like under Phaidriade-
veggen hvor skråningen begynder ligger
stadion i Delfi, kunstig opbygget mot dalen;
jeg har ikke sett make til beliggenhet; det var
helt fortryllende; okser og sauer beitet
heroppe; barn rev sammen blomster da de
så os komme, og bød os buketter.; men det der
er vi riktig trett av; det er synd at turistene
gjør barna så mercenære. det var alt ordentlig
varmt, og vi beveget os forsiktig nedover og
gikk inn i museet; utgravningsområdet i
Delfi er ingen idyll, som lunden i Olympia,
men anstrengende og farlig både med solstikk
og slanger. - Museet var en overrraskelse som
231
museet i Olympia; men franskmennene har
vært svære med rekonstruksjoner! Jeg tenker
på Siphnernes skatthus, sphinxen på sin
høie søile, Thyadene på sin akhantussøile,
søilefundamentet for Nike, en del av Tholos-
peristylen og funfamentet for Aemilius Paulus
monumentet borte ved Apollontemplet (originalen
i museet). Det er nokså meget, Utgravernes
stolthet, aurigaen i bronse står like innen-
for døren; han er mager og senet og sliten
og konsentrert, en glimrende fremstilling av
den professionelle sportsmann (ofte av høi klasse forresten) som
vandt seiren for sin herre kongen (av Syracus?).
Han er kusken, som er det eneste bevarte av
en stor gruppe som også fremstillet hans herre,
vognen og hestene. De arkaiske kouroi fra Apollon-
templet
Kleobis og Biton (Argolis har gitt dem til Delphi)
blev kraftigere og vakrere for hver gang man
så på dem med sine knyttede never; det er sant at de står (høit) over de
232
arkaiske "kouroi" i Nasjonalmuseet i Athen, de,
som ellers er morsomme nok. Rekonstruksjonen
av Sphniernes "Knidernes" skatthus var overlesset
og praktfull, men ikke vakker; karyatidene
var direkte stygge, og ingen virkelig god kopi
av den siphniske karyatide som står
tilhøire for dem og virket kraftig og morsom - furten
i ansiktet ( klædd svært likt korene i Akropolis-
museet); hun igjen er en efterligning av den
knidiske karyatide, som bare hodet og litt av
halsen var bevart av; hun er kanskje den første
karyatide, yndig, med et levende Mona Lisa-
smil, som får en til å tenke på det sedvan-
lige "joniske" smil, men originalt og ekte, som hos
den søteste koren på Akropolis. Også sfinxen
fra Naxos hadde et slags smil, men nesten umerke-
lig; hun var svært bra; det rareste var at den
meningsløse kombinasjonen, kvinnehode, fuglevinger
og sittende hundekropp virket så levende.
233
Ellers var det morsomme friser i denne salen;
særlig gigantomachien. Fra athenernes sal husker
jeg igrunnen bare én metope, Athene og Theseus;
han står vendt mot hende, slank, sikker, og vakker;
hun er litt høiere, edel og ung. jeg glemte å nevne fra Apollon-templet noen arkaiske metoper,
som var svært morsomme; jeg husker særlig to,
dioskuerene som marsjerte bortover med stjålne
kuer; den var kraftig og vitting; og Zeus i skikkelse
av okse med Europa på ryggen; det er slik fart i
oksen at Europa må bøie sig fremover mot halsen
på den for ikke å falle av. Og den siste salen,
den hellenistisk-romerske inneholdt storartede ting.
Jeg husker særlig thessalernes gave, sportsmennene
Hagias og Agilaos; Hagias er brytekjemper;
det kan man se på ham, kraftig og energi-utstrå-
lende, litt vagt drømmende i øieblikket, Agelaos
er løper, slank og lett og ung. Begge er for å
citere Sigurd Bødtker "velskapte, tankefrie unge
234
sportsmenn". Også de andre i thessalernes gruppe,
en atlet til og tre påklædte var morsomme.
Og så var det den helt fortryllende akanthus-
soilen. den er der i rekonstruksjon, men også
et strt stykke av originalen står i et hjørne, og
midt på gulvet står det øverste av den, de tre thy-
ader som har båret trefoten. Det er en nydelig
komposisjon; den ene thyaden, som er velbevart, er
noe av det mest grasiøse som kan tenkes, hu min-
ner i skikkelsen og den luftige bevegelse om
P(??)aionos' Nike i Olympia; og så har hun et deilig
hode, som hun bøier i rytme med kroppen. - Og
jeg håber jeg skal huske det utsøkte marmorhodet
i døren til denne sal, han med de fine trekk,
den rynkede pannen, den skjeggete haken og det
bitre smilet. Også et Dionysos' eller Apollon-
hode var bra. Og Antinoos, som fikk et heroon
like ved Apollontemplet, ser patetisk og ufrisk
ulykkelig ut. Det er et deilig museum.
235
Jeg vil minne mig om hvad der stod i en av våre
bøker om Delfi, at Apollonhelligdommen igrun-
nen var et museum, en utstilling av hvad de
forskjellige greske stater formådde.
     18. mai. I virkeligheten er jeg helt lullet inn i
den behagelige rutinen her på skibet og gidder
ingenting; reisen til Venedig går umerkelig. Men
jeg vil fortsette med Delfi. Det er fremdeles
6. mai. Det var så hett; om eftermiddagen
tok vi bøker vi hadde kjøpt i museet med p
de andre siden av kløften og satte os nede i
olivenlien og leste; undertiden tittet vi på
utsikten op mot Phaidriadene, som var lyse og
røde, og vi hadde det rolig og kjølig. Tilslutt
hadde vi simpelthen mot på Marmaria, og vi gikk
dit, og Marmaria er virkelig et karakteristisk
navn. Området har ét Athenetempel på hver
side; det østligste e det eldste, det var gulaktig
sannsten og det har vært så meget igjen av
236
det at franskmennene, disse konstruktører, hadde
besluttet å bygge det op igjen og begyndt med
det; men i 1905 rullet svære stene ned fra
Phaidriadene og ødela nesten altsammen; bare
et par søiler står igjen. et er noe av det
mest betagende og religiøse ved Delfi at naturen
betyr så meget; den virker så sterkt slik som
man ser den og så
kan det stadig skje farlige ting; stenskredene
må ha vært Apollon til stor hjelp. Lengst mot
vest (det er noen presteboliger utenfor forresten)
bygget man det nye Athenetempel (blev det første
alt i oldtiden ødelagt av stenskred?) av stedets
lyse vakre platinagrå sten; om begge husker
jeg at de bare hadde én cella, men om det
siste har vært peristylt eller bara har hatt søiler på
inngangssiden, det er bøkene uenige om.
Mellem disse templene ligger to små "sonings"-
templer av marmor, det ene dorisk, vi så vakre
237
søilestumper, det andre jonisk. E. har vært
heldig med sine fotografier av den vakre borden
ved stylobaten, og så tholos-en, som er rund
i flere trin og meget nydelig; jeg fotograferte
E. på ett av trinnene på hans geburtsdag; han
ser morsk ut, men det var solen og varmen, han
var virkelig i en snild og hyggelig sinnsstemning.
     fra Marmaria gikk vi opover mot vest og
så på gymnasiet, o så endte vi eftermiddagen med
vin og speilegg under de velsignede platanene
på kaféen Kastalia; her satt også de to greske
professorer som vi hadde hlst på i museet og den
enes filmaktige og nydelige og malte og meget
elskverdige unge kone som han lot til å ha så
meget glede av; det var mørkt, da vi gikk
tilbake gjennem den forholdsvis nye akasie-
allé til vårt htel. Dagen efter var Emils
geburtsdag; jeg hadde ingen present til ham;
jeg hadde tidligere kjøpt en skjorte og en pyja-
238
mas og et slips, og siden har han selv å
mitt nitiativ kjøpt et mykenebeger fra den
4. grav; (men florsbukser var for vanskelig i
Athen). Men jeg hadde lovt ham at jeg skulde
være snild hele dagen, og vi hadde det hyggelig.
Vi gjorde omtrent det samme som dagen før,
men fotograferte en mass. Og det er morsomt
at de fleste av våre virkelig bra fotografier fra
Delphi er tatt 7. mai. Hotellet anstrengte sig
den dagen; det er rent og pent, men litt dürftig,
og gjennemførte fattigslig den europeiske hotelidé med
4 retter og lunch og dinner, istedenfor å la
sine gjester få en god og kraftig gresk rett; men
7. mai var det allright, selvom hotelverten syntes
det var litt rart at vi foretrakk å f brakt rezinert
vin fra en kro i nærheten, når han hadde så
mange etiketterte flasker på sin buffet. Dagen
efter, 8. mai, var aldeles fortryllende; vi var
ferdige med vår frokost kl. 6 og gikk med agoyat
239
eller snarere tjener op den hengebratte gaten
op på kanten av bakken ovenfor den moderne
by og videre opover tilvenstre for stadion; her
negynder Kaki Skala som E. hadde fortalt
mig om, men vi gikk ikke den; vi gikk en
gammel sti, fra oldtiden, med trinn hugget
inn i stenen, rett opover, undertiden traff
vi på Kaki Skala og fulgte den et stkke, men
så gikk vi rett opover igjen. På denne måten
kom vi fort op på toppen; før vi visste ordet
av det hadde vi ved siden av os en stang med en
advarselsplakat som turistforeningen nylig har satt her,
hvor en sidekløft i Phaidriadene går rett ned til-
dals, så vi kunde se direkte ned på Marmaria;
vår tjener fortalte os de hadde satt op advarsels-
plakater nylig efter at Cochran var funnet;
C. var en meget rik ung englender som var i
Delphi med sin lærer i april ifjor; han var
trods advarsler gått op på Kirphis en aften
240
og ikke kommet tilbake. De hadde lett noe fabel-
aktig efter ham, og fra England var det kommet
stygge beskyldninger om at han var blitt myrdet
og røvet; for en 10 dagers tid siden hadde man
funnet ham; han var glidd ut, og vår tjener var
nettop "the man who found the skeleton of Cochran,"
han var umådelig stolt av det og hadde bare lyst til
snakke om hvordan C's klær var grå som stenen,
men hans hodeskalle hadde lyst hvit nu, og han
regnet op alle de penger og værdisaker C. hadde
på sig da han fandt ham, og vår mann hadde
hatt sitt billede i avisen. Men heroppe var
det storartet pent, og Delphis vidunderlige flora
var aller rikest ovenfor Phaidriadene. Vi
gikk innover; det minnet først om å gå til Rein-
heim, vi traff en gjeter ved en vannrenne for
sauer, som bestod av uthulete trestammer;
E. fotograferte, efter at gjeteren hadde vasket og
vannkjemmet sig selv, og gjeteren hadde et
241
virkelig seterhus heroppe, men det var langt
dit. Vi gikk videre, rett mot den snestripete
hvalryggen til Parnass og kom snart inn i den
store granskogen, som var helt praktfull. Trærne
står ikke så helt tett og de vokser utover ofte
som eketrær, og nålene vokser rikt og friskt;
det var masser av skygge under dem og jevn
og bløt jord og gress mellem dem. Vi gikk
forbi flere advarselsskilter, på steder
hvor dalkløfter gikk nedover mot Delphi; det er
ganske rimelig at man er svært forsiktig med
Phaidriadene. Tilslutt kom vi op på viddene
hvor Thyiadene danset; den strekker sig mellem
fjellet med den korykiske grotten og den østlige
Phaidriade og vider sig ut til en stor høislette
like under Parnass, og her ligger Kalina Aradno-
vitica. Vi hørte en gjøk gale: "det er gjøken",
sa vår tjener, "når -" og så sa han ikke mer, men
E. oversatte og supplerte: "når den galer i nord, betyr
242
det ulykke." Det var ikke i nord den galte, men
jeg fikk et stikk og tenkte på den lille episoden
efterpå; jeg vet ikke hvor sørgeligdet som siden er
hendt, vil vise sig å være. Vi gikk inn i et litet
kapel, som så ut akkurat som et sauefjøs, med
en mandri under tak; men mandrien var ikke
for sauer, men for gjetere i regnvær og fra den gikk vi inn i den rørende lille
kirken hvor vår skidne og karakterløse skyssgutt av
en tjener pludselig blev søt og ren, da han ær-
bødig og fromt kysset det hellige billede. Nu
måtte vi ta os kraftig sammen for å komme
op solskråningen til Pans og nymfenes hule. Vår
tjener sa pludselig: "Hvem vet hvor den kor-
kyriske hule er? Jeg vet det. her er den." Og denne
retorikk virket nydelig utenfor hulen; det var umulig
for os som ikke kjente den, å se inngangen. Hulen
er stor, dyp og bred; vi gikk først nedover i
halvlys, så opover i stadig intensere og sleipere
243
mørke; tilslutt kom vi ikke lenger og snudde
os og så den lave åpningen langt borte.
Hulen var grålig og brunlig; vanndrypp har
laget stalagmiter i bunden, noen av dem så
ut som statuer, og stalakiter hang som istapper
ned fra loftet. Det var en fantastisk skjønhet
over formen og farvene; dette var Pans hule,
og Pausanias har vært der; vi utmalte os
hvordan han med eskorte er kommet op
fra Delfi, klædd i tunika og med gamasjer
og sandaler; han har nok vært tilhest. Efter
en fortryllende lunch utenfor hulen gikk
vi ned av fjellet og fortsatte i middagsheten
veien bortover mot Parnass over vidden som
delvis var oversådd av tusenfryd. Å se på
ovenfra hadde denne vidden lignet Norge
fabelaktig. Og det løp en frisk og rent
strømmende elv her; vi har fotografert den.
     Barna i Kalivia Arachontia kom løpende
244
og møtte os; vi kom under eskorte inn i
landsbyen som er en regelmessig samling av
lave, enetasjes grå stenhus, som ser ut i
formen som norske seterstuer. Vi traff mest
unge mennesker og barn der; de var kanskje
bare kommet op for å ha søndagen deroppe.
     Søskendene Mitsos og Violetta sa at hvis vi
blev der til kl. 3, vilde de danse på marken
ved kirken. og de ga os mat, et veldig stykke
stekt arnaki, speilegg som svømmet i olje, brød
og rezinato; Motsos opvartet os og så ut som en
ephebe, Violetta var yndig; fotografiene gir
desverre ikke noe inntrykk av hvor vakre de er.
     Vår tjener nød veldig det udmerkede måltid
og vinen; så bar han og Mitsos åklær og puter
bort under platanen, og vi sovnet. Vi våknet
ved å høre fløite og tromme; spillemennene
var kommet. Og guttene begyndte å danse;
desverre sang de ikke. En yndig ung pike
245
tok mig i håndes, og vi danset også; det var
fælt. Men hun førte sig nydelig.
     26. mai, "dronning Maud" på vei fra Danmark til Norge.
Vi måtte avsted; vinden og solen var så sterk.
Turen mellem Kalivia Arachoritica og Arachora
er mønstergyldig; vi gikk bortover den deilige høisletten til passet, op på kanten av dette og
hadde momentant bak os hele høisletten med
Parnass, foran os Pleistosdalen med hengebratte
sider, vinhaver nedover brattingene, Arachora
malerisk på åskanten på den ene siden og
dalen helt ned til sjøen men meget disig
på den andre siden. I Arachora traff vi
Mitsos' og Violettas mor, som inviterte os inn
til sig; hun var statelig og nydelig. Vi bilte
hjem til Delfi, og jeg lå resten av dagen på
sengen med brennende armer av solen og gledet og gruet
mig til den todagers ridetur, som forestod. Men
den var deilig! Vi startet kl. 6 om morgenen mandag
246
i en skjønn friskhet; og den greske bondemåte
å ride på, med begge ben på én side, var
svært praktisk. Dalen op til Arachova var
deilig, og de fabelaktig stø muldyrene (E's
var forresten redd i øinene) klarte hvadsom-
helst av benveie. Vår agoyat fra dagen før
gikk og holdt E's dyr ved tømmene hele tiden,
pent og ordentlig som en snild gutt går med et
lekelam; men hans ledsager, som hadde ansvaret
for mitt dyr, gadd ikke det; han gikk bak
det og sa "eh, eh" og stakk det i endestumpen
med min glitsa, og undertiden sparket han det,
så jeg hadde lst til å snakke moral om stakkars
Marcus. Dalen videre til Arachova var
bred, med Parnass styrtbratt og blendende
lyst op på den ene siden og en norsk dalside
på den annen; jeg satt og tenkte på Norge
i den fantastiske vinden; den gjorde kanskje
E's og min patriotiske diskussion under rasten
247
i chanien Zemenos litt skarpere enn den havde
behøvd å være; chanien var et ensomt stenhus med
vegg mot vinden under noen store plataner ved
landeveien; storartet vin, og vår agoyat sørget
for os på alle måter. Turen videre fremover var
anstrengende; både vinden og solen var på-
trengende; men dalen og passene var meget
vakre; vi passerte Shisten(???) hvor Ødipus slo
sin far ihjel, E. forograferte store mandrier,
som det var endel av der; deilig blev turen
først igjen da vi red på en vid slette med
Parnass bak os og lavere åser foran. Disthi-
mo lå bak os og Styris(?) foran os. Vi passerte
Styris og med en lang hale av ridende turister
bak os (de hadde tatt bil til Styri ankom vi
til klostret Hosios Lukas, som ligger malerisk
på kanten av åsen like under akropolisen
til det gamle Styri; foran klostret er det en
vid og helt stengt høislette med masse purmari;
248
vi så gjeterbål både her og der i åsen på den
annen side; og vi så det høie passet vi skulde
ride over neste dag for å komme til Livadia.
     Det er ikke apostlen Lukas, klostret har navn
efter, men en Lukas i det 9.(?) århundrede, som
var en stor legemann; klostret var stort, og
det hadde tre kirker, én kryptkirke med gamle,
men ikke særlig vakre freskomalerier og legeman-
nens grav, og to kirker over, bygget i ett; den
ene er den berømteste byzantinske kirken i Greken-
land, smykket med glassmosaikker, alle tak-
kupler og det øvre av veggene har mosaikkene
dekket: det nedre av veggene er grå marmor,
gulvet har mosaikker og hele kirken er edel
og stilren, uberørt av tyrkertidens overlesselser,
som vi så et så vakkert, men typisk eksempel
på i Megaspileon. Men kirken var sørgelig
forfallen; glassmosaikkene er det stadig
falt ned store stykker av; Christor Pantocrator
249
i hovedkuppelen var nesten helt forsvunnet
f.eks; noen steder har de eftermalt hullene
meget heslig; efterpå, i Mariuskirken i Vene-
dig. så vi hvor skjønn en kirke av denne
typen er, når den er hegnet om; kirken i
Hosios Lukas hadde vakre klostergårde med
hvelvinger, trapper og store munkeleilig-
heter med verandaer og plattformer, og en
stor deilig gressbevokst terrasse med plataner
og praktfull utsikt over høisletten; men
hester har fått lov til å grise til her, og
den fine gamle munk, som vi talte med
på terrassen, brukte farlige ord, da han
kaldte Megspileon en kloakk. Vi bodde
i abbedens dagligstue; han hadde sin leilig-
250
het like ved inngangen til klostret, som en
portnerbolig; og den var heslig og småborger-
lig utstyrt of luktet skarpt av løk og svineri.
Kokken, en elskelig, men helt uvidende gammel
munk (han viste os kirken) var utrolig skidden.
Vår agoyat optrådte som tjener, og vi hadde
det bra; men E. lå på en flatseng på gulvet om
natten og vaske sig var det for første gang
i Grekenland ikke tale om. Abbeden und-
gikk os med omhu. Neste dag stod vi op
kl. 5 og hadde en vidunderlig tur, gjen-
nem purmari så høi og tett at vi måtte bøie
unda, opover i passet, som var høit og bredt
og i zik-zak ned den bratte annen side;
vi gikk over en bløt og deilig høislette med
gjeter og blomster og fjellene bak os;
vi satte os op igjen og red gjennem en
vill og naken kløft, forbi den maleriske
katalanske borg og ned i Livadia.